PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Ja, jeg overøser dere med Kaizersbilder, kun for at jeg… kan. Og vil. For at det er lite annet som gjør meg så lykkelig som en Kaizerskonsert. Disse bildene er fra i gårkveld, men jeg var jo på konsert ikveld også. Uten kamera denne gangen. Heldigvis spilte de en helt annen setliste, så det var to helt forskjellige konserter! Nå lurer jeg på hva det er å få høre i morgen. Jeg gleder meg stort, og har for lenge siden innsett at postKaizersdepresjonen kommer til å bli enorm denne gangen. Vanlig postKaizersdepresjon ganger med tre, antagelig. Alt på en gang. Huff. Men ja, tilbake til konserten. Den var så bra! Det må være ekstremt kult å stå på scenen og ta imot så mye kjærleik fra publikum. Jeg kan ikke forestille meg hvor heftig full av meg selv jeg hadde blitt av det om det var jeg som stod der. Og dessuten – Geir minner meg om en Ivo Caprino-figur. Merkelig. Jaja. På tide å sove nå. Hugs!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det var mildt sagt stemning i Storsalen på Samfundet i går! Daaaaamn. Kaizers leverte sin beste konsert på lenge, og allsangfaktoren var stor. Jeg sang meg i alle fall hes. Savner allikevel gamle dager litt. Da Janove delte publikum på midten, og løp frem og tilbake blant oss. Da han stage divet ut i publikumsmengden og sang mens han ble dyttet hit og dit. Vel, alt det der er vel kanskje ikke mulig lenger. Det får forbli gode minner for oss gamle fans. Greit det óg.

Anyways, jeg rakk ikke å se over bildene så veldig mye i dag,  for nå er jo pent nødt til å gjøre meg klar for nok en Kaizerskonsert. Åjada. Jeg skal på konsert ikveld også. Og i morgen. Og i mars. Og i sommer. Lykke! Hugs!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Reisesjuk. Derfor Prahabilder. Fra desember. (Fler bilder herher og her.) Gleder meg til Dublin. Dublinvandring. Kamera. Musikk på ørene. Vil reise nå. Utålmodig = meg. Nutshell. Nå: sliten. Derfor: stikkord = fint. Seng = også fint. God natt.

Først og fremst vil jeg bare si at dette innlegget skal inneholde så mange poenger og historier at det kan minne om en ultraitaliensk pizza; overdrevent mye fyll og altfor tynn bunn til at man på lett måte kan få det i seg uten å miste halve fyllet på veien opp mot munnen. Håper du skjønner den fantastiske pizzametaforen min. Hvis du ikke gjør det, så er i alle fall metaforen ekstremt velplassert – allerede. Forklaring nødvendig? Exactly. Forklaring fremdeles nødvendig? Auch. Men ja. Dette innlegget skal inneholde så mye som er verdt å enten a) le av, b) tenke på eller c) kommentere, at du ikke helt vet hvor du skal begynne eller hva du faktisk har lest. Ehm… Ja.

Så over til selve greia: dette innlegget startet egentlig med Twitter. Vi kan skylde på (eller rose (?)) twitter for at dette innlegget i det hele tatt ble til, for hadde det ikke vært for den 140-tegnsgrensen på oppdateringene der så hadde jeg heller laget en lang status og antagelig postet den tre minutter etter at jeg svett og jævlig kom pesende inn døra. Det hele startet med at jeg, klokka 22.13 denne fedagskvelden, bestemte meg for å gå en tur. Trimme litt. Etter få meter med rask gange fant jeg ut at jeg skulle jogge, og da begynner jo selvfølgelig hjernen å kverne ut en eller annen vittig skrytestatus til facebook og twitter. For sånn har det moderne samfunn blitt, nemlig. Man tenker ut statuser som kan få flest mulig “likes” og kommentarer, retweets eller replies før man rekker å tenke over at man gjør det. Og om det ikke er slik det moderne samfunnet har blitt, så har i alle fall jeg blitt det.

Tilbake til poenget; alle vet at vanlige skrytestatuser om at man trener på ikke fullt så vanlige tidspunkt ikke er så veldig populære, så derfor måtte jeg tenke ut noe… annerledes. For ja, jeg er en sånn en. Du vet – jeg tåler ikke å ha en facebookstatus liggende ute om jeg ikke har fått minst fem likes etter maks ti minutter. Denne skrytestatusoppdateringa jeg klekket ut mens jeg løp en fredagskveld ble derfor plutselig omgjort til en flausestatus, og ble dermed godt over 140 tegn. Over 140 = ingen god twitterstatus (med tanke på at den da må stoppes midt i), og voila! Et blogginnlegg ble født. For her er statusen jeg begynte på; “Jeg har funnet ut det ikke er så lurt å stikke på joggetur etter å ha slurpet i meg nesten en liter te uten å gå på do etterpå. Måtte pisse bak et tre et godt stykke unna veien (for å ikke bli sett), og fant dessuten ut at jeg fremdeles er litt mørkredd. Og at det ikke er godt å få en pinne i rævva. Neida. Det siste der var tøys.”

