A sucker for nostalgia

Jeg fyker rundt på stua og rydder litt før Vilja kommer i dag. Ut fra høyttalerne runger låter fra den eminente spillelista mi lets take a walk down memory laneog akkurat nå er det It feels so good av Sonique som står på. Gud, om du er omtrent like gammel som meg, og vokste opp til blant annet Spice Girls, Da Buzz, E-Type og Shaggy på 90-tallet, så er du nesten nødt til å høre gjennom spillelista mi.

Det er rart hvordan Murder on the dancefloor av Sophie Ellis Bextor fremdeles gir meg frysninger og følelsen av migrene (siden jeg fikk migrene da jeg hørte på den en gang), hvordan There You´ll be av Faith Hill minner meg om hvor trist jeg var i tiden etter at den stakkars, usikre, bitete bikkja vår ble avlivet, hvordan Don´t Speak av No Doubt minner meg om en ferie hos farmor på Steinkjer, hvordan Feel av Robbie Williams minner meg om min første hjemmeside (som var svart med knallgrønn skrift, og som hadde en gif av den dansende babyen fra Ally McBeal. Yeah, I know. Vakkert), og hvordan When You Say Nothing At All av Ronan Keating minner meg om kleine, spennende kline-øyeblikk på ungdomsklubben. I klinekroken. Haha. Det er rart hvordan gamle låter frisker opp hukommelsen. Man husker nøyaktig hvilke følelser man hadde. Man husker lukta. Tankene. Omgivelsene. Alt. Aaaah, I´m a sucker for nostalgia. 

grained

Poserer litt foran speilet igjen da. Med parykk. 

grained3

Om du lurer, så er det Titanic som står på i bakgrunnen.

Nei, nå skal jeg komme meg i vei for å hente verdens beste jente. I mens kan jo du fortelle meg (i kommentarfeltet) om hvilke låter du har sterke barndomsminner fra, og hvilke minner det er. Sånt er gøy! God helg, alle. 

Monstre under sengen

Vi satt i sengen, jeg, bror og pappa. Pappa i midten, jeg og bror på hver vår side av ham, med hodene våre hvilende mot hver vår skulder. Han leste høyt fra ei bok, slik enten han eller mamma gjorde for oss hver eneste kveld. I kveld leste han fra Den Lille Prinsen. Det tok tid å lese bok med et barn på hver side, for vi avbrøt ham jevnlig med både store og små spørsmål om det han nettopp hadde lest.
– Dere ligner slett ikke min rose. Dere fins ikke ennå, sa prinsen til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden, leste pappa med høytidelig stemme.
– Hvordan kan han bli den eneste rev i verden? Det finnes da vel ikke bare én rev?, spurte jeg veslevoksent.
– Nei, men for prinsen var den på en måte det. Det var den eneste reven i verden som virkelig betydde noe for ham, siden den var blitt hans venn, forklarte pappa.
– Åja. Sånn som at du er den eneste pappaen min, selv om det finnes mange andre pappaer i verden?, spurte jeg så.
Pappa lo litt. Jeg ble flau, trodde kanskje sammenligningen min var skikkelig dum, men jeg visste jo ikke at pappa lo på en sånn måte slik som foreldre gjør når de av og til, i slike spesielle øyeblikk, både blir overrasket og stolt over hvor intelligente små barn kan være, bare ved å si det første de tenker på.
– Ja, egentlig akkurat sånn. På en prikk.
Han tok en pause fra lesingen, og ble sittende å se ut i lufta. Han smilte. Så fortsatte han å lese til både mine og brors øyne begynte å sige.
– Nå tror jeg det er natt, sa pappa da.
– Nei, les mer!, ba jeg og bror i kor.
Så gjorde han det.

