Salasavn.
Looking for Prince Charming.
Hehe, bare noe jeg lekte meg litt med i photoshop på båten på vei til Frøya i går. Funfunfun! Ellers kan jeg meddele at feberen forsvant en dag, men kom tilbake i natt igjen, og dagen i dag har jeg sovet bort. Jeg sov jo til og med under VM-stafetten! Iiiiik. Er det mulig. Så her er det ikke mye nytt å melde om altså. Jeje. Ha en fin helg da, allesammen!
Nora er sterk.
Sterke Nora. Hihi.
Jeg har dratt til Frøya for å bli frisk, og har derfor litt bedre tid til å redigere gamle bilder. Nora har spurt etter sterkbilder en god stund nå, så vær så god! Her er tre i alle fall. About time! Nå skal jeg fortsette å gjøre ingenting, jeg. For det er ikke så veldig mye å gjøre på Frøya skjønner du, så derfor er det veldig taktisk å dra hit for å bli frisk. Hadde jeg vært i byen i helga hadde jeg garantert ikke klart å holdt meg i ro, og da hadde jeg antagelig bare utsatt å bli frisk eeeenda lenger. Noe som høres ekstremt kjedelig ut. Håper jeg blir helt frisk iløpet av helga, så jeg kan begynne å fungere normalt igjen til neste uke. Hugs!
Neverending story.
Jeg trodde jeg var på bedringens vei, men iløpet av natt til i går kom plutselig feberen tilbake. Hodepina har jeg hatt hele tiden, men feberen forsvant jo etter at jeg begynte på penicillin. I dag våknet Vilja i femtiden med nesten førti i feber hun også, så derfor ble det hjemmedag på begge i dag. Derfor er det litt dårlig blogging for tiden, og jeg får jo ikke akkurat jobba så mye i studioet heller. That sucks. Jaja. Jeg kommer sterkere tilbake når formen er BRA! Nå skal jeg være rolig helt til jeg er hundre prosent frisk. Wish me luck! Hugs.
Regn.
Åpningstilbud!
Da er det klart for åpning av studioet! Og da trenger man selvfølgelig et åpningstilbud. Fra og med i morgen av så får du med 10 ekstra bilder på din cd (som koster 3000,-) uten ekstra kostnad! Det vil si at du får hele 25 bilder på en cd til fri bruk for en latterlig lav sum. Bestill time i dag! Det står forresten ikke så mye om tilbudet på www.sjarmfotografene.no enda, men det kommer etterhvert. Siden er i alle fall oppe og går nå. Anyways, i dag skal faktisk jeg og Vilja, Gina og William til studioet for å teste litt, så snart får dere se litt bilder tatt der! Knall.
Konsert – Kaizers Orchestra, Samfundet 25.02.11.
Bilde nummer tre er tatt av Gina, og da står jeg enda midt inni klynga der, rett foran Janove omtrent. Måtte overgi meg etterhvert, og jeg joinet Gina på tribunen istedet.
I går var det altså Kaizers Orchetra-konsert på Samfundet, og jeg måtte jo selvfølgelig dra på tross av at jeg kanskje heller burde vært hjemme. Bihulebetennelsen har visstnok blitt en hel del bedre, men når jeg er på Kaizerskonsert til vanlig så trenger jeg virkelig en helt frisk kropp og masse energi. Da det allerede ble knuffing og bruk av skitne triks midt i folkeklynga lenge før konserten begynte, så skjønte jeg kanskje at dette kom til å bli nok et mission impossible. Noen kan kanskje si det er litt av sjarmen med konserter å bli dratt i hestehalen, spyttet på, sølt øl på, bli svettet på og alt som følger med en ordentlig konsertopplevelse, men jeg må si meg uenig. Sjarmerende er det ikke. Spørsmålet er om det er verdt det. Mitt svar; helt klart. Helt fuckings klart.
Det er fint å være en del av Kaizerfamilien. Nå var jo jeg bare elleve år når Kaizers først begynte, men jeg har allikevel tidlige minner fra Kontroll på kontinentet og Ompa til du dør. Med andre ord så har jeg vært fan ganske så lenge. Jeg husker jo ekstremt godt den gangen jeg ikke kom inn på Samfundet (jeg var jo ikke gammel nok), og ble stående utenfor og grine helt alene istedet. Ekstremt triste greier. Men tilbake til poenget jeg prøvde å nærme meg ved å si at det er fint å være en del av Kaizersfamilien. For du skjønner, selv om jeg syns det er fine greier at Kaizerfamilien bare blir større og større, så er det en liten del av meg som blir litt… satt ut (og småsint) når jeg ser andre mennesker være (nesten) like engasjerte og ivrige som meg selv på konsert. At det finnes så mange andre som elsker bandet mitt (nesten) like mye som meg er… rart! Det er jo mitt yndlingsband. Mine yndlingssanger. Haha, sært.
Så. Tid for en liten konklusjon. Jeg syns konserten var bygd opp helt fantastisk. Gutta sparker i gang stemninga med gode, gamle låter, og fletter inn litt nytt underveis, før de avslutter med enda fler gode, gamle. Prikken over i´en; å avslutte med Kvite Russer. Ah, fantastisk. Kaizerskonserten i går var like fantastisk som alle andre Kaizerskonserter jeg har vært på (og det begynner jo å bli endel!), men jeg fikk liksom ikke utnytta det på samme måte som jeg bruker. Jeg bruker jo å stå fremst. Alltid. Derfor blir det ikke helt den samme stemninga av å stå på tribunen. Heldigvis skal jeg på fler Kaizerskonserter i år, og da skal jeg være kvitt både slapp form og bihulebetennelse! Da blir det ordentlig saker igjen. Da skal KaizerDrea stå på første rad – like always. Iiiiiih.
