DK
Bildegalleri

Golden brown texture like sun.>

Photobucket

dreamedfarger
Et uredigert bilde av hvordan håret ble.

Jeg har farget håret. På grunn av en særdeles dårlig hårdag i går, bestemte jeg meg helt plutselig for å farge det. Impulsivt. Først kjøpte jeg lys askeblond. Jeg vil fremdeles være blond, men bare ikke så platina som jeg har vært tidligere. Det sliter på håret, skjønner dere. Og håret mitt har lidd nok. Uansett. Lys askeblond er akkurat det samme som grått. Grått med litt lilla i. Dermed vil jeg ikke anbefale noen å kjøpe lys askeblond. Det så rett og slett jævlig ut.

På en-to-tre ligna jeg altså på bestemor. Det er ikke ille det, altså, men å ligne på en bestemor som attenåring er vel kanskje ikke helt etter min plan. Dermed måtte jeg selvfølgelig tilbake til butikken (med grått hår. Flaut!), og kjøpe ny hårfarge. Denne gangen ble det gyldenblond. Gyldenblond er en ganske mørk blondfarge, tydeligvis. Fin, men mørk. (selvfølgelig ikke like mørk som på bildet. Bildet er faktisk redigert.) Den ligner litt på lysebrun, faktisk. Det var vel ikke meningen, men who cares. Nå er jeg ny. Det er det viktigste, og det føles like godt som alltid.

Nå skal jeg dra rompa mi ut på platten for å få litt sol. Det er sommer – igjen! Det må jeg selvfølgelig utnytte til det fulle. Dermed blir det meg, Sala og Rufus på platten. Pluss solkrem, tre flasker med vann, plommer og musikk. Deilig, deilig.

>

Musikk

Alene med tjuetre tusen andre.>

Det er ikke bare-bare å være på konsert. For det første er mennesker gale. Førtifemåringer med skinnkåper, overpropsjonerte flammesko, banebrytende piercinger og skallede hoder (bortsett fra den lille hestehalen med hår som henger fast i bakhodet), er mer enn hva jeg kan takle. Det er i seg selv skremmende nok til å bli hjemme fra slike konserter. Og jeg har enda ikke nevnt det verste. Røyken. Røykdisen som snor seg opp i nesa mi, gjennom munnen og ned i lungene. Røykdisen som gjør meg ubehagelig kvalm og svimmel. Etter fem minutter inne på konsertområdet har hodepina fra helvete blitt et faktum. Jeg når en tilstand som får meg til å tenke «jeg vil hjem – nå!» og «dette klarer jeg ikke, jeg kommer til å besvime!». Like før jeg forlater denne førtilstanden, og flyter inn i selve komaland, kommer Bruce Dickinson og Co på scenen. De tar av med Aces High, og temperaturen stiger; både generelt og i kroppen min. Jeg er reddet. For en stund.

En vellykket konsertåpning reddet meg altså fra besvimelse og oppmerksomhet jeg helst vil være foruten. Desverre holdt de ikke denne temperaturen lenger enn en halvtime, og den overdøvende allsangen forsvinner med de velkjente refrengene. Maiden glir over i noe som føles som èn endeløs sang, selv om de antagelig spilte minst fem, og temperaturen synker. De holder på å miste meg. Jeg er igjen på nippet til å gi opp, til å la kroppen min sveve inn i en tilstand jeg ikke har kontroll over. Kaj ser bekymret ut, og mumler «Du er blek. Er du dårlig? Skal vi dra nå?» Jeg vurderer saken nøye. Det frister. Jeg bestemmer meg for å vente litt. En sang. På den måten er det ikke opp til meg. Det er opp til de gamle gubbene på scenen. Det er opp til Iron Maiden.

Jeg har flaks. Maiden skrur opp temperaturen på ny, og jeg prøver å synge med så godt jeg kan på en av de aller mest kjente sangene. Kroppen får mirakuløst ny energi, og jeg er tilbake. Jeg lever. Jeg synger. Velkjente sanger kommer en etter en, og det ble derfor en god avslutning. De tar seg opp, og vi er med. Igjen. Likevel sniker vi oss ut og vekk fra heftige gitarsoloer før de er ferdige. Vi prioriterer kort taxikø, og lyden av «Hallowed Be Thy Name» forsvinner i det fjerne i det vi setter oss inn i bilen. (I ettertid viste det seg at dette var den siste sangen de spilte. Det stod det i alle fall på nett.) Vi ruller vekk fra Lerkendal, og snur ryggen til fulle, sinte mennesker, Iron Maiden og førtifemåringene som nå er i ekstase over å ha sett de gamle heltene sine rocke Bartebyen for første gang. Magen min har roet seg. Nå smiler jeg. Både for at jeg vet at jeg ikke lenger trenger å være redd for å besvime, og for at konserten var svært vellykket.>

