Nå har jeg hatt muntligeksamen, og jeg har nå offisielt tatt ferie. Akkurat den delen er super. Det er verre med muntligeksamen som jeg ble utrolig skuffa over. Jeg trodde jeg var smart, jeg, sånn helt egentlig. Jeg har vel alltid fått gode karakterer uansett hva jeg har gjort, så det å plutselig få en tankevekker i form av muntligeksamenskarakter føltes absolutt ikke så deilig. Egentlig var det kanskje ikke karakteren som var verst. Den kan jeg selvfølgelig leve med, for hallo. Det er ikke verdens undergang som står på spill. Jeg klarer faktisk å se ting i perspektiv. Nei, det var ikke selve karakteren. Det var kommentaren jeg fikk. Kommentaren som sa at jeg var for reproduktiv. Jeg har tydeligvis misforstått greia med muntligeksamen, og det irriterer meg. Jeg føler ikke at jeg var særlig reproduktiv. Jeg las gjennom stoffet, og skreiv stikkord etter jeg hadde lest det. Deretter lagde jeg mine egne setninger og oppfatninger av det som stod. Er ikke det poenget?

Nå sier ikke jeg at karakteren ikke var på sin plass, altså. Jeg fortjente antagelig ikke bedre, og det er akkurat det som gjør meg så skuffa. Jeg trodde jeg var flinkere til å snakke. Jeg trodde jeg hadde det under kontroll. Jeg trodde jeg skulle få fem. Jeg fikk fire, og fire er ikke et tall jeg liker særlig godt. Nå angrer jeg stort på at jeg ikke har vært like flink som jeg brukte å være når det kommer til skolearbeid.

I frykt for å høres superdeppa ut nå; JEG HAR FERIE! Dessuten skal jeg spise hjemmelaget pizza, og deretter ta en tur for å møte venner for å bade. Det blir supert, og jeg kommer tilbake med masse fine bilder senere i kveld. Jeg skal kose meg! Det må dere også gjøre.

Okei, så er jeg kanskje ikke så smart likevel. Gammelt bilde, forresten.>

Siden så mange av dere hadde lyst til å se tatoveringa mi, og i fare for å bli tatt for en av dem som legger ut dusinvis med nakenbilder av seg selv på deiligst.no; her kommer et bilde av tatoveringa. Jeg syns ikke bildet ble så ille. Mange reagerer vel raskt på «slike» bilder, men dette var da ikke ille? Viser absolutt ingenting som man ikke kan se på stranda. Dermed går det greit.
 Det er selvfølgelig redigert litt, og derfor ser tatoveringa litt ujevn ut. Den er absolutt ikke det i virkeligheten. Du kan selvfølgelig ikke se hele, da hadde jeg vært en av de som legger ut millioner av bilder på deiligst.no. (og det er jeg ikke, jeg lover. Jeg aldri har lagt ut noe der.) Resten er det bare Kaj som får se. Muhahaha.

Nå skal jeg fortsette å øve til muntlig eksamen. Jeg skal lese om Islams syn på abort og skilsmisse. Gøy, gøy, gøy, spesielt når øynene har kommet til det stadiet at skjermen vibrerer fra side til side. Den hopper ping-pong, og jeg blir bare mer og mer sliten av å se på den. Jeg hater når det skjer. Da er det kanskje på tide med en liten pc-pause. Uansett; tatoveringa mi er i hvertfall kul etter min mening Helt ærlig: hva syns du?>

>

Ulempen med å være utslitt dagen derpå er at man ofte sover midt på dagen. Jeg sov lenge, tydeligvis litt for lenge. Jeg la meg kanskje litt tidlig også. Vi var i seng litt over ni, og nå er jeg altså supervåken. Jeg får ikke sove, men jeg vil sove. Det er utrolig irriterende. Jeg hater å ikke få sove når det er det jeg har lyst til å gjøre for alt i verden.
Nå sitter jeg altså her og gjør ingenting i stedet for å sove søtt i senga. Jeg bruker vanligvis å bli veldig trøtt av å gjøre ingenting, men nå fungerer ikke det heller. Nå fungerer ingenting. Jeg får rett og slett ikke sove.

