Renate, ei venninne, fikk ei jente for 10 dager siden, og i går – på 9 dagers dagen til lille Ida – tok vi litt bilder av henne! Jeg har jo ikke tatt bilder på evig lenge før jeg nå gikk til innkjøp av nytt speilrefleks, og nyfødtfoto er antagelig det jeg syns er vanskeligst av alt! Å ta bildene er jo lett, selvfølgelig – innstillinger og sånt går på auto fremdeles. Men å posere nyfødte babyer er virkelig en kunst som ikke er så lett å mestre! Det er seriøst dritvanskelig, og jeg må nok øve en god del mer før jeg virkelig får det til. Det var pittelitt dårlig lys på stua vi tok bilder, og jeg bruker jo ikke blitz, så lyssettinga kunne nok vært et hakk eller to bedre på disse bildene. Men, det er gøy å prøve seg på nyfødtbilder igjen (trykk på linken for å se hva jeg har tatt tidligere). Snart skal jeg jo ta bilder av min egen baby! Greit å øve seg litt, haha! Og herregud, hun er jo bare skikkelig, skikkelig søt! Smelt.
Søskenbarn
Litt fler bilder fra i går, sammen med søss og to av hennes barn. Høsten er så fin, altså! Jeg har alltid elsket høsten. <3
Min lille modell
I dag hadde jeg en liten fotoshoot med verdens beste motiv; Vilja. Herregud, hun er så vakker, jeg har ikke ord! Det er så gøy med kamera igjen, selv om jeg merker at jeg er litt rusten. Men det er GØY! Jeg tok noen fine bilder av Vilja og Bosse sammen og, men nå er jeg så trøtt at jeg ikke rekker å se gjennom alle bildene en gang. Jeg sov så dårlig i natt, så jeg krysser fingrene for bedre søvn i natta som kommer. I morgen er det jo en ny dag med Vilja, før hun drar hjem til pappaen sin igjen. ♥ God natt!
Water
Vår på Frøya! Med førti grader i stampen er det i alle fall ingenting å klage på. Gøy å ta litt bilder og, med min kjære Olympus PEN, selv om det ikke er så lett å ta bilder av seg selv uten hjelp fra noen, haha! Bildene ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, men hei, det ble da ikke så verst allikevel. Jeg tror ikke jeg får til noe bedre uten å spørre mamma om å stille opp som fotograf. Litt ut av komfortsonen å poste bikinibilder, men there is a first time for everything! Kisses.
Trenger du fotograf?
Noras fantastiske, herlige gutt, Ulrik.
Jeg tenkte jeg bare skulle minne om at jeg faktisk tar litt bilder fremdeles – når sjansen byr seg! Så om du trenger fotograf, enten nå før jul eller etter, så er det bare å sende meg en mail på fotografdrea@gmail.com. Eller send meg en melding på Facebook, om du finner meg der. Jeg tar alle slags typer bilder! Barnebilder, familiebilder, konfirmasjon. Rop ut, så kan du få priser. Hugs. ♥
Tåke
Jeg har bladd gjennom bildemappene på den eksterne harddisken igjen, og det resulterer – som alltid – i et par gamle bilder her på bloggen. Disse to er fra en tåkete dag i januar i år. Fineste Vilja. ♥
Soft
Jeg har hatt en liten fotoshoot med meg selv i dag, jeg. Det er det ikke så ofte jeg gjør lenger. Jeg har generelt tatt veldig lite bilder den siste tiden. Jeg var jo lenge veldig bestemt på at foto var det jeg skulle holde på med, at jeg skulle bli dritgod. Men så droppa jeg ut av skolen og mista bare helt lysten til å plukke opp kameraet. Just like that. Nå har jeg helt andre planer for jobb, så får jeg heller ha fotografering som en lystbetont hobby. Noe jeg kan drive med når og som jeg vil, uten press og stress. Uten prestasjonsangst, haha. Det er rart det der. Jeg blir liksom aldri god nok for meg selv, og det kan fort bli sykelig slitsomt. Jeg husker jeg en gang sa at de beste bildene var de bildene jeg aldri tok. Det var alltid noe som var feil, som kunne ha vært bedre, som burde ha vært bedre, som jeg burde ha gjort annerledes. Ja, ja. Jeg er nok ikke alene om å være sånn… Dessverre! Hugs.
I blant
I blant får jeg plutselig lyst til å gjøre ting jeg elsket å gjøre før. Som for eksempel det å ta fashion-bilder. Jeg skulle jo bli best, men så holdt jeg bare ut på fotofagskolen i et halvt år før jeg ble så deppa og tung at jeg ikke klarte å møte opp lenger. Så var det eventyret plutselig over, liksom. Drømmen ble forkastet, interessen forsvant med et poff, og jeg, som tidligere virkelig elsket å ta bilder, fikk nesten angst bare av å se på kameraet mitt. I blant savner jeg å ta bilder. Jeg tror jeg kunne ha blitt ganske flink. Jeg var da ikke så ille, var jeg vel..? Kunne jeg blitt skikkelig bra? Sånn tenker jeg om flere ting. Ting jeg begynte med, ting jeg virkelig hadde tro på, ting jeg virkelig likte. Problemet er at jeg … vel, aldri ble skikkelig bra. Jeg kom aldri så langt. Ikke med noe som helst.
I blant får jeg skikkelig panikk. Hva faen skal det bli av meg? Kan jeg noen gang faktisk få til noe – over tid, og ikke bare i en kort, liten periode? I kveld savner jeg den der følelsen av å ha en betydning i en litt større sammenheng enn mitt eget liv. Det trenger ikke være allverden, altså. Bare være en del av noe. Gjøre noe, og klare det. Gjennomføre, fullføre. Ikke bare begynne. Jeg savner å ha et konkret mål jeg virkelig har tro på at er mulig å nå. Tro på at er realistisk for meg. Ja, ja. Nå skal jeg sette meg ned og skrive litt, for selv om det kanskje er en del av et svært så hårete mål, så er det i alle fall meningsfylt for meg. Og det er da noe.
Child
Bare noen bilder av Rikke, tatt for… Lenge siden. Aldri blitt postet, tror jeg, så… Jepp. Derfor. Er hun ikke vakker? Hugs.
Behandlingsfokus
I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.»
Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»
Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?»
Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.
Men nå skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt.
- Nyere innlegg
- 1
- 2
- 3
- 4
- 5
- 6
- …
- 49
- Eldre innlegg