Kanskje i morgen

Prøver å få til et bilde av meg selv som jeg ikke hater, men jeg burde vel heller tatt på en parykk og masse sminke, så hadde jeg kanskje følt meg som noen andre enn meg selv.

Jeg er stressa, sliten og lei. Selvtilliten er på bånn, det er vel det aller første jeg merker i dårlige perioder. Jeg liker ikke meg selv, jeg syns ikke jeg er fin, ikke slank nok, ikke trent nok, ikke bra nok. Jeg hater håret mitt, jeg hater linjene i panna, jeg hater trynet mitt. Ja, jeg er nok i en litt nedadgående periode nå, hvor jeg gråter mer enn jeg gjør til vanlig, og det kommer helt plutselig, og forsvinner like plutselig. Jeg kjenner godt igjen det bipolare i det, og selv om det skremmer meg mye fremdeles, så skremmer det meg kanskje ikke like mye som det gjorde før. Jeg kjemper i mot, jeg trener, jeg prøver å ikke henge meg opp i alt det negative som fort tar så mye plass, og jeg har et stort håp om en bedre dag i morgen. Ting skal ordne seg, ting skal komme på plass, jeg skal klare å utrette noe – etterhvert. Og dessuten må jeg huske å sette pris på alt det gode jeg har og, her og nå, for det er heldigvis mye – selv om jeg kanskje er litt for flink til å glemme det litt for fort.

Del

1 Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.