Bildet er for all del ikke redigert. Okei, bittelitt kanskje. Det på grunn av mitt sminkeløse ansikt. Ikke at jeg skjemmes over hvordan jeg ser ut, men close-up såpass seint blir litt vel mye.

Mens jeg sitter her med vidåpne øyne og bare venter på at trøttheten skal finne meg (eller at jeg skal finne trøttheten), begynner jeg å tenke på hvor mange av «leserne» mine som har blogg selv. Jeg hater å si «leserne mine». Da virker jeg så…vitktig, og til og med til høy på pæra. Det er jeg ikke. Leserne «mine»? Dere er da for all del ikke mine. Vel, vel. Nå får jeg bare kalle dere det (hater å si «dere» også. Det gir meg samme ekle følelse.), og dermed syns jeg alle (jeg trenger vel ikke nevne at jeg ikke liker å bruke «alle» heller) svarer på disse spørsmålene. Det bør dere gjøre for at…tja. Jeg vet ikke. For det første for at jeg er svært nysgjerrig, og for det andre… jeg fortjener det. Du kan selvfølgelig være anonym om det gjør det lettere for deg.

Hvor ofte er du innom bloggen min? Hvor i landet bor du? Har du blogg selv? >

… enten om det er i fylla eller på en helt vanlig mandagsmorgen. Mennesker uten sosiale antenner burde skytes. Mennesker som får seg til å tro at det er lov å tafse på puppene mine når som helst burde skytes. (Kaj, du har selvfølgelig lov, og du skal aldri skytes.) Menn som drar opp skjørtet mitt bare for å få et glimt av den enormt deilige rompa mi burde skytes. Mennesker som ikke skjønner at jeg spøker når jeg egentlig er hysterisk morsom burde skytes. Mennesker som ikke ler av vitsene mine burde skytes. Og, selvfølgelig; fyllesyke burde skytes.

>

Smilende egg og sur kopptue? Kveldsmat. Smilende egg, som forresten kanskje ble i overkant smilende, på rundstykker. Det var også mangel på papir på kjøkkenet, så da ble det til at jeg tørket fingrene på ei kopptue. Ei kopptue jeg i etterkant fant ut at var ganske så sur. Ugh. Derfor tittelen, og det var Kaj som kom på det. Ikke jeg. Synd å si det, men så oppfinnsom var jeg ikke i dag.

Nå gleder jeg meg så fryktelig mye til sydenturen i oktober at jeg nesten ikke klarer å vente. Jeg får faktisk ikke til å beskrive hvor mye jeg gleder meg. Det kribler i magen min når jeg tenker på sol, strand, gresk mat og nærmere førti varmegrader.
Dette vet du sikkert, men trykk på bildene for å se dem større.

Dette er nok en gang bilder fra Kreta i fjor, og jeg hadde selvfølgelig ikke peiling på hva jeg gjorde. Jeg liker kanskje spesielt bilde nummer en, for der ble lyset så fint. Takk, flaks! Bilde nummer to er nok veldig typisk, og bilde nummer tre er rett og slett dårlig. Det er dårlig fokus, blasse farger og ja… det er ikke særlig bra. Likevel frister den fantastiske sjøen meg, og dermed poster jeg bildet. Jeg gleder meg, jeg gleder meg!
Hva skal du gjøre i sommerferien?
>

Over natten har jeg fått verdens største tannkjøttbetennelse. Okei, den har verken kommet over natten eller er den største i verden, men jeg har tannkjøttbetennelse. Det kan jeg vel bare takke meg selv for. Jeg har aldri vært særlig flink med tanntråd, og det resulterer selvfølgelig i vondt og blodig tannkjøtt. Nå ser det ut som at jeg har verdens største tannkjøttglis også. Tannkjøttet mitt synker nemlig nedover når jeg har betennelse. Irriterende, for nå skal jeg ikke smile til noen. Ja, jeg er faktisk så forfengelig, og jeg vet det selv også. Det er tåpelig. Skikkelig, skikkelig, skikkelig tåpelig. (Jeg kommer selvfølgelig til å smile likevel. Det er vanskelig å la være.)