Life of Drea

Iron Maiden, og Tic-A-Tac Poker.>

dreamaidenI dag våknet jeg av meg selv. Det gjør jeg vel egentlig hver dag, men i dag våknet jeg tidligere enn normalt. Jeg vet ikke om det var for at jeg var innstilt på å våkne tidligere i dag, eller om det ble sånn for at jeg hadde slått på alarm – bare for sikkerhets skyld. Jeg våknet i alle fall ti på halv ti, hele ti minutter før klokka skulle ringe. Det må sies å være bra, med tanke på at det er ferie og hele pakka.

Så, over til grunnen til at jeg hadde bestemt meg for å våkne «tidlig» i dag. Vi skal til Trondheim, for Iron Maiden spiller på Lerkendal i kveld. Det må man selvfølgelig få med seg. Vi og cirka tjuefiretusenfirehundreognittiåtte andre mennesker. Det blir gøygøy, for hvem kan vel ikke synge med på et eller annet Maiden-refreng? Jeg kan. Mange.

Før jeg drar vil jeg anbefale alle å teste ut msn-spillet Tic-A-Tac Poker. Jeg og søsteren min, Gina (samboerens blogg kan du finne her), spilte det i flere timer i går. Jeg ble hekta! Desverre er ikke Gina pålogget akkurat nå, så jeg trenger noen å spille med! Vil noen spille med meg?

>

Bildegalleri

Djevelpromp.>

Man vet og merker at man er på festival når man har vannblemmer så store som epler på føttene, man har blitt lugget skikkelig av ei full dame i førtiårene, og har stått bak personen som har promplukt fra helvete. Djevelprom som blandes med svettelukt fra hundrevis av fulle, gale mennesker er absolutt et stort nei, og jeg mister nesten lysten til å dra på konsert igjen – for resten av livet. Heldigvis gjør jeg ikke det.

Til tross for at jeg har vannblemmer så store som epler på føttene, at jeg ble lugget skikkelig av ei full dame i førtiårene, og at jeg har stått bak en person som har promplukta fra helvete; jeg har ikke vært på festival. Jeg var på konsert. Jeg fikk bare med meg Kurt Nilsen, så da blir det litt teit å skryte på meg at jeg har vært på festival. Jeg har verken sovet i telt, blitt gjørmete eller vært på mange konserter. Altså, jeg har ikke levd festivallivet noe særlig. Men vannblemmer rakk jeg selvfølgelig å få, og jeg ble selvfølgelig neddunket i øl også. To sikre tegn på at man har vært på festival. Eller konsert.

djeaogkaj
boylove
noja2
nojaogdrea
ge
kurtnilsen

Dette var noen bilder. Ja, jeg veit at jeg ser enorm ut i forhold til Kaj på det første bildet. Det er bare Kaj som er så teit å gjør seg liten. Kaj er høyere enn meg. I alle fall like høy. Sådetså. Anyways. Jeg bør vel kanskje nevne Kurt Nilsen litt også. Han har en fantastisk stemme, men musikksjangeren treffer ikke meg i hjertet akkurat. Det blir fort litt kjedelig, men for all del. Mannen er fantastisk til å synge. Rett etter konserten labbet vi hjem med skoene fulle av øl, egenprodusert svettelukt og godt humør, og avsluttet kvelden med kyllinglår og en episode av Nip/Tuck. Fantastisk. Virkelig fantastisk.

>

Life of Drea

Festivalsommer for meg og deg.>

Jeg skal på festival i kveld! Hurra, hurra. Det er visstnok ingen Slottsfjellfestival med verken Kent eller Kaizers, men det er Frøyafestivalen med Kurt Nilsen, Michael Wiehe og… ikke så mye mer. For å si det som sant er; jeg hadde gitt fem Kurt Nilsen og Fem Michael Wiehe for å ha sett Kaizers i stedet. Men, det er ikke mulig, så da får jeg bare nøye meg med disse to. Det blir sikkert gøy likevel, for jeg skal ta med kameraet og knipse masse fulle mennesker. Det er alltid gøy. Jeg må forresten få klage litt også. Festivalpass for denne festivalen koster hele nihundre kroner. Jeg kunne nesten liksågodt dratt til Roskilde, for det er ikke store forskjeller på prisene og jeg vil påstå at Roskilde har mer å by på enn Åge Aleksandersen, Kurt Nilsen, Michael Wiehe og Hellbillies. Selve ølprisene i Danmark  Men, men. Jeg har da råd, så jeg bør holde kjeft. Det finnes faktisk mennesker som har større grunn til å klage på høye priser enn meg.

