DK
Life of Drea

A perfect soul, a perfect mind, a perfect face… A perfect life

dreabw

Et bilde av meg selv bare for at jeg er en selvopptatt, falsk og og dum bloggejente som ikke tenker på annet enn når jeg skal fylle på en ny dose med restylane og sette på nye vippeextensions. Et bilde av meg selv bare for at jeg vil vise verden hvor fantastisk pen jeg er, selv om jeg helt sikkert bare er flink til å finne gode vinkler, og egentlig ser helt jævlig ut. Et bilde av meg selv for at jeg ønsker å skape psykiske problemer hos andre jenter. Spiseforstyrrelser, sosial angst og depresjon. Et bilde av meg selv bare for at jeg kun vil vise alt det rosa i livet mitt, så jeg kan holde fasaden om det perfekte liv oppe. Et bilde av meg selv for at jeg faktisk tror jeg er noe.

Bildegalleri

Teach me

fixedrea

Jeg bobler over av motivasjon og inspirasjon og lyst rundt foto for tiden. Motivasjon og lyst til å bli best! For om man sikter seg inn på å bli best, så kommer man – med mye jobbing – uansett langt på vei mot å faktisk bli det. Og på god vei til å bli best = ganske så god! Så da er det kanskje ikke så farlig om man ikke blir aller, aller, aller best og rikest og mest famous, så lenge man blir dritgod allikevel!

Jeg er dessuten veldig glad for at jeg ikke gikk på skolen da jeg egentlig skulle. Jeg søkte i 2010, og kom inn da og. Da var jeg ung, dum og med et ego og en selvtillit som fungerte som skylapper. Jeg var best, jeg visste best og jeg skulle bli famous. Ferdigsnakka. Jeg så ingen feil med bildene jeg tok som jeg likte. Hadde jeg fått kritikk på den tiden, hadde jeg aldri klart å bruke den konstruktivt som jeg klarer i dag. Nå gleder jeg meg til å få kritikk! Kritikk er det beste hjelpemiddelet for å bli bedre i det man driver med, og selv om jeg ikke er like blind på mine egne feil og mangler nå lenger, så er det ikke alltid like lett å sette fingeren på akkurat hva som er feil eller hva som kan forbedres. At noen kan hjelpe meg med den delen ser jeg på som den største fordelen med å i det hele tatt gå skole.

Jeg fikk skryt her om dagen, og da kom spørsmålet hvordan blir det når du får kritikk da? Det ble visstnok sagt med litt spøk i stemmen, men jeg svarte seriøst; Jeg gleder meg til å få ordentlig kritikk, for da skal jeg først bli litt forbanna på meg selv, så skal jeg løpe ut og ta nye, bedre bilder med en eneste gang – som jeg selvfølgelig skal klaske i bordet og samtidig si SÅNN DA! Og klarer jeg det ikke da heller, så repeteres den runden der helt til jeg får en stor tommel opp. Jeg vil bli så god som det overhodet er mulig at jeg blir, og jeg er villig til å jobbe veldig hardt for å komme dit. Jeg tror aldri jeg har satt så stor pris opp-og nedturer, og den livserfaringa det har ført med seg, som nå. Å få kritikk på bildene mine av dyktige mennesker som vet hva de prater om og som har holdt på med foto i mange, mange år, er absolutt ingen sak å takle satt i kontrast til alt annet jeg har av utfordringer. Dette er dessuten selvvalgt. Dette er bare gøy. Kritikk er ingen utfordring – det er det beste læringsverktøyet jeg vet om.

Life of Drea

Yummy!

nok2

Jeg skulle vel egentlig ha tatt bilde av baren med karamellsmak, for det er den jeg liker best, men de jeg hadde spiste jeg jo opp før jeg rakk å ta bilde. Så gode er de altså… Haha! Cappuccino er ikke min favoritt, for jeg er ikke særlig glad i kaffe, men den er helt sikkert god for dem som gjør det! Haha. Jeg sliter fremdeles med å ta meg tid til å lage mat, så jeg går for de enkle løsningene. Jeg løper rundt med slike barer i veska til enhver tid. Alltid beredt! Haha. Nå skal jeg se litt på noen bilder jeg har tatt i løpet av dagen. Det er ikke lett å legge seg for tiden. Jeg har altfor mye jeg både må og vil gjøre! Hugs.