Jeg er forresten alltid kjempetrøtt om morgenen, men jeg har aldri vært morgengretten. Til og med mamma sier at jeg er glad og søt om morgenen. Om man er morgengretten hjelper det antagelig ikke at en mamma eller pappa står og synger «god morgen, alle sammen!» med en overentusiasme ingen vet hvor kommer fra. Jeg kan skjønne at mange blir lettere irriterte av det, men for min egen del blir jeg bare glad. (Beklager, mamma, men det kan kanskje ha noe med sangstemmen din å gjøre?) Jeg liker å starte dagen med glade mennesker rundt meg, jeg.

Jeg er alltid glad om morgenen. Mitt problem er at det alltid er en kamp å komme seg opp av senga. Jeg liker å sove, så å stå opp klokka halv sju frister aldri. For å gjøre den kampen lettere har jeg nå lagt en plan. Jeg skal drikke et glass vann rett før jeg skal legge meg, og forhåpentligvis våkner jeg ikke midt på natta av det. Forhåpentligvis er jeg veldig tissatrengt når jeg våkner, slik at jeg bare må løpe ned trappa og inn på do. Smart, hæ? Jeg syns det er genialt. Håper bare ikke det slår feil. Det frister ikke å våkne to timer før jeg egentlig må.

Er du morgengretten? >

I dag har jeg og Kaj vært sammen i ett år. Ett helt år. At han har holdt ut med meg er et under. Ikke for at jeg er kranglete, bitchy eller irriterende. Det er jeg ikke. Vel, irriterende kan jeg nok være. Jeg er irriterende rotete, irriterende distre og irriterende sta. Likevel har han holdt ut med meg i ett helt år. Fantastisk. Det blir spennende å se om han holder ut lengre, men det tror jeg faktisk. Ikke for å være innbilsk eller noe, men det tror jeg virkelig. Kanskje spesielt med tanke på at vi enda ikke har hatt en eneste krangel. Noen sier det er sunt å krangle, jeg sier det er sunt å la være.♥

Nå holder jeg på å oppdaterer layouten her på bloggen. Har hatt dette ganske lenge nå, så det er vel på tide med en ny oppdatering. Ny lauout kommer altså i nærmeste fremtid. Problemet er at jeg ikke er noe særlig flink til å lage kule bakgrunner. Det ser utrolig teit ut. Likevel vil jeg ha en ingen alle andre har. Vanskelige greier. Vel, jeg skal ikke gi meg med det første. Det gjør jeg aldri. Men, nå tror jeg at jeg skal tilbringe litt tid med min superkjæreste på ettårsdagen vår. Jeg har forresten ikke kjøpt noen ettårsdagsgave til han. Jeg har aldri helt forstått greia med det. Jeg regner med at mange av dere blir sjokkerte nå, men jeg føler ikke for å gi/få gave på slike dager, jeg. Gaver hører med til bursdag og jul. Så sånn er det.
Gir dere gaver på slike kjærestemerkedager?

