Monstre under sengen

Vi satt i sengen, jeg, bror og pappa. Pappa i midten, jeg og bror på hver vår side av ham, med hodene våre hvilende mot hver vår skulder. Han leste høyt fra ei bok, slik enten han eller mamma gjorde for oss hver eneste kveld. I kveld leste han fra Den Lille Prinsen. Det tok tid å lese bok med et barn på hver side, for vi avbrøt ham jevnlig med både store og små spørsmål om det han nettopp hadde lest.
– Dere ligner slett ikke min rose. Dere fins ikke ennå, sa prinsen til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden, leste pappa med høytidelig stemme.
– Hvordan kan han bli den eneste rev i verden? Det finnes da vel ikke bare én rev?, spurte jeg veslevoksent.
– Nei, men for prinsen var den på en måte det. Det var den eneste reven i verden som virkelig betydde noe for ham, siden den var blitt hans venn, forklarte pappa.
– Åja. Sånn som at du er den eneste pappaen min, selv om det finnes mange andre pappaer i verden?, spurte jeg så.
Pappa lo litt. Jeg ble flau, trodde kanskje sammenligningen min var skikkelig dum, men jeg visste jo ikke at pappa lo på en sånn måte slik som foreldre gjør når de av og til, i slike spesielle øyeblikk, både blir overrasket og stolt over hvor intelligente små barn kan være, bare ved å si det første de tenker på.
– Ja, egentlig akkurat sånn. På en prikk.
Han tok en pause fra lesingen, og ble sittende å se ut i lufta. Han smilte. Så fortsatte han å lese til både mine og brors øyne begynte å sige.
– Nå tror jeg det er natt, sa pappa da.
– Nei, les mer!, ba jeg og bror i kor.
Så gjorde han det.

orkdaldps

– Men nå er det natt, sa pappa for tredje gang, reiste seg og slo av lyset.
– God natt, sov godt, drøm søtt, sa han før han lukket døra så bare en liten glipe lys slapp inn i rommet.
Bror hadde gått inn til sitt eget rom og lagt seg i sin egen seng. Jeg lå alene, og det føltes med ett veldig trist. Jeg trodde ikke det var meningen at man som menneske skulle være så mye alene, heller ikke når man sov, for når jeg var alene ble jeg alltid så redd. Nå for eksempel – nå var jeg sikker på at det lå et monster under sengen og bare ventet på å få en barnefot å gnage på. Kommoden som stod i hjørnet så plutselig veldig merkelig ut. Den fikk øyne som lyste. Buksa som hang over stolen så plutselig ut som bein, gardinene beveget seg uten at vinduet var åpent og lydene utenfor ble mystiske og skremmende. Alt i rommet forandret seg i mørket når man lå alene. Jeg så lysende, onde øyne overalt. Jeg turte ikke lukke mine egne øyne heller, for da var jeg sikker på at alle de fæle skapningene kom til å hoppe på meg og spise meg opp. Rive meg i fillebiter så jeg døde, så jeg forsvant fra verden og bare ebbet ut i… Ingenting. Tanken på å dø skremte meg. Tenk at vi alle en dag bare skal forsvinne. Hvorfor er det sånn? Hva er vitsen med at vi bare skal dø? At vi aldri igjen kan gi mammaen eller pappaen vår en klem, at vi aldri igjen kan lese bok i sengen, at vi aldri igjen kan gjøre noe som helst? Jeg forstod det ikke.
– Pappa?, ropte jeg høyt.
– Kom opp!
Jeg hørte pappa gå opp trappa.
– Hva er det, jenta mi?
– Hvorfor er det sånn at vi skal dø?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det bare er sånn, det. Det er sånn livet er. Tenk deg om vi skulle leve evig. Da hadde det ikke blitt plass til nye mennesker her på jorda, sa pappa.
– Men hvorfor trenger det å komme nye mennesker?
Pappa visste ikke helt hva han skulle svare på det. Det merket jeg på ham. Hvordan er det mulig at ikke engang pappa kan svare på det? Hvordan er det mulig at det ikke finnes noen svar? Hvorfor finnes spørsmålet da? Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Nå gjorde de bare vondt. De ble tunge, tunge som bly, og jeg ble tristere og tristere av det.
– Sov nå, jenta mi. Og tenk på noe fint. God natt. Jeg elsker deg.
Så gikk han igjen, og lukket døra slik at rommet mitt på nytt ble omgjort til ei hule full av fæle monstre. Jeg sovnet ikke. Jeg var redd for å sovne, jeg var redd for å våkne, jeg var redd for monsteret under sengen og jeg var redd for den dagen jeg skulle dø.

Del

1 Comment

  1. Mamma
    desember 13, 2016 / 14:28

    ❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.