Og derfra tok det jo selvfølgelig bare av, for det der med at kognitiv utvikling hos barn skjer mens barnet er i bevegelse (opp, ned, hit, og dit) er ingen myte. Ikke at jeg er et barn altså, men jeg har troen på at hjernen min fremdeles utvikler seg litt allikevel. Mens jeg er i bevegelse får jeg i alle fall mer enn nok å tenke på, og der og da syns jeg selvfølgelig alt er like glupt og intellektuelt også. Jeg ser for meg den ene suksesstatusen* etter den andre (*en suksesstatus må ha over 15 likes og 5 kommentarer), og gliser tilfreds for meg selv der jeg fremdeles løper uten å egentlig legge merke til det. Og da slår det meg selvfølgelig; siden når klarte jeg å løpe i mer enn ti minutter uten å dø av oksygenmangel? Sist jeg løp frivillig (og faktisk likte det) var da jeg var femten år, usikker og sånn halvveis spiseforstyrra, som de fleste jenter er en eller annen gang i løpet av livet.

Men tilbake til pisse-i-den-mørke-skogen-greia. Jeg måtte altså pisse, sånn helt plutselig. Te fungerer sånn. Det fyker rett gjennom systemet. Jeg fant altså en avstikkervei, jogget ned den et stykke før jeg løp ut i grøfta og satte meg bak en busk og noen trær. Der pissa jeg, og ble med ett veldig redd for at det skulle komme noen. Jeg slo av musikken, og ble enda reddere. Man kan kanskje si det er skummelt å ikke høre om det kommer noen, men jeg mener det er skumlere å faktisk kunne høre det. Ingen kom, heldigvis, og jeg løp derfra lettet, glad og med ei blære som faktisk lot meg løpe et stykke til.

Jeg fortsatte der jeg slapp, og det slo meg plutselig at jeg på mange måter har en sånn derre “Nytt på Nytt”-greie mens jeg løper. Ukens høydepunkter. Jeg tenkte tilbake på uka, og små ting ble plutselig mye klarere. En vits jeg lo av, men ikke forstod der og da, ble plutselig morsom på ordentlig. Det var sånn du mente den, ja! Og jeg innså plutselig at jeg hørte feil i løpet av en samtale, og svarte på noe som det aldri ble spurt om. Kleint. Så lang tid kan det faktisk ta før det går opp for meg. Enda kleinere. Det hadde faktisk vært bedre om det forble misforstått. Så går det nok en gang opp for meg at jeg fremdeles løper. Snart femti minutter med løping – hva skjer med meg? Siden… når? Hvordan…?

Og så rakk jeg ikke tenke mer før jeg var hjemme. Nå har hjernen slått seg helt av, for det har den en tendens til å gjøre når jeg sitter i ro, nemlig. Det er litt upraktisk, for det er ikke så lett å skrive blogginnlegg mens man løper. Nei, nå skal jeg sove. Hjernen sier stopp. Kroppen roper “hviiiileeeeee” og jeg har endelig fått tilbake pusten. Neida. Jo, altså, jeg har fått tilbake pusten, men det fikk jeg jo for lenge siden. Ikke nå nettopp. Woæh. Nå skriker til og med ordene mine “legg deg NÅ!”

Og ja, forresten. Korrekturlesing og opprydding på dette innlegget utsettes i evigheten. Det ble kanskje ikke så godt som en italiensk pizza, og minner kanskje mer om en diger semlte… hva heter “melting pot” på norsk igjen…? Ser du. Hjerne = avslått. Jaja. Pizza, pytt i panne eller salad bowl; lenge leve impuls…isme. Eller whatever.

PhotobucketDet er egentlig litt ironisk det der. Hypokondri er i følge wikipedia “en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.” Så ikke nok med at man tror man har sykdommer man ikke har, så har man faktisk en sykdom man kanskje ikke tror man har. Eller ikke vet at man har. Eller ikke vil innrømme at man har. Eller faktisk vet man har, noe som antagelig kun skaper større frykt for andre sykdommer igjen. “Jeg har jo denne sykdommen. Da er det ikke bare innbilning! Da er sikkert ikke kulen jeg har i magen bare innbilning heller.” Jeg mener… å ha en sykdom om å ha sykdommer…. Det er litt ironisk. Men morsomt er det overhodet ikke. Og ikke er det rart heller.

Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg ser ordet kreft minst èn gang per dag. De aller, aller fleste av oss kjenner en eller annen som har fått kreft. Noen av oss kjenner flere, og til og med noen som har dødd av det. Da er det kanskje ikke så veldig rart at vi blir skrekkslagne og gir oss selv dødsdommen med ett vi finner en kul eller noe annet som tilsier at kroppen er full av kreft. Selv om det høyst sannsynlig ikke er noe farlig i det hele tatt. Fornuften roper “ikke vær redd, det er en helt ufarlig, logisk forklaring på dette”, men redselen og bekymringene har allerede tatt plass for lenge siden. Med ett uroen er der, så føler man et behov for å finne ut litt mer om hva som kanskje kan feile en, og hva gjør man da? Jo, man slenger fra seg alt man har i hendene, og løper til datamaskinen for å google “symptomer på kreft” eller “kul i tarmen” eller “vondt i magen”. Og når du først har kommet i gang med den prossessen – da er det ingen vei utenom legekontoret.

Så sitter du på venterommet. Du er omringet av mennesker som ser skikkelig syke ut, og du begynner med ett å tvile på om du overhodet bør sitte der selv. Du er jo sikkert frisk. Du har sikkert bare overdrevet. Skremt deg selv. Innbilt alt sammen. Du angrer, og innser at legetimen kun er 250 kroner ut av vinduet og okkupasjon av legens dyrebare tid. Noe legen også er flink til å hinte om med ett du setter føttene innenfor kontoret. Du har ropt ulv. Du får en antibiotikakur, en salve eller et plaster, og blir sendt ut på gangen i skam, noe som antagelig fører til at listen for å ta turen til legen igjen senere ble hevet fem hakk. Men… Enn om? Enn om man faktisk er ordentlig syk? Enn om man er en av de uheldige? Det skjer han og henne og han og han og han og henne. Hvorfor skulle det ikke skje meg eller deg? Hvor mange ganger skal vi få “lov” til å rope ulv uten å føle oss til bry, teite eller pysete? Før vi blir kalt hypokondere? Hvordan skal vi i det hele tatt vite når vi bør ta turen til legen? Heller en gang for mye enn en gang for lite sies det. Hvorfor føles det ikke sånn?

Jeg har angst for å dø. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er livredd for å dø, og at jeg ikke akkurat er treig med å tenke “Æh, denne gangen har jeg kreft, og nå skal jeg dø.” Så ser jeg for meg begravelsen og hvilke sanger jeg syns bør spilles. Ja, jeg er helt seriøs. Jeg er pissredd for å dø. Heldigvis innhenter fornuften meg (og den plagsomme hjernen min) rimelig kjapt, og jeg rister på hodet av hvor ufattelig tåpelig jeg er. For det er latterlig å bruke tid på å være redd for noe som høyst sannsynlig ikke skjer med det første. Det er latterlig å bruke tid på å tenke på problemer før de overhodet er reelle. Nei, vi får ta turen til legen og sjekke ting om vi er usikre, men uten å ta problemene, sorgen og uroen på forskudd. Vi får rope ulv så mange ganger vi føler for (og håpe at sykehuset fremdeles er åpent for oss den dagen det skulle være nødvendig), og leve livet uten å bekymre oss for når det skal komme til å ta slutt. Legene får bare holde ut med oss, hypokondere eller ei.

Photobucket
Jippiiii! Jeg er en av fem heldige som får være Donkr-blogger fra poker-NM i Dublin! Jeg er så glad nå at dere ikke aner det. Gratis flybilletter og opphold i Dublin hele uka mens NM er, det er jo bare… knall! Også tror jeg det blir veldig lærerikt å blogge for dem også. Da får jeg med meg det som skjer, jeg ser hvordan folk spiller hendene sine og jeg blir antageligvis kjent med endel flinke pokerspillere også. Det blir intet mindre enn awesome! Og jeg skal ta bilder – selvfølgelig. For en uke det blir. Jeg gleder meg! Er det noen av leserne mine som spiller poker, da? Og som har tenkt seg til Dublin? Til dere stakkarer (muhahaha) som ikke skal dit, så er dere nesten nødt til å følge med på Donkr-bloggen, så får dere høre hvordan det går. Jeg skal selvfølgelig delta også, og tenker å være med på Ladies Event siden det er en endagsturnering, og ikke en som går over… fem dager. Siden jeg ikke har spilt så mye live så tror jeg det er en grei start. Så får vi se hvordan det går først. Iiiik, som jeg gleder meg, dere! HURRAAAAAAAA!

