Sneak peek – Animal print.

PhotobucketPhotobucket

Alle klær fra H&M.

Styling, hår, sminke (på Silje) og foto: meg.

Sminke på Julie: Liliann Eidem.

Her kommer en liten sniktitt på fashionshooten jeg hadde med de to utplasseringselevene som er hos meg denne uken. Øverst ser dere Julie og nederst er Silje. To naturtalenter innen modellyrket! Virkelig. Jeg ble kjempeimponert over hvor raskt de skjønte hva jeg ville de skulle gjøre, og hvor godt de tok direksjoner. Kommer vel en god del bilder til etterhvert – jeg har mange jeg gleder meg til å tusje! Og forresten – bare for å påpeke det; jeg har ikke glemt at jeg skulle blogge svada med mening. Jeg har et innlegg liggende, men denne uka har gått altfor fort og har hatt altfor få timer. Så da får det bli… når det blir. Verdens beste svar. På alt.

Ukeplan.

Photobucket

Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!

Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!

Smil.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket Bare for at det er vår, og for at jeg fremdeles smiler.

Livredd.

Photobucket

Photobucket

Thirteen Senses – Into the fire

Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som  får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.

Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om «sexy» og «pule». Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!

Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og «hjemme». Wake up call indeed.

Kortvarig vårglede og overtro.

Photobucket

Med ett temperaturen stiger over på rødgradene så snakker alle om det, og for hver gang det nevnes så endres det tvert, og går motsatt vei. Det er som om «vår» er kodeordet for å få snø dalende ned i mengder som til og med hadde fått julenissen til å rynke oppgitt på nesa. Men jeg nevner det allikevel. I dag var det litt vår i byen. Kanskje var det på grunn av sola og den ganske så blå himmelen, kanskje var det som nevnt på grunn av at temperaturen har bikket over på plussida med (relativt) god margin, eller kanskje var det på grunn av isen fra Cielo, som på grunn av alle overnevnte faktorer kunne nytes ute for første gang siden tidlighøsten. I dag kunne jeg i alle fall lukte litt vår på ordentlig, og om det skulle vise seg at «vår» faktisk er kodeordet for vinterværets tilbakefall… ja, så får det bare være. Det er verdt det, selv om vi må gjennom enda en snøstorm som straff for kortvarig vårglede. Og jeg er sikker på at alle menneskene som koste seg med en utepils på Solsiden i dag er enige med meg i det.

Forresten. Er det ikke alltid sånn? Sier man «nå er våren endelig her!» så kan man banne på at det er full vinter neste dag. Sier man «jeg blir aldri syk, jeg! Aldri. A-L-D-R-I. Immunforsvar av stål!», så tar det ikke mange dagene før man ligger på sofaen med førti i feber og bihulebetennelse fra helvete. (Selvopplevd, red.anm.) Neida, det er jo ikke alltid sånn. Det bare legges ekstra merke til de gangene det faktisk stemmer, og derfor blir vi plutselig overtroiske nok til å tro på karma, smånisser i skogen og spøkelser på loftet. Hurra for at fantasi blir til «virkelighet»! Jeg venter fremdeles på at jeg en dag skal lette fra bakken og fly høyt over Eiffeltårnet. Over og ut.

Endelig ut av bloggedvale.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Ja, jeg ligner litt på en inntrykt bulldog på det øverste bildet. Funny!

Jeg tror jeg har gått i hi i vinter, uten å legge merke til det selv. Bloggehi. Flere av dere har merket det. Noen av dere har til og med forsøkt å gjøre meg oppmerksom på det, men til ingen nytte. Jeg har vært kraftig mørkeblind, og har ikke helt fatta hva dere har ment med at jeg bare har skrevet innlegg som inneholder ordene «kakao», «anyways» og «ciao» i lang, lang tid. Men jeg ser det krystallklart nå. Til dere som har forsøkt å sende meg wake up-mailer, kommentarer eller fb-meldinger; takk for innsatsen! Jeg kan med glede informere om at dere endelig har blitt hørt, og at jeg nå er på bedringens vei. Nei til meningsløse innlegg om kakao og uinteressant svada. Fra nå av blir det interessant svada i stedet.

An·noy·ing.

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope «Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!» eller «jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.»

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope «hva stirrer du på, fuckface!?» så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.

Og så var det gjort.

Photobucket

Min impusive side var for sterk til å bli oversett, så nå har jeg plutselig fått en lang bob istedet for masse slitt og stygt hår. Det føles helt fantastisk! Jeg er kjempefornøyd! Veldig godt å bli kvitt litt ødelagte tupper, så dette hadde håret egentlig bare godt av. Hva syns du?

Don´t worry, be happy.

Photobucket

Jeg har – igjen – kommet meg seinere i seng enn hva som sunt er (siden jeg faktisk ikke er i senga enda, men fremdeles sitter her med macen i fanget, mener jeg), og det som såvidt kunne minne om smygende trøtthet for et par timer siden har forlengst forsvunnet utenfor rekkevidde. Snakk om å sitte igjen her med skjegget i postkassa. (Skjegget i postkassa? Hvorfor det?) Eller fingrene på tastaturet. Eller øynene på skjermen. Tre ting av samme sak kan man velge å tro. Men jeg er glad allikevel, jeg, og lever selvfølgelig like lykkelig i den fantastiske rosabobla mi som jeg alltid gjør. Skjegg i postkassa eller ei.

Hello, is it me you’re looking for?

Photobucket

Heihei! I går oppdaget jeg plutselig at det ser ut som at jeg har klipt meg på dette PhotoBooth-bildet, og helt siden da har jeg fått et lite urge om å klippe meg. Noe sier ja, gjør det, gjør det, mens en annen del av meg sier du vet hva som skjer når du klipper håret kortere igjen. Du kommer til å angre! Skulle ikke du ha langt og flott rosabloggehår? Så der har dere problemstillinga of the day. Kunne det blitt noe vanskeligere?

Ellers vil jeg fortelle at jeg møter på byens snilleste og byens slemmeste bussjåfører annenhver dag for tiden, og om de bare hadde mikset sammen humøret sitt så hadde alle vært sånn passe glade, istedet for å være som sol og måne som nå. I dag smittet det dårlige humøret over på meg, da jeg på grunn av en gretten bussmann måtte stå på bussplassen på Ringvål (som er så øde som du får det!) i -2 grader i en haaaalvtime før jeg fikk Liliann til å kjøre meg. Det var da dagens andre tøffe utfordring/dilemma oppstod, dere. Skulle jeg ofre kalde fingre for litt underholdning i form av å trykke litt på iPhonen mens jeg venta, eller skulle jeg varme fingrene og droppe underholdninga? Livet er hardt, dere. Hardt sier jeg. Jaja.

Og sånn btw; WordPress har hatt store problemer siden i går, så det er ikke sikkert dere får kommentert i dag heller. Det funket i alle fall ikke i går, og heller ikke tidligere i dag. Plagsomt. Men nå stikker jeg på jobb for kvelden. Ciao.

Nå er bloggen friskmeldt! Finally. Så nå er det bare å kommentere i vei, altså. What to do with the hair?