Alene med tjuetre tusen andre.>

Det er ikke bare-bare å være på konsert. For det første er mennesker gale. Førtifemåringer med skinnkåper, overpropsjonerte flammesko, banebrytende piercinger og skallede hoder (bortsett fra den lille hestehalen med hår som henger fast i bakhodet), er mer enn hva jeg kan takle. Det er i seg selv skremmende nok til å bli hjemme fra slike konserter. Og jeg har enda ikke nevnt det verste. Røyken. Røykdisen som snor seg opp i nesa mi, gjennom munnen og ned i lungene. Røykdisen som gjør meg ubehagelig kvalm og svimmel. Etter fem minutter inne på konsertområdet har hodepina fra helvete blitt et faktum. Jeg når en tilstand som får meg til å tenke “jeg vil hjem – nå!” og “dette klarer jeg ikke, jeg kommer til å besvime!”. Like før jeg forlater denne førtilstanden, og flyter inn i selve komaland, kommer Bruce Dickinson og Co på scenen. De tar av med Aces High, og temperaturen stiger; både generelt og i kroppen min. Jeg er reddet. For en stund.

En vellykket konsertåpning reddet meg altså fra besvimelse og oppmerksomhet jeg helst vil være foruten. Desverre holdt de ikke denne temperaturen lenger enn en halvtime, og den overdøvende allsangen forsvinner med de velkjente refrengene. Maiden glir over i noe som føles som èn endeløs sang, selv om de antagelig spilte minst fem, og temperaturen synker. De holder på å miste meg. Jeg er igjen på nippet til å gi opp, til å la kroppen min sveve inn i en tilstand jeg ikke har kontroll over. Kaj ser bekymret ut, og mumler “Du er blek. Er du dårlig? Skal vi dra nå?” Jeg vurderer saken nøye. Det frister. Jeg bestemmer meg for å vente litt. En sang. På den måten er det ikke opp til meg. Det er opp til de gamle gubbene på scenen. Det er opp til Iron Maiden.

Jeg har flaks. Maiden skrur opp temperaturen på ny, og jeg prøver å synge med så godt jeg kan på en av de aller mest kjente sangene. Kroppen får mirakuløst ny energi, og jeg er tilbake. Jeg lever. Jeg synger. Velkjente sanger kommer en etter en, og det ble derfor en god avslutning. De tar seg opp, og vi er med. Igjen. Likevel sniker vi oss ut og vekk fra heftige gitarsoloer før de er ferdige. Vi prioriterer kort taxikø, og lyden av “Hallowed Be Thy Name” forsvinner i det fjerne i det vi setter oss inn i bilen. (I ettertid viste det seg at dette var den siste sangen de spilte. Det stod det i alle fall på nett.) Vi ruller vekk fra Lerkendal, og snur ryggen til fulle, sinte mennesker, Iron Maiden og førtifemåringene som nå er i ekstase over å ha sett de gamle heltene sine rocke Bartebyen for første gang. Magen min har roet seg. Nå smiler jeg. Både for at jeg vet at jeg ikke lenger trenger å være redd for å besvime, og for at konserten var svært vellykket.>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.