Happy colors for a happy day.

Vilja Sukkertøy. (Hun ser så godteriaktig ut her.) Og meg i speilet. Typical!

I dag har jeg redigert bilder av ei jente på to måneder (bilder kommer selvfølgelig senere), og vi vært på en liten roadtrip til Hitra, mest for å kjøpe d-vitamniner til Viljis. Jeg fant også en søt liten miniskinnstol som jeg har tenkt å bruke både som rekvisitt i studioet og som møbel på rommet til Vilja. Apropos rekvisitter. Om noen har lyst å gi bort noe de absolutt ikke trenger; be my guest. Det kan være alt fra en trestol til… ja, anything. Jeg tar gjerne i mot det, bare det kan ta seg godt ut som rekvisit på bilder. Nei, nå har jeg tigget nok for i dag. Nå skal jeg straks få Vilja i seng, deretter blir det god mat og X-factor. Og etter det? Godteri, Nytt på Nytt og Senkveld. Med andre ord en helt vanlig (og deilig) fredagskveld. Ciao.

Regular thursday.

Jeg er ikke født til å være syk, så nå er jeg snart frisk igjen. Jeg har likevel tatt livet med ro i dag, spist pannekaker med bacon og blåbærsyltetøy, og jeg har plaget Kaj med kameraet – igjen. I morgen er det fredag og ny helg, selv om jeg antagelig skal jobbe hele helga. Helg er det uansett. Nå skal jeg hive meg over litt bilderedigering (den setningen begynner jeg å bli lei av selv også), men snart skal jeg og Kaj slå på tv3 for å høre Hellstrøm kjefte litt. Det må man ha med seg på en torsdagskveld. Hugs!

Alde, 14 months old.

Denne vakre jenta på fjorten måneder var her på søndag. Alde. Vakkert navn på en vakker jente! Hun var ekstremt glad, blid og tålmodig, så det var virkelig gøy å ta bilder av henne. Jeg føler meg så heldig som får lov til å ta bilder av så mange fine barn. Det er så utrolig gøy! Og så må jeg takke mammaen til Alde, Elise, for at jeg får poste noen av bildene her. Det setter jeg veldig pris på! Nei, nå skal jeg fortsette med litt jobbing mens jeg smugtitter på «Vil du bli millinær?». Jeg har fått feber, så jeg er varm og kanskje ikke fullt så effektiv, men noe får jeg vel gjort allikevel. Litt småplukk. Ha en fin kveld! Hugs.

Drea tester: Color Touch.

Wella har for ikke lenge siden lansert en ny type glansfarge. Color Touch. Jeg har testet den, og her kommer min mening om denne hjemmefrisørhårfargen, om jeg kan kalle det det. Det er nemlig en hårfarge du får kjøpt hos frisøren, og frisøren hjelper deg å velge ut rett farge og type til ditt hår før du går hjem med den og farger håret selv. Prisen ligger rundt 180 kroner om jeg ikke husker helt feil. Så langt, så bra.

Hårfargen lukter til min store overraskelse ganske godt. Den gir mye glans, og fargen er levende og fin. Det virker faktisk som den styrker håret i stedet for å svekke det, og det er nok mye på grunn av at det er en glansfarge (som holder lenge) i stedet for vanlig hårfarge. Det som irriterer meg litt er at den ikke fikk vekk etterveksten min helt. Dermed må jeg bruke enda en pakke for å få vekk etterveksten ordentlig. Det er nok fordelen med hårfarge, og ikke glansfarge. Den tar etterveksten lettere.

En liten oppsummering:

+ Er veldig skånsom mot håret.

+ Lukter godt! (De fleste hårfarger lukter jo ille.)

+ Er meget glansfull, og fargen er fin.

– Fargen setter seg ikke like godt i etterveksten, jeg ble faktisk ikke kvitt etterveksten på tross av at jeg brukte en mørkere farge der enn resten av håret.

Karakter: 5/6. Det er ikke mye utsette på glansfargen, så den er absolutt å anbefale! Men du bør kanskje kjøpe en ekstra om du har like mye ettervekst som meg, og din opprinnelige hårfarge er et stykke unna den du farger med. Ciao!

Red jacket and fringed boots.

Vi var ute og gikk i dag, Sala fikk selvfølgelig være med hun også. Det var (og er) iskaldt ute, og nå sitter jeg foran macen og nyser. Jeg tror jeg har nøset (heter det nøset? Eller nyst? Uansett; rart ord.) minst hundre ganger nå, og det vil liksom ikke gi seg. Nesen er ikke tett, ikke renner den heller, men jeg nyser den ene nysen etter den andre i det uendelige. Enormt plagsomt, for i motsetning til mange andre så hater jeg virkelig å nyse. Jeg hater det. Og her (under) er dagens meg.

