Dagene går mye i det samme her. Sove, trening, spise, sove. Til tider savner jeg å være litt mer ambisiøs. Her om dagen dukket motebilder jeg tok da jeg gikk på Norsk Fotofagskole opp på «På denne dagen»-appen på Facebook, og jeg ble litt trist av å se tilbake på det. Jeg savner gleden jeg hadde med å ta bilder, jeg savner å jobbe hardt og målbevisst mot et jækla hårete mål. Jeg føler i grunn livet mitt har bestått av utrolig mange perioder. Hver periode er nesten et helt eget kapittel, nesten et helt eget liv. Jeg har hoppet fra det ene livet til det andre, liksom. Hver periode har vært og føltes så ulike fra hverandre. Som om jeg har vært mange forskjellige personer i samme liv. Er det fler som føler det sånn?

Jeg er i en veldig trygg og rolig og fin periode nå, med Vegard. Vi har hatt våre trøblete stunder, og vi har hatt våre greier, men vi har funnet ut av det og vi har virkelig funnet ut hvordan vi vil leve sammen. Og jeg er fornøyd nå. Jeg liker å leve, jeg liker livet mitt, og jeg ser lyst på tiden fremover. Allikevel savner jeg litt det å være så målbevisst, det å jobbe hardt mot noe. Av og til savner jeg å være så oppslukt av noe at jeg tenker på det tjuefiresju. Jeg har jo selvfølgelig treninga, og jeg er målbevisst der, men det er jo ikke akkurat noe jeg skal vie hele livet til, liksom. Skjønner du forskjellen? Også har jeg jo selvfølgelig målet om å skrive en ny bok, men jeg har bare mange små ideer og ingen ferdige plott, og det er så vanskelig å komme ordentlig i gang. Ah, jeg trenger hjelp! Kanskje noen av dere kan bare rable ned noen ideer i kommentarfeltet her, så kan jeg bli litt inspirert? Haha!
Enn så lenge får jeg kjøre på med treninga, og kanskje skal jeg unne meg dette treningsettet over for å bli enda litt mer motivert…? Hugs!

Det er så deilig å bare sette på en spilleliste med alle Auroras låter, lukke øynene og nyte musikken. Jeg tror ikke noen annen artist får meg til å føle så mye som Aurora gjør. Perfekt å lytte til mens jeg går tur med Bosse, i kveldsmørket. Og perfekt skrivemusikk. Det tror jeg at jeg skal gjøre nå. Skrive. Så håper jeg alle dere har en fin mandagskveld og start på uka!

Da jeg våknet i dag, tenkte jeg «shit, jeg blir 30 år i år», og den tanken gjorde meg egentlig først litt skremt, for hvor i all verden har tjueårene blitt av, liksom. Så derfor mimra jeg litt med å trykke meg gjennom gamle blogginnlegg. Det er jo alltid kos. Alt var så mye bedre før, sies det, men det gjelder virkelig ikke alt. En ting det så absolutt ikke gjelder, er min motesans. La oss se litt tilbake på begynnelsen av bloggekarrieren min, dere, hvor jeg rett og slett var ei stjerne av ei moteløve … Her, folkens. Kos dere. Det er lov å le. Det gjør jeg, og selv om jeg har mer lyst til å stikke hånda ned i en blender enn å dele disse bildene, så syns jeg dere fortjener å le litt i dag dere også. Hilsen Drea, som ikke lenger kler seg like … sprekt.

I går tok jeg på meg ullundertøy og varme klær, og i stedet for å tenke «huff, nå må jeg vel ut med Bosse snart», så fikk jeg skikkelig lyst til å gå en lang og fin tur i vintermørket! Jeg har jo nevnt at jeg fryser ekstremt mye, men altså – det er jo bare å kle seg godt, så er det da ikke så ille. Så i går fikk altså Bosse en lang og fin tur en runde rundt langs Nidelva. Jeg koste meg med musikk på ørene og mine egne tanker. Når jeg går tur i mørket med musikk på ørene, så tenker jeg alltid veldig mye. I går tenkte jeg på hvor heldig jeg er som kan gjøre det. Hvor heldig jeg er som kan gå langs Nidelva med Bosse. Hvor heldig jeg er som kan nyte det. Hvor heldig jeg er som fremdeles er her. Så da tenkte jeg selvfølgelig på alle de som ikke lenger er det. De vennene jeg har mistet. De vennene som har kjempet de samme kampene som meg, men som ikke hadde like flaks. Jada, jada, jeg vet jeg har nevnt det samme så mange ganger før. Det med at jeg har hatt flaks og at jeg føler meg heldig. Det er ikke meningen å gjenta meg selv i det uendelige, bare … jeg bare er så takknemlig! Og; jeg tenker på dere fremdeles, nesten hver eneste dag. Dere som ikke lenger er her.♥

Jeg er stressa, sliten og lei. Selvtilliten er på bånn, det er vel det aller første jeg merker i dårlige perioder. Jeg liker ikke meg selv, jeg syns ikke jeg er fin, ikke slank nok, ikke trent nok, ikke bra nok. Jeg hater håret mitt, jeg hater linjene i panna, jeg hater trynet mitt. Ja, jeg er nok i en litt nedadgående periode nå, hvor jeg gråter mer enn jeg gjør til vanlig, og det kommer helt plutselig, og forsvinner like plutselig. Jeg kjenner godt igjen det bipolare i det, og selv om det skremmer meg mye fremdeles, så skremmer det meg kanskje ikke like mye som det gjorde før. Jeg kjemper i mot, jeg trener, jeg prøver å ikke henge meg opp i alt det negative som fort tar så mye plass, og jeg har et stort håp om en bedre dag i morgen. Ting skal ordne seg, ting skal komme på plass, jeg skal klare å utrette noe – etterhvert. Og dessuten må jeg huske å sette pris på alt det gode jeg har og, her og nå, for det er heldigvis mye – selv om jeg kanskje er litt for flink til å glemme det litt for fort.

