Jeg er i Oslo, og for øyeblikket sitter jeg i sovesofaen med litt vipper i håret og sminke fra i går. I går var det duket for avsluttende turnékonsert for Kaizers i Norges storstue, og det var intet annet enn magisk. For en stemning! Hårene i nakken min reiser seg bare av tanken på et fullsatt spektrum – av bare Kaizersfans! Allsangfaktoren var enorm, og da tusenvis av lightere ble tent og holdt i været da Die Polizei avsluttet konserten på formidabelt vis, så ble jeg faktisk nesten litt på gråten. In a good way. Jeg er normalt sett ikke den første som blir rørt og tyr til tårer, men altså… For en stemning, dere! For en stemning.

Stemningen ble selvfølgelig ikke noe dårligere på afterparty med bandet på Rockefeller, så jeg trenger vel kanskje ikke (men gjør det allikevel) si at jeg hadde en veldig bra aften. Jeg blir litt trist av å tenke på at det blir altfor lenge til neste Kaizerskonsert nå, men det betyr jo også at det stadig nærmer seg nytt album. Og det er jo ingen dårlig trøst. Noe annet som ikke er en dårlig trøst er at jeg snart får Viljakos igjen! Det føltes veldig kjipt å reise fra henne når det egentlig var min Viljahelg, men sånn er det. Hun har nok ikke hatt det fælt hun heller. Tror nok hun har kost seg masse først med onkel Jørgen, og deretter med farmor og farfar. Håper allikevel hun blir litt glad når jeg kommer hjem, da…

Siden vi er så godt i gang med crappy PhotoBooth-bilder; her er to (litt gamle) av oss!

Thirteen Senses – Into the fire

Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som  får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.

Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om «sexy» og «pule». Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!

Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært så redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og «hjemme». Wake up call indeed.