Foto

She is growing up

sunviljabilcamping1klepåseg

Vilja har egentlig alltid vært en veldig forsiktig jente. På alle mulige måter. Det har egentlig vært veldig bedagelig. I alle fall så fikk jeg merke det i dag. Jeg ligger i senga i bobilen og halvsover litt etter dagen i Namskogan Dyrepark. Vilja er ute med mormor og mosse, før mamma kommer inn og vekker meg.
– Vilja er ute på lekeplassen, og jeg lurte på om du kunne gå bort til henne der så vi kan begynne å lage mat.
Så jeg kommer meg opp, og tusler bortover til lekeplassen. Der, på ei disse, sitter Vilja og observerer fire-fem andre jenter som leker. De har en liten gutt på halvannet år med seg og, som motvillig lempes hit og dit. Jeg setter meg på dissen ved siden av Vilja.
– Kan ikke du bare gå da?, sier Vilja.
– Vil du det? Går det fint å være alene her da? Det er snart middag og.
– Jaaaada. Kan ikke du bare si fra når det er mat?
Okei. Klart jeg kan. Men… Hæ? Vil du være alene her med fire-fem andre jenter som er et år eller to eldre enn deg? Vil du virkelig at mamma skal gå? Hæ? Det er ikke lenger Vilja som er forsiktig og stressa for nye situasjoner. Nå er det meg. Snakk om rollebytte.

Life of Drea

Når man glemmer å spise

suppe1suppe2suppe4suppe5

Jeg er periodevis hekta på ting. Alltid. I det siste har det vært energibarer, men nå har jeg blitt så drittlei av de jeg har brukt å kjøpe at det til slutt bare smakte… Fælt. Så da trengte jeg noe nytt. Nå har jeg gått over på NOKA-greier! Jeg ante ikke at de hadde supper og gryter, og for meg – som er en håpløs kokk – er det veldig enkelt å tømme pulver i ei skål, tilsette kokende vann, røre rundt og vente i noen få minutter. Til og med jeg klarer det, lissom… Er det en ting jeg har merket med studenttilværelsen, så er det at måltider utgår. Jeg går ofte hele dagen uten å tenke på at jeg ikke har spist! Det er ikke særlig bra. Jeg har aldri vært fan av Fastfood, grandis eller andre kjipe ting, men denne type rask mat er greit. Til nå har jeg smakt kremet kyllingsuppe (som er vist over), tacogryte og grønnsaksgryte, og alle var gode. Spesielt tacogryta! Tror jeg skal gå for den fremover. Til jeg blir lei, og må finne noe annet å være hooked on. Hugs!

Life of Drea

CoolMom & Dr.Dre

studenter

I går var jeg og Natalie på bli kjent-fest med våre kommende medstudenter ved Norsk Fotofagskole! Siden vi var litt nervøse for å dra dit, tok vi en rolig middag på Søstrene Karlsen på Solsiden først. Megahyggelig. Så kom vi oss omsider til festen, og det gikk da helt supert! Det var ikke særlig skummelt. Vi traff masse hyggelige mennesker, og nå kjenner jeg det kribler ekstra før skolestart. Jeg gleder meg skikkelig til å komme i gang! Haha, må le litt og. Ei supersøt jente sølte øl i skoen sin, og kommentaren hun kom med var så bra. «Åååå, æsj! På den eneste dagen det ikke regner, liksom!» Fnis. Jeg lo. Møtte dessuten verdens morsomste homofile som utnevnte meg og Nat til bitches-ene hans. Vi skulle gå litt foran ham på hver vår side, og han skulle være sjef bak. Vi har allerede fått kallenavn, til og med! CoolMom & Dr.Dre! Oh yeah, in tha house.

Bildegalleri

Skolestart og gips

happymsile

bwbwbebwbw

hipphurradrea

– Skal vi skype i dag?, sender jeg i tekstmelding til barnefar. Eller, jeg sender den til Vilja, sånn egentlig, via Kaj.
– Vilja er på sykehuset akkurat nå. Hun har pilt fotball på SFO, skjønner du, og var keeper. Redda med lillefingeren, skriver han tilbake.
– Åååå, jeeg vil være deeeer!, svarer jeg, og blir med ett både trist og glad. Trist for at jeg ikke er der, og glad for at jeg kjenner morsfølelsene strømme på.
– Hun har det i alle fall bra! Sitter her og prater i ett sett, forsikrer Kaj.
– Hun skal ringe deg etterpå.