Beste festivalopplevelse?>

Life of Drea

Fredags-te er fredagslykke.>

fredagste

Te er undervurdert. Jeg glemmer å lage te, for det må være minst to år siden jeg drakk te sist. Jeg aner ikke hvorfor det går så lang tid mellom hver kopp, for jeg har alltid vært veldig glad i det. Spesielt Twinings – Earl Grey. Virkelig en favoritt. Fredagste skal bli min nye favoritt. Det er egentlig veldig lite som skal til for å gjøre dagen litt bedre.

Nå skal jeg spille en pokerturnering, og jeg skal selvfølgelig vinne mot alle de fem tusen andre som også har planer om å vinne, før Kaj kommer hjem fra jobb. Da skal vi antagelig bestille fyfy-mat, for jeg har ikke spist på veldig lenge nå. Det blir man sulten av. Det har sikkert ikke Kaj heller. Spist på veldig lenge altså. Han får som regel dårlig tid tid til å spise på jobb, stakkars. Så, håper dere også finner litt fredagslykke i dag. Det fortjener dere.

>

Life of Drea

Å, så flink jeg (og Kaj) er.>

Nå er huset ryddig og fint! Det tok visstnok to dager å få det slik, men nå er jeg fornøyd. Endelig. Likevel er det litt trist å tenke på at det er nå det først begynner. Det er nå det skal vedlikeholdes, and that's the hard part. Det er her jeg alltid bruker å feile. Vel, vi får se hvordan det går. Et løfte er et løfte.

ryddighus2
ryddighus1

Dette er bare stua, men resten av huset er prikkfritt. Støvfritt. Swiffer er tingen!

Nå er jeg skrubbsulten etter å ha stått på alle fire og skrubbet teppe. En stor ulempe med å ha både langhåret hund og katt er alle hårene. De setter seg fast overalt. De graver seg dypt ned i teppe, og støvsugeren har ingen sjans til å få det vekk. Da må man bruke hendene sine. Da må man skrubbe. Jeg er flink.

Forresten. Jeg har fått en plutselig trang til å spille Nintendo 64, men jeg har ikke så mange morsomme spill. Og dessuten har selvfølgelig Jørgen, tvillingbroren min, lånt det vekk til en kompis. Så, nå skal jeg være masete søster og kreve at han henter det – med en gang. Man kødder ikke med meg, altså. Ikke når det gjelder Nintendo! Forresten: noen som har noen spill å selge meg? Eller noen anbefalinger til gøyale N64-spill? Jeg eeeelsker Nintendo, selv om jeg og brosjan kjøpte den bare for et par år siden. Vi fikk aldri kjøpe Nintendo da vi var mindre, for både mamma og pappa mente det var nok med pc. De hadde selvfølgelig helt rett, men ikke rett likevel. Ingenting slår Mario. Ikke engang pc. Alle bør ha en Nintendo 64 i tv-skapet sitt.

>

Life of Drea

Ryddemafiaen.>

I dag skal jeg ha ryddedag. Rydding, som faktisk er kjedeligere enn å kjede seg. Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen; rydding kommer rett og slett ikke naturlig for meg. Hadde jeg bare vært mekanisert til å legge ting på plass etter at jeg har brukt dem, hadde det selvfølgelig ikke vært noe problem. Da hadde jeg sluppet slike lange, utenkelige ryddedager. Om jeg bare hadde gitt slipp på skippertakmetoden for èn gangs skyld! (den som lærte meg ordet «skippertakmetoden» burde skamme seg.) Jeg skulle virkelig ønske jeg var annerledes. Jeg skulle virkelig ønske at rydding gikk som en lek for meg, at huset så prikkfritt ut til enhver tid. Jeg skulle virkelig ønske at visse mennesker med ryddemani (Hanne, jeg sikter blant annet til deg) hadde kunne delt denne ryddemanien med meg. Vi kunne møttes på midten, slik at både mitt og ditt hus alltid hadde sett rimelig ryddig ut, men tre skitne kopper på spisebordet hadde ikke vært så forstyrrende at vi ikke fikk sove. Sant?

ehm
Jeg ser veeeldig ufresh ut i dag, og det er jeg også. Meeen, jeg skal rydde. Da gjør det ingenting. Forresten, dårlig bilde også. Tatt med det vanlige digitalkameraet mitt, ikke speilrefleksen.

