Behandlingsfokus

I dag leste jeg denne kronikken, som omhandler at psykisk syke ikke får den beste behandlingen. I artikkelen står det «Forestill deg at du blir psykisk syk. Du oppsøker helsetjenesten og får behandling. Sannsynligheten er imidlertid stor for at behandlingen du mottar, ikke er i tråd med anbefalte retningslinjer.» 

Videre står det: «OVERSER TRAUMER. En studie som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utført, viser at barn som mottar polikliniske tjenester, i liten grad blir spurt om de har opplevd belastende livshendelser, slik som mobbing, vold, overgrep og ulykker (anbefalt i Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge). Traumer blir følgelig ikke avdekket, barna kan få feil diagnose og behandling som ikke er riktig tilpasset.»

Det fikk meg til å tenke gjennom behandlingen jeg har hatt de siste årene (selv om jeg ikke er et barn, da), hos flere ulike behandlere. Etter å ha sendt «Psykehus»-utkastet mitt til flere testlesere, var det en av dem som stilte seg spørsmålet: «Det kan nesten virke som om tapet av faren, og erfaring med mennesker som er onde mot henne kan ha gjort at hun ikke tør å stole på mennesker. Og heller ikke på seg selv. Lurer litt på hvorfor ikke psykologene snakker mer om fortiden til Drea? Eller er kanskje ikke det viktig og nødvendig i behandling av bipolar lidelse?» 

Jeg tror hun har et poeng. Jeg tror kanskje behandlingen min startet litt i feil ende. At bipolar lidelse ble fokuset, og hvordan lære å leve med det, mens spørsmålene om tidligere opplevelser og traumer ble glemt. Det tok lang tid før sånne ting ble tema. Jeg aner virkelig ikke om det har hatt betydning for fremgang (eller mangel på fremgang) i min behandling eller ei, men det er i alle fall en interessant diskusjon, og det er noe som er verdt å tenke på. Fin og viktig kronikk som er verdt å lese.

Men  skal jeg komme meg i seng, altså. Jeg er hjemme på Byåsen igjen, og i morgen må jeg tidlig opp for å komme meg til Tyholt i tide for radiointervjuet. Lykke til til meg, selv om det ikke er særlig skummelt eller komplisert, haha! God natt. 

Share:

4 Kommentarer

  1. april 20, 2017 / 23:27

    Kan utvide den og si at fagfolk generelt absolutt bør bli flinkere til å spørre om «tøffe» ting som overgrep og traumer.

    • april 20, 2017 / 23:31

      Helt enig!

  2. Anonym
    april 21, 2017 / 14:35

    Det er ikke uvanlig å ikke få god nok behandling i psykiatrien, ikke bare i form av at de er overivrige med pillene, men også hva de tilbyr og hvordan de møter folk.
    De fire første årene jeg gikk til polikliniksbehandling bestod det av medisiner som ikke bør gis til personer under 18(var 16 da jeg begynte) da de kan gi adferdsvansker(suicidalitet, sinne, selvskading mm) og har flere ugunstige bivirkninger, og støttesamtaler en gang i uka, disse gikk ut på å snakke om hvor dritt livet var. Forståelig nok ble jeg verre, istedenfor bedre, men virket ikke som noen tok koblingen. Det er utrolig mye som kan forbedres i psykiatrien, blant annet at de begynner å bestemme behandling utifra pwrsonen istedenfor diagnosen (at en har samme diagnose betyr ikke at en har samme behov).

  3. april 21, 2017 / 14:43

    ENIG med Øyvind, og som alltid så skrive du så bra Drea <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.