Vi skyper senere. Det første hun gjør er å holde opp den rosa gipsen – som dekker hele armen – så den gjemmer ansiktet hennes. Jeg ser bare munnen, som først former seg veslevoksent med et slags «åh, sånn kan det gå»-uttrykk, og som deretter får frem et lurt smil. Det typiske, lure Vilja-smilet.
– Du skulle sett, mamma! Fingeren stod RETT ut!
Jeg ler, sier «Oi! Sier du det! Rett ut altså?», samtidig som jeg tenker ehe, nei takk. Akkurat den delen av å være der er jeg glad for at jeg slapp. Jeg er veldig dårlig på alt som har med kropp og smerte å gjøre. Enten det er blod, brudd eller andre ekle ting.

Det som også er ganske komisk (for ja, at Vilja – som aldri har gjort seg noe som helst – har brukket lillefingeren er ganske komisk), er at da jeg hadde min andre dag i 1.klasse, så brakk jeg armen da jeg spiltefotballkamp! Begge starter vi altså skolegangen med full gips på ei arm. Tilfeldigheter altså… Jeg syns det er så mange tilfeldigheter rundt meg at det er helt snålt.

Apropos skolestart, så starter jeg skole selv nå på onsdag. (Norsk Fotofagskole, for den som ikke vet det.) Jeg er kjempespent! Det er en skole jeg har hatt lyst til å gå på veldig lenge. Faktisk så lenge at jeg søkte og kom inn allerede i 2010, men ikke kunne gå der på grunn av diverse greier. Da var jeg ikke lite skuffa, akkurat. Men nå blir det! Og om jeg er spent? På alle måter. Og pittelittganskemasse redd og. Jeg har vært innlagt i fire måneder i strekk nå, omtrent, og plutselig skal jeg tilbake til ordentlig hverdagsliv med rutiner, studentliv og masse mer Viljatid. Bare gode ting, selvfølgelig, så håper jeg bare at jeg klarer alt. Uten å krasje. Uten å havne tilbake. Hjelp.

Life of Drea

Answers

pinkoldone

Hvordan har du det egentlig? Akkurat nå er jeg innlagt på Orkdal DPS på nytt, men i neste uke er det skolestart, og jeg håper (og tror) det blir bra. Hva savner du nå? Å bare ha det greit. Å ha det så greit at jeg ikke tenker på alt jeg tenker på nå, haha. Det er lenge siden jeg hadde det sånn, så jeg hadde betalt gode penger for å få en dag eller to i den modusen. Har du noen planer fremover? Som nevnt så er det skolestart i neste uke, både for meg og Vilja. På mandag skal jeg være med henne på første skoledag, og på onsdag starter jeg på selv. Hva er fremtidsplanene/drømmene dine? Det klarer jeg ikke svare på akkurat nå, for å være dønn ærlig. Jeg har en tendens til å tenke go big, or go home, og det kommer jeg ikke så godt ut av i depressive perioder. Er du interessert i noen for tida? Nei, jeg kan vel ikke akkurat si det. Eller, vel… Det er en person som gjør meg nysgjerrig. Hva og hvordan fikk du muligheten til å reise til LA og møte alle de kjente menneskene? Jeg jobbet i et managementbyrå som heter VS Management i Trondheim, og ble gjennom det kjent med Hans-Erik Dyvik Husby (Hank von Hell). Så ble jeg med ham på date i LA, da! Driver å leser igjennom alle psykehusinnleggene dine, men fant ikke dag 4. Hvor ble den av? Link til alle Psykehus-innleggene finner du her.

dreab2124

Kan du skrive mer om hva som ledet opp til overdosen og hva du tenkte? Tja. Det er ikke noe jeg er så veldig glad i å prate om, så om du lurer veldig, kan du heller sende en mail til fotografdrea@gmail.com, så kan jeg svare deg så godt jeg kan der. Dine tre favorittband/artister? Kaizers Orchestra, Silversun Pickups og Mumford & Sons. Dine favorittblogger? Jeg er litt dårlig på å lese blogger, dessverre. Antagelig for at det florerer av så sinnsykt mange gode blogger der ute! Men jeg kan nevne 3 jeg liker godt; Sandra, Heidi Chic og Fanny Lyckman. Hva gjør din dag bedre? Tull & tøys. Et eller annet som bare får meg til å le, uansett humør og form. Hvis du kunne gått tilbake i tid og forandret på en ting, hva ville det vært? Håhå, det er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Velger – selv om det er dritkjedelig – å si pass. Hvilken av tatoveringene dine liker du best? Jeg liker den på arma og de på lårene best. Begge er tatt av Julie på Onkel Henrys, og er grunnen til at jeg har bestilt min neste time til henne. Drømmereise? Først og fremst; New York! Har så enormt lyst dit. Jeg vil egentlig reise verden rundt, jeg.