Photobucket 2 år.
Photobucket 2 år og 1 måned.
Photobucket 2 år og 2 måneder.
Photobucket 2 år og 3 måneder.
Photobucket 2 år og 4 måneder.
Photobucket 2 år og 5 måneder.
Photobucket 2 år og 6 måneder.
Photobucket 2 år og 7 måneder.
Photobucket 2 år og 8 måneder.
2 år og 9 måneder.
2 år og 10 måneder.
Uploaded from the Photobucket iPhone App 2 år og 11 måneder.

Photobucket 3 år.

Mange har spådd at 2012 er året for dommedag. På ordentlig denne gangen. This is it. Nå stopper alt. Nå er det snart slutt på moroa. Alle som kjenner meg (in person, gjennom bloggen eller bare… fra andre steder) skjønner sikkert at dette er noe jeg har ledd høyt av i evigheter. Jeg har nesten rullet rundt på gulvet med et så svært gapskratt at øynene kun har vært som tynne streker godt gjemt inni øyehulene. Du vet… Av og til ler man bare så mye at øynene lukker seg automatisk. Kniper seg igjen liksom, samtidig som man heller hodet bakover og åpner kjeften så man flekker hver eneste colgatehvite tann. Du har sikkert sett et eller annet bilde av deg selv hvor man ser nesehår, snørr, drøvvel og hele pakka. Ja, du skjønner i alle fall tegninga. Nesten sånn har jeg sett ut. Helt til nå. Gradvis har øynene mine kommet til syne igjen, og munnen har lukket seg i samme takt. Herregud, dere. Herregud. De har rett. Spådommene ser ut til å være skremmende korrekte. Jeg har gått fra å le av noe jeg så på som rein dumskap, til å bli mer og mer overbevist om at dommedag faktisk er rett rundt hjørnet.

2012. Om vi overhodet overlever så kommer i alle fall året til å være betraktelig viktig i historiebøkene. 2012. Året da humor ble forbudt i Norge. Året da humor forsvant. Året da det å tråkke andre uskyldig og såvidt på så mye som stortåneglen ble dødssynd nummer åtte. Året med store hendelser som Mokkaslaget på Spellemannutdelinga og det O´store jødevitseslaget etter tv-programmet Brille. Året da det rett og slett ble bredere strafferamme på humor enn på voldtekt.

Rasistvitser, homovitser, svenskevitser, samevitser. Vitser som påpeker forskjeller med oss blir slått hardt ned på av kvalmende moralsk-korrekte samfunnsvoktere, som sitter på sine høye hester med brillene på nesa og pisken klar. (Briller? Kun for at jeg vil stereotype folk. De med brillene langt ned på nesa har som regel nesa høyt i sky.) “Likeverd og likestilling!” roper de med nevene knyttet. “I dagens moderne samfunn bør ikke rasisme eksistere! Skam dere!” Beklager, kjære bedrevitere, blottet for humor, ironi og sarkasme; humor og rasisme hører ikke lenger sammen i samme setning. Har du noen gang tenkt på at det blant annet er du som, på ubevisst vis, er med på å holde liv i rasismen? At det er du som er med på å peke ut forskjellene på folk på en negativ måte? At det er du som krever at samfunnet skal bli mer tolerant og aksepterende, men som samtidig er med på å få til det motsatte? Det er som med den ene kvisa man alltid får på haka dagen før en fest man har gledet seg lenge til. Ingen hadde sett den om det ikke hadde vært for at det første du sier når du ankommer festen er “Æsj, jeg har fått ei svær, stygg kvise akkurat her!”, mens du strekker hodet frem og setter en finger mot haka så alles blikk er rettet mot den stakkars minioritetskvisa i det ellers så feilfrie ansiktet ditt.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt i evigheter, men jeg tror jeg har fått frem poenget mitt ganske klart nå. Og jeg har sikkert tråkka nitti prosent av Norges befolkning på tærne i samme slengen, men det passer seg egentlig utmerket. Jeg sier JA til tykkere hud og mer selvironi. JA til et fellesskap hvor man faktisk kan anse hverandre likeverd nok til å tørre å spøke med forskjellene på hverandre. JA til at man ikke er nødt til å være svart selv for å klaske en neger på ryggen og si “Bro´” eller “Yo, niggah”. JA til et samfunn med rom for latter, smil og humor – selv i de vanskelige situasjonene. JA til ærlighet fremfor å si hva man tror gir flest likes i det virkelige liv. JA til ærlighet fremfor påtatthet. For ja, å være moralsk korrekt til enhver tid er påtatt og kun en fasade. For å avslutte rimelig politisk ukorrekt (på flere måter, med tanke på at vedkommende tilhører partiet jeg selv stemmer på) så skal jeg til og med avslutte med å nevne navn; det gjelder også for deg, Snorre Valen. Og resten av gjengen med politikere (og folk ellers) som alltid sier og gjør det som er korrekt, prektig, ordentlig og fantastisk.