Jeg har alltid drømt om dette, men nå har det gått opp for meg at it just not gonna happen. Ingen vil dele ryddeferdighetene sine med meg nå, og ingen vil gjøre det senere. De som er så heldige å ha dette ryddegenet er vel egentlig fornøyde med tilværelsen sin sånn som den er, og vil ikke bytte den bort mot noe i verden. De er fornøyde med det konstant ryddige huset og vaskemaskinen som alltid står på. Jeg skjønner dem godt.

Vel, jeg har nå forstått at det er opp til meg selv. Jeg kan gjøre noe med det, og jeg trenger aldeles ikke hjelp fra mennesker som burde stiftet støtegruppen «Anonyme Ryddoholikere» for lenge siden. Jeg klarer meg fint uten veledighetsarbeid fra disse menneskene (jeg er ikke bitter, jeg er sjalu.) Jeg skal klare det selv, og jeg begynner i dag. Huset skal se prikkfritt ut, vaskemaskinen skal kaste klær rundt og rundt konstant, og viktigst av alt; jeg skal klare å holde det slik. Ikke bare i dag, men… tja, hva skal jeg sette meg som mål? Ei uke høres vel kanskje realistisk ut. Ikke for lenge, og mulig for meg å gjennomføre. Mulig for meg å klare. Huset skal være prikkfritt i en uke fra i dag. Da ønsker jeg meg selv lykke til.
>

Bildegalleri

Long, beautiful hair.>

kontrast

Se, jeg har langt hår!

Sånn. Nå har jeg roet ned alle oppspilte fotonerver, og tatt kveld. Altså, jeg har ikke sovnet, men jeg ligger behagelig i sofaen og gjør absolutt ingenting. Det er rart med det. Da jeg var mindre var det aldri gøy å gjøre ingenting. Nå er det deilig. Ikke alltid, men noen ganger. I dag er en sånn dag. I dag er det godt å bare ligge på sofaen og gjøre ingenting, selv om jeg selvfølgelig burde ha prioritert andre ting. Ting som oppvask, rydding eller trening. Ting som faktisk er kjedeligere enn å kjede seg.

Forresten. Etter Hundrings sin blogganbefaling av bloggen min har jeg begynt å tenke over hva jeg skriver. Ikke at dette var noe jeg aldri gjorde før, men nå gjør jeg det mer. Og det er absolutt noe som trengs. Problemet er at jeg har ingenting interessant å skrive om. Jeg jobber ikke i sommer, så jeg har ingen morsomme historier å fortelle om rare mennesker med hårete nesehull, overpratsomme og feite kvinner i femtiårsalderen eller et eller annet fjortistryne fullt av kviser som kommer med verdens dårligste sjekkereplikk. For å innrømme noe ingen av oss vil innrømme; hverdagen min er rimelig kjedelig for tiden. Den er verken glamorøs eller interessant. Og hva i all verden skal man da skrive om? Akkurat. Da skriver man slike kjedelige innlegg som jeg har spydd ut i det siste. Dette må forandres. Jeg lover meg selv å finne interessante mennesker som kan gi meg (og dere) en god historie. Kanskje til og med en god latter også. Jeg skal finne deg hvor enn du er, rare menneske med rare vaner.

>

Bildegalleri

Blowin’ in the wind.>

hmmm

Nå husker jeg hvorfor jeg klipte håret kort. Vind. Nok sagt. Umulig å ta bilder når det er sånn også. Håret flyr, klærne flyr, jeg flyr. Alt flyr. Jeg har hår i munnen, jeg har blitt snørrete og på de fleste bildene viser jeg hele rumpa og alt som er. Jeg sitter altså her og funderer på om det var verdt det. Ikke objektivet selvfølgelig, for det er fantastisk, men om disse bildene var verdt å fryse halvt i hjel for. Det er absolutt ikke lett. Vel, her er det jeg fikk til i dag. Dessuten skjønte jeg ikke helt redigeringa av RAW-filer. Jeg redigerte bildene perfekt, men når jeg la dem inn her var all redigering borte. Derfor ble ikke bildene så bra her som de egentlig er. Nei, det skal som sagt ikke være enkelt. Men, jeg skal finne ut av det. Ah, det er så gøy å tenke på at bildene skal bli bedre og bedre fremover! Jeg trenger bare litt øving. Men, det blir. Det blir. >