Jeans og jakke fra H&M (Nora, jeg tenkte å ha på meg den fine jakken jeg fikk fra deg, men det var for kaldt ute! Jeg trengte en som varmet mer. Buhu!), støvletter fra DNA, smykke (som dessverre ikke vises) har jeg fått i gave fra Hanne, veske fra Bianco, genser med paljetter fra Bik Bok. That’s it? Yiepp.

VIKTIG-VIKTIG.

Helt til slutt vil jeg be om en liten tjeneste. Du skjønner, Kajs søster, Hanne, og samboeren hennes, John Ivar, er med i finalen om å vinne en Toyota Avensis, og jeg vil selvfølgelig gjøre alt jeg kan for at de skal vinne. Derfor må jeg krype til dere. Altså, det er en helt ny bil det er snakk om, og dere kan jo ikke vinne nå uansett, så hvorfor ikke hjelpe? Hvis du føler deg snill og har lyst til å hjelpe litt i dag; gå inn her, trykk Toyota Avensis og stem på John Ivar Meland, Heimdal. Om det ikke funker kan du prøve denne linken. Om du orker å være så snill, så husk å sjekke spamfilteret ditt i mailen og verifiser stemmen din. Tusen takk om du stemmer! Jeg tror nok Hanne og John Ivar setter stor pris på det. (Et lite tips; om du sliter med å få det til; trykk fullscreen!) skal jeg tilbake til jobbinga. Ciao!

Tirsdag.

Jeg repeterer meg selv for tiden, både med bilder og ord. Jeg har vel knapt postet annet enn studiobilder den siste tiden, og ordene… vel, hvor skal jeg begynne? Ordforrådet mitt har blitt labert, og enkle, ubetydelige setninger preger bloggen. Hverdagslig dilldall ingen har så veldig stor interesse av å høre på, men som er umulig å overse når man først titter innom her. Jeg lover meg selv å skjerpe meg hver eneste dag, men jeg finner aldri tid nok til å faktisk gjøre det. Denne uken har jeg intet mindre enn fem fotograferinger, og det sier seg selv at slikt tar tid. Bloggen blir nedprioritert i den forstand at jeg glemmer å tenke før jeg rabler ned noen ord, men jeg håper det går greit. På kort sikt. Snart får jeg forhåpentligvis nok konsentrasjon til å skrive godt igjen også, og ikke bare poste masse bilder. Men nå skal vi ut på en liten trilletur, og jeg skal plage Kaj til å knipse et par bilder av meg. Later!

Fru Sau og Herr Rev.

Jeg sitter på kontoret (ned trappa, bortover gangen og til høyre) og jobber, og dette litt spesielle paret holder meg med selskap. To nye medlemmer i familien. Fru Sau og Herr Rev. Sauen er alltid fru og reven er alltid herr. Sånn er det bare. Jeg gleder meg til å leke med dem, men nå skal jeg redigere noen bilder til før jeg tar meg en høyst nødvendig dusj. Deretter blir det Viljakos og lek. Ciao!

Vilja: 9 months old.

God kveld! Her kommer det en haug med bilder fra fredagens fotografering. Vilja var like søt som alltid, men ble raskt lei av å bli tatt bilder av denne gangen også. Litt synd, for det blir litt mer stress ut av det, men hei. Det gikk jo greit. I dag tok jeg bilder av ei skjønn lita jente på femten måneder, og der har du kveldens tidsfordriv. Jeg klarer jo ikke vente med redigeringa til i morgen, selv om jeg helst burde tatt en pc… nei, jeg mener mac-pause. Jeg får vel redigere et par bilder før jeg slenger meg ned i sofaen og spiser restene av farsdagskaken som står i kjøleskapet. (Vi bryr oss egentlig ikke om verken morsdag eller farsdag, men man sier vel ikke nei takk til kake av den grunn. Det hadde vært dumskap.) Ciao!

You must be cold.

Jeg er glad jeg ikke er en fugl som må sitte ute og fryse nå. Jeg er glad jeg sitter inne i varmen fra peisen, og jeg er glad det snart er mat. Jeg er sulten. Det er godt det er lørdagskveld, for lørdagskveld betyr alltid god mat. Sånn har det alltid vært. Snart skal jeg begynne den evinnelige letingen etter et godt lørdagsprogram på tv, men noe sier meg at jeg kommer til å bli like skuffet i dag som alle andre lørdager. Sånn har det alltid vært. Lørdag er allikevel ukas nest beste dag. Rett etter fredag.

Proud little girl.

Hei. Her er bildet jeg snakket om i går. Det jeg liker så godt. (Om det blir for stort for skjermen din så kan du jo bare høyreklikke og åpne i nytt vindu/fane, da vil det tilpasse seg skjermen din.) Vilja blir så stolt i blikket når hun får gå mellom oss. Hun elsker å gå, og hyler illsint hver gang vi ikke orker å hjelpe henne mer. Hun vil helst gå hele tiden, hun. Hele tiden. Nå er det tid for frokost! Later.