orkdaldps

– Men nå er det natt, sa pappa for tredje gang, reiste seg og slo av lyset.
– God natt, sov godt, drøm søtt, sa han før han lukket døra så bare en liten glipe lys slapp inn i rommet.
Bror hadde gått inn til sitt eget rom og lagt seg i sin egen seng. Jeg lå alene, og det føltes med ett veldig trist. Jeg trodde ikke det var meningen at man som menneske skulle være så mye alene, heller ikke når man sov, for når jeg var alene ble jeg alltid så redd. Nå for eksempel – nå var jeg sikker på at det lå et monster under sengen og bare ventet på å få en barnefot å gnage på. Kommoden som stod i hjørnet så plutselig veldig merkelig ut. Den fikk øyne som lyste. Buksa som hang over stolen så plutselig ut som bein, gardinene beveget seg uten at vinduet var åpent og lydene utenfor ble mystiske og skremmende. Alt i rommet forandret seg i mørket når man lå alene. Jeg så lysende, onde øyne overalt. Jeg turte ikke lukke mine egne øyne heller, for da var jeg sikker på at alle de fæle skapningene kom til å hoppe på meg og spise meg opp. Rive meg i fillebiter så jeg døde, så jeg forsvant fra verden og bare ebbet ut i… Ingenting. Tanken på å dø skremte meg. Tenk at vi alle en dag bare skal forsvinne. Hvorfor er det sånn? Hva er vitsen med at vi bare skal dø? At vi aldri igjen kan gi mammaen eller pappaen vår en klem, at vi aldri igjen kan lese bok i sengen, at vi aldri igjen kan gjøre noe som helst? Jeg forstod det ikke.
– Pappa?, ropte jeg høyt.
– Kom opp!
Jeg hørte pappa gå opp trappa.
– Hva er det, jenta mi?
– Hvorfor er det sånn at vi skal dø?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det bare er sånn, det. Det er sånn livet er. Tenk deg om vi skulle leve evig. Da hadde det ikke blitt plass til nye mennesker her på jorda, sa pappa.
– Men hvorfor trenger det å komme nye mennesker?
Pappa visste ikke helt hva han skulle svare på det. Det merket jeg på ham. Hvordan er det mulig at ikke engang pappa kan svare på det? Hvordan er det mulig at det ikke finnes noen svar? Hvorfor finnes spørsmålet da? Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Nå gjorde de bare vondt. De ble tunge, tunge som bly, og jeg ble tristere og tristere av det.
– Sov nå, jenta mi. Og tenk på noe fint. God natt. Jeg elsker deg.
Så gikk han igjen, og lukket døra slik at rommet mitt på nytt ble omgjort til ei hule full av fæle monstre. Jeg sovnet ikke. Jeg var redd for å sovne, jeg var redd for å våkne, jeg var redd for monsteret under sengen og jeg var redd for den dagen jeg skulle dø.

Throwback #1

Åh, jeg husker perioden jeg elsket slike duse, lyse bilder. Jeg liker det fremdeles. Enn at jeg har blogget i snart 9 år! Ni år! Og jeg har fremdeles alle innleggene mine her i arkivet. Det er ganske sjukt. (Og litt ganske flaut.) Jeg har postet så mye innmari teit, men herreguuuud, så glad jeg er for at jeg faktisk har alt liggende! Alle minnene er lagret, liksom. Og for en rotkopp som meg, som ikke er i stand til å holde orden på dagbøker eller albumer, så er det veldig, veldig greit. Hvor lenge har du blogget?
mask dus

A kind of outfit

trondheimtorg trondheimtorg2

Bukse, genser, veske fra H&M, jakke fra BikBok, sko fra Falkanger.

Dagens. Utenfor Trondheim Torg. Vakker bakgrunn, I know… Noen moteblogger har jeg vel aldri vært, og kommer vel aldri til å bli det heller. Men aaaanyways. Har vært og spilt bowling med mamma, søstersen, brosjan og dama hans i dag. Vant en runde! Woopwoop. Haha, vinnerinstinktet er alltid på plass. Apropos vinnerinstinkt; Er det fler enn meg som gleder seg til å se håndball-EM og spise klementiner ikveld? Det er ikke ordentlig førjulstid før man sitter i sofaen og ser håndball på TV og skreller klementiner for harde livet. Heia Norge!

Moodswings

La meg altfor sent i går, våkner altfor tidlig i dag. Myser på mobilskjermen. 06:48. Hater livet litt. Snur meg inn mot veggen, sovner igjen. Våkner igjen. Myser på mobilskjermen. 11:42. Sovet lenge plutselig. Hater ikke livet lenger. Står opp. Energien bobler. Klokken 06:48 trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle få lyst til å stå opp igjen. Smiler nå. Smiler, liker livet, liker dagen, liker alt, liker alle. Sminker trynet, tar et par selfies, klar til å blogge. Syns jeg ser bra ut. Tenker litt på at humøret svinger raskt og plutselig for tiden. Merkelig. Men smiler jeg, og i dag kommer mamma på besøk. Det blir godt. Av og til gjør en mammaklem ekstra godt.