Store klisjeer og store, rosa elefanter.
Når det blir sagt noe fint blir jeg ofte så veldig jentete. Jeg er ikke så veldig jentete av meg – om vi ser bort i fra antall kilo toalettmappa mi veier, mengder kjoler i klesskapet og antall skopar som er plassert… overalt. Jeg er ikke så veldig jentene og flåsete av meg. Ikke er jeg dårlig på å ta imot komplimenter, ikke er jeg usikker på meg selv nitti prosent av tiden (jeg er kanskje bare usikker i tjuefem), ikke liker jeg Sex and the City 2 bare for at jeg føler jeg må, ikke ser jeg One Three Hill og slike greier. Jeg har jo alltid vært en av gutta. Poker, fotball, Sopranos og øl. Der har du mer meg. Men så blir det altså sagt noe fint, og vips! Jeg er mer flåsete enn selveste Bridget Jones. Det skal ikke mer til. Et lite vink i riktig retning og jeg blir rosa helt inn til hjerterota. Etter ei stund viser det seg selvfølgelig at det som i øyeblikket var så fint og enkelt i virkeligheten er mission impossible, hvor jeg er en av hovedrolleinnehaverne, og bare for ordens skyld; Tom Cruise er ikke motspilleren i dette scenarioet.
Det er nesten litt sånn… sånn som med den rosa elefanten. Du vet, den rosa elefanten som er vanskelig å ikke legge merke til, spesielt når noen peker på den mens de febrilsk hopper opp og ned og roper «se, se!» I neste sekund snur personen ryggen til, trekker kort på skuldrene, himler med øynene og sier «jeg aner ikke hva du prater om». Da begynner man jo å lure. Står det faktisk en rosa elefant i rommet, eller er det bare man selv som lurer seg selv inn i de teiteste klisjeene som finnes?
Ah, damn. Jeg er fanget i den ene store klisjeen etter den andre.
Jeg som aaaaaldri blir syk…
Hej. Det er nå jeg skulle ønske jeg hadde en bjelle jeg kunne riste i hver gang jeg trenger noe, så kommer det en eller annen løpende med det til meg. Men jeg har verken en slik bjelle eller en slik person som kommer løpende. That sucks. Jeg var hos legen i dag, og som jeg trodde; bihulebetennelse. Veldig kraftig bihulebetennelse, og i dag har det faktisk vært vondere enn i går. Du vet, slike smerter som du bare vil sovne bort fra, men som gjør det umulig å sovne. Som gjør det umulig å gjøre noe annet også. Til og med å se tv blir for hardt arbeid. Ja, bihulebetennelse suger hardt. Forhåpentligvis fikser pencilinkuren meg rimelig kjapt, så jeg kan bli i god nok form til å ta meg av fineste Vilja som jeg savner så ekstremt mye. Det er jo min Viljauke igjen i morgen, og jeg sitter fremdeles på Frøya. En reise i dag hadde vært som å ha blitt kastet inn i et torturkammer. No kidding. Jaja, nå kommer smertene tilbake, så jeg skal legge fra meg macen og heller prøve å sove litt igjen. Før det blir for vondt. Hugs!
So am I good or bad?
Machine Birds – One last tryMadrugada – Majesty
Av og til tror jeg folk glemmer at de faktisk ikke kjenner andre så godt som de kanskje tror. Forresten, ikke bare av og til, men som regel. Nesten alltid. Vi glemmer at det kan foregå mye mer i hodene på folk enn det vi ser og hører og det vi tror vi ser og hører. Vi forhåndsdømmer på både godt og vondt, og tror hele tiden at vi har oversikt over alt. Ofte glemmer vi at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut til å være, og at folk (igjen, både på godt og vondt) kan ha mye mer i seg enn hva som vises på overflaten. Mye kan skjules bak et fint smil. En alvorlig mine trenger ikke å bety mer enn at man ikke føler behov for å fysisk vise sin lykke til enhver tid.
Vi liker alle å tro at vi er bra. At vi har alt som skal til for å være det beste mennesket i mils omkrets. At akkurat vi er den alle andre bør «oppdage» og se hvor fantastisk er. I alle fall er jeg sånn. Og sannheten er jo ikke akkurat så veldig tilfredsstillende. Jeg er ikke det beste mennesket i mils omkrets. Jeg er ikke noe andre «går glipp av». Til tider; selvfølgelig. Alltid? Tvilsomt. Av og til tenker jeg at de som ikke blir kjent med meg faktisk er litt heldige. Misforstå meg rett; jeg hater meg ikke, og dette er ikke noe fiskeforsøk etter komplimenter. Det er bare… sant. Av og til er jeg ikke «the best that I can be», som det så fint sies på engelsk. Av og til er jeg faktisk ikke verdt å bli kjent med.
Dette går jo egentlig helt feil vei, men poenget mitt er altså at alle både har gode og dårlige sider, og om man kun ser den ene siden så kjenner man ikke hverandre. Man bør ikke kun se de dårlige sidene, og tro at det ikke finnes mer i folk. For det gjør det som regel. Det finnes mer i meg. Man bør ikke kun se det gode i folk heller, for så å bli kjempeoverraska over at de faktisk ikke er perfekte. Man skal ikke sitte på sin høye hest og ikke godta at andre også har feil. Gjør feil. Sier feil. Fucker opp. Shit happens! Men en ting er i alle fall sikkert; jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste jeg kan være. Jeg vil være folk verdig til enhver tid, og ikke bare i blant. Jeg vil være verdt å bli kjent med – hele tiden.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 22
- 23
- 24
- 25
- 26
- 27
- 28
- …
- 30
- Eldre innlegg