Vilja og meg.

PhotobucketPhotobucket

Nå var plutselig sommerværet borte, så da poster jeg liksågodt et par bilder som ble tatt på en av de tre fine sommerdagene vi har hatt den siste måneden. Vilja er verdens søteste, og jeg kan aldri få forklart godt nok hvor glad jeg er i henne! Hun er bare helt fantastisk, selv når hun hyler av sinne om hun ikke får mer sjokolademelk eller druer eller vannmelon. Selv når hun er så trøtt at hun sutrer og slår. Dessuten er hun ekstra søt når hun sitter på potta og kommanderer at jeg også skal gå på do. Hun er godklumpen min, og jeg gleder meg sånn til alt som skal komme i fremtiden. ♥

Let’s take a walk down memory lane.

Photobucket

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne spole tilbake i tid. Bli ni år igjen, overnatte i et tre med gode venner, kaste greiner på biler uten at det får så altfor store konsekvenser, lyve så overbevisende til vennene mine at jeg tror på det selv (om de mest utrolige ting, som for eksempel at jeg eier ei kråke, en magisk kortstokk og en nøkkel som får berget til å åpne seg. Og at jeg kan fly, men bare når ingen ser på), spise så mye godteri jeg bare klarer, uten å få dårlig samvittighet og uten å tvinge meg selv til å trene vekk i alle fall en brøkdel av det. Sånne ting. Bekymringsløse ting. Fantasifulle ting. Hihi, jeg må le litt. Selv om jeg ikke blir ni igjen, så er det veldig godt å bare mimre litt tilbake. Tenke på alt det morsomme, teite, utrolige jeg fant på. Hvor god fantasi jeg hadde. Hvor teit jeg til tider var, og hvor utrolig det er at noen faktisk trodde på historiene mine. (Eller kanskje de bare lot som? Bare for å være snille?)

Når jeg tenker meg om skulle jeg gjerne likt å visst mer slike ting om mennesker rundt meg. Hvordan de var som små. Hva de gjorde, hva de sa, hvilken rolle de hadde i «gjengen». Jeg var alltid den høylydte. Den som stakk seg frem, som ledet an. Som bestemte. Jeg var sta, til tider litt frekk og ganske så tøff. Ble jeg terga, så slo jeg. Uansett hvem det var. Om det så var en tre år eldre gutt som var dobbelt så stor som meg. Men, jeg var ikke bare frekk altså. Jeg var snill, pliktoppfyllende og flink på skolen også. Så der har dere meg som niåring. Hvordan var du? Og har du noen gøyale historier om ting du fant på?

Oh such a perfect day.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Her er litt fler bilder fra gårsdagens spasertur. De fleste bilene som kjørte forbi så veldig rart på oss… altså, bilene så ikke rart på oss, men de som satt inni bilene gjorde det. Vi så rart tilbake. Anyways, dagens planer er som følger; først skal jeg og Vilja gå ned med søppelet som forhåpentligvis blir hentet i dag (jeg aner jo aldri NÅR det er søppeltømming, og i går glemte jeg det. Buhu), deretter skal vi bare kose oss litt ute på tur, og plutselig er Kaj hjemme igjen. Da skal jeg jobbe og gå på blades. Hurra for nydelig vær i dag også! Det må nytes. Hugs!

Sommeren er ikke over. Den har nettopp begynt!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

To gærninger.

I dag har vi hatt sommer igjen, sånn helt plutselig! Vi koste oss ute med vannmelon, sol og bok, helt til Vilja tryna og slo knærne. Da gikk vi inn og så litt tv istedet. Det hjalp selvfølgelig (Drømmehagen ftw), så da kunne vi kose oss videre uten grining. Ellers har jeg tatt litt bilder i studioet, gått på blades, ryddet og… ja. Gjort det vanlige med andre ord. Ikveld var det egentlig meningen at jeg skulle redigere en haug med bilder, men jeg har rett og slett ikke sjans til å få gjennomført det ikveld. Hodet er for slitent! Det er utrolig hvor godt det er å sette seg ned i sofaen uten å ha noe å gjøre på kveldstid altså. En lang dag med mye aktivitet tar på. Derfor ga jeg opp jobbinga, og nå skal jeg heller spise vannmelon, drikke kakao og lese bok. Slappe av, kose meg og nyte kvelden. Hugs!

I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok og følte meg som Carrie Bradshaw.

I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Det eneste jeg manglet var macen, så jeg kunne ha rablet ned alt det jeg plutselig fikk tid til å tenke på. For når man først bare sitter der, uten så veldig mye å gjøre, uten stress, uten jobb, uten bekymringer – det er da de gode, morsomme og interessante historiene blir til. Det er da man faktisk tar seg tid til å se seg rundt. På menneskene, på livet, på historiene, på tilfeldighetene, på feilene. Det er når man ikke helt vet hvor man skal eller hva man skal gjøre at man opplever mest, for jeg vet med meg selv at når jeg vet hvor jeg skal så ser jeg verken til høyre eller venstre. Jeg bare rusher forbi alt i et rasende tempo. Blikket er festet på målet, og rikker seg sjeldent.