flipped kisskiss

Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger  det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen

Shallowness

Av og til er jeg bare så overfladisk. Og av og til er det bare så sinnsykt deilig og befriende, for da fokuserer jeg i alle fall på noe annet enn meningen med livet og andre store tanker jeg vanligvis bruker i overkant mye tid på. I dag ergrer jeg meg over at leiligheten min ikke er særlig selfie-vennlig. Og om det er mitt største irritasjonsmoment, må det nesten sies å være en bra dag. Men ja. Jeg skulle ønske jeg hadde en hvit, lys og gammel leilighet med sjel på Bakklandet i stedet, med et gammelt, dekorativt speil med gullramme. I stedet har jeg en helt vanlig, rotete sokkelleilighet med et skittent speil. Rotet kan jeg jo forsåvidt gjøre noe med, men… I stedet er jeg bare mer overfladisk, og har brukt dagen på å farge håret enda litt varmere. Kobber. Jeg liker det. Tror jeg. Hva syns du?

ispeilet ispeilet2

Du spør mæ ka æ tenke på

tenkevilja

viljagulletcoolkiddo

Tittel: utdrag fra Siggfingra og tomflaska av NOHR. Link.

Verdens herligste. 

En fargerik dag

Noen dager trenger man bare litt farger til kveldsmat. Eple med sitron, dyppet i vaniljekesam. Og sjokolademelk. Det har vært en veldig fin dag sammen med Viljagullet. Jeg tok noen snapshots av henne, som jeg antagelig kommer til å publisere i morgen. Ikke noe spektakulært altså, men jeg løftet i alle fall opp kameraet og knipset litt. Jeg velger å se på det som en seier, jeg, men nå er jeg for trøtt til å fikle mer med det. Mange timer i pirbadet med en snart-åtteåring krever endel energi, så nå er jeg trøtt, sliten og fornøyd. Det har vært en fin dag.
matvaner3

Hvorfor lar du bare ikke være..?

«Hvorfor lar du bare ikke være, når du vet at det er en sjans for at det ikke går bra?» Det er en setning jeg har fått hørt mange, mange ganger i forhold til dette med å drikke alkohol og feste når jeg egentlig ikke er i humør til det. Som i depresjon. Alkohol forsterker. Det er ingen hemmelighet. Det forsterker, og det påvirker, og det er absolutt ikke bra for meg å drikke om jeg ikke er i et stabilt humør. Så. Hvorfor lar jeg bare ikke være? Hvorfor lærer jeg aldri? Hvorfor er jeg ikke smartere?

Vel. Hvorfor røyker du? Hvorfor shopper du et skopar selv om du egentlig ikke har råd? Hvorfor spiller du bort pengene dine på gamblingspill på nett? Hvorfor er du narkoman? Hvorfor forblir du i et usunt forhold med noen? Hvorfor spiser du ikke mat om du er anorektisk? Hvorfor slutter du ikke å kutte deg opp på armene? Hvorfor slutter du ikke å spy opp måltidene? Hvorfor sier du at du aaaaaldri skal drikke igjen hver eneste søndag, for så å være festklar igjen allerede på onsdag? Hvorfor røyker du, selv om du vet at det er sterkt kreftfremkallende? Hvorfor tekster du og kjører bil samtidig? Hvorfor kjører du for fort? Hvorfor gjør vi alle disse tingene om og om igjen, selv om vi godt vet at det ikke er godt for oss?

blackandwhite

Poenget mitt er at det er lett å si til noen at de bare må slutte. Men det er sjeldent like lett å gjøre det i praksis. Det er en grunn til at man gjør det, det er en grunn til at det er et problem, og løsningen er ikke bare å innse at det er sånn. Det er klart det kan forandres, det er klart man kan lære av sine tidligere feil, men det krever mer enn å bare tenke «bare ikke gjør det.» Det gjelder for meg, det gjelder for deg, og det gjelder for alle andre. Det hjelper ingen at vi peker fingre og gir uttrykk for at vi mener de er idioter som bare ikke slutter å gjøre ting som ikke er bra for dem. Det er sjeldent så simpelt. (Og så er det viktig å huske på alle de gangene det har gått bra og, selv om man tok det samme valget som har gått galt før.)