Jeg er så lei av internett! Jeg er så lei av sosiale medier, av influencere og bloggere, av Instagram, av perfeksjon, av misunnelse, av bitterhet, av selvhat. Jeg er så lei av å se på andre og tenke «perfeksjon», og jeg er så lei av å se i speilet og kun se de tingene som gir næring til kjipe følelser og selvforakt. Jeg er så lei av å ikke lenger ha en stor drøm, ikke et stort mål, ikke noe å jobbe mot. Jeg har ikke lenger ambisjoner. Jeg jobber ikke lenger for noe, jeg jobber ikke mot noe.

Jeg har lyst til å blogge. (Jeg har lyst til å føle meg bra. Være noe eller noen, kanskje?) Jeg har lyst til å skrive. En bok til, fiksjon, noe så jeg kan kalle meg en ordentlig forfatter. Bevise at jeg duger. Bevise at jeg kan få til noe jeg virkelig vil. Men … jeg har ingenting å blogge om. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive bok om. Jeg kommer aldri ordentlig i gang. Det føles dessuten teit å drømme om å skrive en bok til. For duger jeg egentlig? Kan jeg? Er jeg god nok, eller har jeg egentlig ikke sjans? Burde noen være som strenge-Tor i Idol og fortelle meg at det er fint at jeg liker å skrive, men at den store scenen ikke er skapt for meg? At det ikke er ment at skrivinga mi skal deles, men kun være noe jeg gjør for egen gledes skyld? Er jeg hun som stiller opp på scenen med et håp om å vinne Idol, men som alle synes synd på? Hun som driter seg ut, hun alle ler av?

Noen føler kanskje at tiden går fort når hverdagen er fylt av jobb, skole, familie og ambisjoner, men jeg syns tiden går mye fortere når man ikke gjør noe som helst. Da blir man bare eldre, uten at man egentlig kommer noe sted. Man sløser med tid, sløser med hverdagen, og det føles som at tiden virkelig bare flyr avgårde. Jeg er med, men allikevel så står jeg igjen. Skjønner noen hva jeg mener? Ah, jeg trenger noe. Jeg vet bare ikke hva. Haha, nå høres jeg i grunn skikkelig deppa ut, og det er jeg heldigvis ikke, men jeg er bare litt … tom, kanskje? Kanskje bør jeg sette meg ned og skrive en liste. Lage meg noen oppnåelige mål, noe jeg kan klare. Anyways, nå skal vi straks ta båt hjem til Trondheim igjen. Så var altså også denne jula over. Det er godt å være borte, men det blir jammen godt å komme hjem igjen og. Hugs!

I det siste har jeg tenkt mye på alle valgene vi tar i livet, og hvor viktige hvert og ett av dem føles. Det gir meg jo selvfølgelig masse angst og stress, for når man først begynner å tenke på at man kun lever en gang, og at alle valgene man tar har konsekvenser i det ene livet man har å leve, så får man jo litt … prestasjonsangst? Fremtidsangst? Livsangst? Dødsangst? Alt på en gang, kanskje. Jeg er så redd for å leve, og det har jeg egentlig vært i perioder så lenge jeg kan huske. Jeg er redd for å ta feil valg, for å ende opp på feil sted. Jeg er så redd for å angre. Angre på det jeg gjør, angre på det jeg ikke gjør, og samtidig er jeg redd for at det jeg velger blir feil uansett hva jeg velger.

Kanskje tenker jeg så mye på dette fordi jeg ikke gjør så mye. Ikke har noen mål, ikke har noen ambisjoner eller drømmer. Eller, vel, ikke noen jeg gjør noe med, i alle fall. Jeg har et par drømmer der et sted, men de føles så uoppnåelige, så … ja, jeg sier det samme som i et tidligere innlegg; «instead I sleep». Jeg tror jeg må komme i gang med noe. Et prosjekt, sette meg noen spesifikke mål, jobbe litt. Med et eller annet, uansett hvor vanskelig det er og hvor uoppnåelig det virker.

Jeg er i gang med en liten makeover på bloggefronten, og det er vel en start, I guess. Det er ikke allverden, men så har jeg ikke energi til allverden for tiden heller, så det passer fint. Total makeover på bloggen, så jeg kanskje får litt lyst til å blogge litt igjen. Det er da noe å drive med, i det minste – om enn lite og ubetydelig.

Her er et bilde fra tirsdag, da var jeg nemlig med på Upolert debatt: Meg selv i speilet på hovedbiblioteket her i Trondheim sammen med utrolig flinke Sivert Moe, som forresten har en podcast hvor han snakker med en god del kjente, flinke og intertessante mennesker om anger (og livet litt sånn generelt, i grunn). Podcasten finner du her, den anbefales! Men ja, jeg hadde et lite «foredrag», samt deltok på … jeg vil ikke kalle det debatt i grunn, men kanskje heller en hyggelig sofaprat med publikum! Det var så god stemning, publikum stilte mange spennende og gode spørsmål, og ungdommene fra Ungdommens bystyre i Trondheim var så flinke og imponerende. Jeg er så takknemlig for at jeg blir spurt om å bli med på sånt! Det er så givende, så interessant og så gøy! Jeg syns ikke man kan snakke for mye om psykisk helse, jeg.