Life of Drea

Questions?

lessred

Jeg har ingenting fornuftig, eller ufornuftig for den del, å komme med, så da spør jeg heller om det er noen der ute som har et eller annet de lurer på. Det kan være hva som helst. Det kan også være ønsker/tips til hva som ønskes på bloggen fremover. Hva foretrekker du å se/lese her? Eller har du en eller annen mening du føler et sterkt behov for å ytre? Now is the time. Hugs.

Life of Drea

Aldri for sent å gi opp

Jeg ligger i senga. Jeg skifter jevnlig side, men ingen av dem ser ut til å være «sovesiden» i kveld. Jeg snur meg over til høyre, og legger arma under puta som en slags støtte til hodet. Jeg lukker øynene, og tenker på å ikke tenke på noe som helst. Jeg tenker på å puste. Bare sånn vanlig. Ikke noe kav og stress om å tenke på utpust og innpust og hva enn man blir bedt om å tenke på i de derre Mindfullness-timene. Jeg bare tenker på å puste. Som man kan tenke på sauer som hopper over et gjerde, lissom. Sauer er egentlig ganske så søte dyr. Au, faen, hva skjer med arma mi nå? Den kjennes plutselig ikke ut som min egen arm lenger. Den minner meg om Harry Potters arm da Ronny Wiltersen klarte å trylle vekk beinet i den, så den bare ble en slapp gelearm. Æsj, nå blir jeg uvel og kvalm og. Jeg snur meg over tilbake til venstresiden. Nakken klarer ikke slappe av på puta. Hodet verker.

Det er rart det der, hvordan det er så mye lettere å legge seg på sofaen og sovne på dagtid, når man egentlig ikke skal sove, enn å legge seg i ei deilig seng på kveldstid og skal sove. Da er plutselig alt feil. Putene er teite, dyna er umulig og kroppen føles merkelig og vond på de merkeligste måter. Jeg ser på klokka. 00:41. Grynt. Jeg hopper opp (overdrivelse, much..?) av senga, tusler til badet og leter etter Paracet. Finner en pakke. Hurra! Redningen. Åh, den var tom. Hvorfor kaster jeg ikke tomme esker!? Faen. Nå er nærmeste redning 500 meter unna, innelåst i et bygg de kaller Coop Prix. Havne på glattcella for ei eske paracet? Næh, tror ikke det. Tilbake til senga.

inbed

Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Ikke at kroppen ikke er det heller, for jeg er tung som en bauta, og jeg har så ekstremt lyst til å bare sove i hundre år, som Tornerose. Men, hjernen slås liksom ikke av. Og ikke musklene i kroppen heller. Alt spennes konstant. Tankekjøret som alltid er der, er der nå og, samtidig som vanlige tanker også må tenkes. Det er som om tankesenteret er delt i to. Den ene delen er tankekjøret som går konstant, automatisk og uten styring og kontroll. Den andre delen er alle de andre tankene. Assosiasjonene, som for eksempel til Harry Potters benløse arm.
Nå skal jeg prøve å si det kort og godt; Tankekjøret er sykdommen, mens den andre delen av tankesenteret, er meg, som kan tenke på sykdommen. Som kan tenke på alt annet, parallelt med tankekjøret. Balansen mellom disse to varierer. Noen ganger tar den syke delen helt over, og overdøver alt annet som en uredd tanks på en fallen slagmark, mens andre ganger kommer mine tanker inn og stiller spørsmålstegn. Setter tvil til tankekjøret. Setter tvil til den delen av meg selv.

Jeg er under dyna i senga igjen. Det er for varmt. Dyna har mistet dynetrekket sitt, og det er rusk på lakenet. Jeg hater rusk i senga. Det er så irriterende! Jeg snur meg nok en gang, og prøver igjen å tenke på ingenting. Det går dårlig. Jeg tenker på depresjon. Hvor merkelig det egentlig er. Jeg ser for meg alle de små gummibitene som ligger på en kunstgressbane, og ser for meg at de samler seg sammen som en enorm virvelvind som kommer fykende mot meg i en brutal fart. Den river og sliter i meg, og når den fyker videre, står jeg igjen som et skjelett, Eller som et vissent tre uten blader og liv. Alt annet er borte. Jeg bare er der. Jeg bare eksisterer, uten noen mening.

 Kanskje blomstrer jeg til neste vår.