UPDATE: nå har jeg ordnet ny layout. >

Nå skal jeg ta for meg en flau sak. En hverdagslig sak vi stakkars mennesker må gjennom. Dette er situasjoner jeg helst vil unngå. Jeg kan bruke en situasjon fra i dag som eksempel. I dag sa jeg hei til en person som gikk forbi meg. En bekjent. En slik bekjent man kanskje bare akkurat så vidt kjenner godt nok til å hilse på, men ikke mer. En bekjent jeg ikke stopper for å drøfte verdensproblemer med, men som jeg gir et høflig smil og et hei til. Høflig som jeg er sa jeg hei høyt og tydelig, men jeg fikk ikke noe svar tilbake. Personen hørte meg antagelig ikke. Enten det, eller så hadde ikke personen lyst til å hilse på meg. Jeg håper selvfølgelig på det første, hvis ikke har situasjonen gått fra flau til forstyrrende flau. Neida, jeg bare tuller. Så ille er det heldigvis ikke for min del.
Det som er så ekkelt med å si hei til en slik bekjent (en bekjent man så vidt kan kalle en bekjent), er akkurat dette. Hva om han/hun ikke svarer? Tenk om noen andre får med seg hele greia, og står og ler i et hjørne? Jeg får et slags ubehag i meg når dette skjer. Jeg blir ikke lett flau, men når det kommer til dette er jeg sikker på at jeg ligner en tomat under laget av foundation. Så ekkelt er det.

Siden jeg er så godt i gang med å fortelle disse ekle bekjent-situasjonene kan jeg vel kanskje også nevne situasjonene hvor man møter en bekjent som er så nærme grensa til ikke-bekjent at verken den bekjente eller jeg vet om vi skal hilse. Det resulterer i et svakt, usikkert og spinkelt hei da vi har passert hverandre med noen skritt. Jeg, som egentlig har en sterk stemme full av selvtillit, forvandles til ei lita mus. Dette er typen hei som akkurat er høyt nok til å høres av den bekjente og de nærmeste tilskuerne. Et hei som kan få enhver til å slippe hodet oppgitt ned på brystet, slå handa i panna og kjefte høylytt, men likevel lydløst, på seg selv. Eller er det bare jeg som går så drastisk til verks?

Dette med bekjente er ikke helt enkelt, og uansett hvor mye jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal være mot bekjente…vel, jeg kan vel allerede nå innrømme at sjansen for at slike situasjoner aldri mer kommer til å oppstå er relativt liten. Det gjør de nok, desverre.

Nå skal jeg, som den fotballentusiasten jeg er, se champions league-finalen. Jeg må antagelig feste hendene med håndjern for å ikke bite av alle neglene som nå faktisk begynner å ligne på negler. Jeg blir oppriktig lei meg om United taper. Om du tror jeg er ironisk nå tar du feil. Jeg mener det. Nå skal jeg sette meg godt i sofaen, for så å hoppe opp av den jevnlig samtidig som jeg enten roper «Jaaaaaa!» eller «Neeeei!» Forhåpentligvis det første.>

Ja, det gjorde han. Bare se på bilde nummer en. Vi (altså meg, Tina og Malene) møtte Atle Antonsen på Nick Cave-konserten. Atle ble så glad for å se meg, og det var kjempekoselig! Han har lest bloggen min siden jeg begynte å blogge, og ville derfor gi meg et kyss. Bare se på bilde nummer en. Bilder sier mer enn tusen ord, sant? Vel, ikke i dette tilfellet.
Okei, så må jeg vel kanskje innrømme at han så absolutt ikke skulle kysse meg, og han har selvfølgelig ikke lest bloggen min heller. Nei, Atle skulle ikke til å kysse meg her, han kjefter. Atle var en surpomp. At han ikke har forståelse for at to fulle russ vil ha klem og bilde er uforståelig. Forståelse hadde han ikke. «Ja, det er derfor jeg er her, bare derfor! Jeg er her for å ta bilder med dere!» Han vile (utrolig nok) se og høre på konserten i stedet. Likevel. Det tar han cirka tredve sekunder, og det syns jeg virkelig han burde spandere på oss. Surpomp. Atle er mye morsommere på tv.

Konserten var forresten bra, men det ble kanskje litt for mye av det samme. Jeg har ikke hørt noe særlig mye på det nye albumet, og når en konsert består av nitti prosent med nye greier kan det lett bli litt…ensformig. Men, for all del. Nick Cave er en energisk, spennende og flink mann.
Det ble selvfølgelig litt shopping også, og jeg fant HM-kjolen jeg har lett så lenge etter! Jippi! Den er kul. Nå orker jeg ikke skrive mer, for ingenting av det jeg skriver blir særlig spennende eller underholdende i dag.

>