Men, i går satt jeg altså på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Jeg satt på samme sted i timesvis, med boka i den ene hånden og vannglasset i det andre. Rundt meg kom og gikk mennesker som det passet dem, og om jeg faktisk hadde vært Carrie så hadde dette blitt en veldig fin scene hvor jeg sitter stille og alt annet går i et rasende tempo. Dere skjønner hva jeg mener? I en slik scene hvor èn sitter stille, mens alle andre kommer og forsvinner ut av bildet (og livet mitt) på mindre enn to sekunder.

Anyways, det slo meg plutselig hvor fokuserte og målbevisste menneskene rundt meg var. De visste hva de skulle. De skulle på restaurant med sin kjære, sin venn, sin mor, sin far – hvemsomhelst, og de skulle spise. Deretter skulle de dra. De ventet ikke. De ikke. De stoppet ikke opp for å legge merke til de gode, morsomme og interessante historiene, på menneskene, på livet, på tilfeldighetene, på feilene. Nei, menneskene rundt meg visste hva de skulle. De kastet i seg maten, vekslet et par korte dialoger, slengte på seg jakkene og stresset videre ut av livet mitt, and I couldn´t help of wonder – er det alltid slik? Stresser vi oss gjennom livene våre uten å oppdage hva som er rundt oss? Fokuserer vi for mye på det vi skal gjøre til envher tid, slik at vi glemmer å legge merke til alt det spennende som hender like ved oss? Legger vi rett og slett for lite merke til ting? Og til slutt; vil ikke det si at vi, ironisk nok, har blitt selvopptatte, arrogante og travle mennesker uten å selv ha lagt merke til det?

House for sale.

Photobucket

Da er huset vårt lagt ut for salg, så om du vurderer å kjøpe et hus på Frøya – ta en titt! Her trykker du for å komme til annonnsen på finn.no. Det føles i grunn veldig rart å skulle selge huset sitt altså, selv om vi bare har bodd her i ca. 2,5 år. Jaja. Håper vi finner ei leilighet i Trondheim snart også da. Ciao!

Testing, testing.

Photobucket

Jørgenbror ble med meg på testshoot før helgas bryllupsfotografering. Takk, bror! Greit å forberede seg litt, og jeg hadde ikke klart det uten deg og mammas bil.

Tjohei! I dag har vi vært i Trondheim, men nå er vi hjemme igjen. I morgen har jeg mitt første heldagsbryllup, så ikveld har jeg varmet opp med en tur på blades i stormen. Okei, det er kanskje ikke storm, men det blåser i alle fall. Og regner. Anyways, resten av kvelden skal brukes til å gjøre fint lite, for i morgen trenger jeg all energi jeg kan få. Heldagsjobbing først, deretter festival. Jeg gleder meg! Det blir en travel og morosam dag! Nei, nå skal jeg slappe av gitt. Hugs!

Workout.

Photobucket

Sånn ser jeg ut etter nesten en time på rollerblades. Okei, jeg ser egentlig mye verre ut, det er en grunn til at jeg tok bildet i svarthvitt. Men treningsbilde må man jo ha, bare for å skryte av hvor flink jeg har blitt til å trene hver dag i det siste. Det er i grunn ganske så rart. Plutselig har jeg fått tilbake all treningsmotivasjon! Ut av intet. Plutselig føler jeg for å slite meg helt ut til kroppen har mest lyst til å dø. Knærne svikter, pulsen er skyhøy og svetten pipler ut av uante steder. Nå føler jeg faktisk at en dag uten en times tur på blades og minst femten minutter med rockeringen er en dårlig dag. Jeg føler jeg har blitt meg selv igjen! Endelig. Jeg har savnet meg. Nei, nå må jeg hoppe i dusjen, deretter skal jeg jobbe.

New blades.

Photobucket

Photobucket

I dag fikk jeg de nye rollerbladsene jeg bestilte for noen dager siden! Jippi! Det var jammen på tide, for de gamle hadde verken bremser eller hjul igjen. Okei, de hadde hjul da, men de var jammen så slitt at de såvidt var runde lenger, og da kan de ikke akkurat kalles hjul. Spesielt det ene jeg brukte som bremse. Apropos (mangel på) bremser. I går da jeg bladet hørte jeg Growing old is getting old av Silversun Pickups, og da de sang «we slide, slide, we slide into the light» så lo jeg litt. Bare se det for deg. Der slider jeg i full fart på rollerblades uten bremser og hele hjul. Hadde jeg krasjet og dødd i det øyeblikket hadde ting vært altfor komisk altså. Men jeg overlevde – heldigvis. Lucky!

New season.

Photobucket

Ikveld begynner ny sesong av Greys, dere! Oh my god, jeg gleder meg sånn. Endelig. Jeg skal kose meg med vannmelon og kakao, så det blir en finfin kveld. Lykke! Skal du også se?