Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger  det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen

Del

5 Kommentarer

  1. desember 6, 2016 / 00:53

    Kjempebra innlegg! Knytter dette lett opp til jobben min også, selv om jeg ikke jobber i psykiatri, men med mennesker med store funksjonshemminger. Vi har eeeendelig begynt å få mer fokus på tvangsbruken vår på jobb, og det er så mye rart som gjøres når man ikke reflekterer over det. Tvang er ikke alltid det man tror det er, og når man ikke stopper opp og tenker litt så kan man gjøre mye galt, selv om hensiktene er gode.

    • desember 6, 2016 / 00:56

      Helt sant! Det gjelder helt klar på flere arenaer enn i psykiatrien. Man skal ikke undervurdere mennesker, verken psykiatriske pasienter, eldre mennesker, mennesker med funksjonshemminger eller narkomane.

  2. desember 6, 2016 / 06:19

    Synes du har skrevet et veldig reflektert og godt innlegg om tvang. Som du sier, det har SÅ mye å si hvordan man blir møtt! Og forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere, både positivt og negativt. Det er en balansegang, så det hverken blir for høye forventninger og dermed et press som kan skade mer enn det gjør godt, eller lave forventninger – at man blir møtt med oppgitte blikk og ord som om de skulle ha skreket «du er like håpløs som alltid». Jeg har selv blitt møtt både med trygghet og tvang som føltes mer som straff.

    Heldigvis har jeg ikke opplevd veldig mye beltelegging (men mer enn nok), det verste for meg har vært tvangsmedisinering. Noe det ser ut som mange i helsevesenet tar litt lettere på dessverre. Å bare dope ned «problemet», så de slipper å håndtere deg som et MENNESKE og faktisk lytte. Ikke minst når de truer med å sette en sprøyte på deg. Som om ikke man hadde det vanskelig nok fra før, men man i tillegg skal bli redd for å ikke kunne ta seg sammen i tide.

    Det blir litt som om å legge bort et mindre hyggelig brev i en skuff. Du får det ikke til å forsvinne, du bare skyver det foran deg – i stede for å gripe tak i problemet på en bedre måte. Noen kan ha godt utbytte av medisiner, mens for andre kan det ødelegge mye. Mange år med medisinering fra alt for ung alder har ødelagt store deler av livet mitt, som jeg sakte men sikkert prøver å bygge opp igjen og faktisk bli kjent med meg selv, alt det som har blitt «dempet» etter årevis med medisiner. Hadde jeg bare blitt møtt med ordentlig terapi i stede for kjemikaler. Heldigvis har jeg det bedre nå enn noen gang og en mer stabil psyke. Men til gjengjeld har jeg mistet fullstendig tiltro til psykiatrien og ville ikke engang søkt hjelp om jeg skulle bli veldig veldig syk i framtiden. I frykt for hvordan jeg hadde blitt møtt.

    Ønsker deg en fin førjulstid! :-)

    • desember 6, 2016 / 13:15

      Takk for en veldig god kommentar! Du beskriver det godt. Tvangsmedisinering kan være rimelig skremmende. Jeg har heldigvis ikke mistet all tiltro til psykiatrien, og har fremdeles håp om at jeg kan få hjelp til å bli bedre! Godt å høre at du har det bedre enn på lenge, og jeg håper det holder seg for deg! Ønsker deg alt godt. :) Klem!

  3. desember 6, 2016 / 13:37

    Godt å høre at du fremdeles har håp om å bli bedre! Selv om jeg har lite tillit til offentlig helsevesen og psykiatri, har jeg hatt en privatpraktiserende psykologspesialist fra slutten av 2014 til i år. Etter å ha vært i psykiatrien siden 2005 er han den første som virkelig lyttet og ga meg forståelsen jeg trengte.

    Har ikke vært der siden juni da jeg føler ting er relativt stabilt og ikke minst at det blir ganske kostbart, men jeg har jo muligheten i bakhånd om ting skal bli for tøft igjen.

    Jeg prøver å se det positive med at jeg er veldig negativ til innleggelser nå og har vært medisinfri i snart 1,5 år (som ingen trodde jeg skulle klare helt på egenhånd og ved så rask nedtrapping) – jeg MÅ komme meg opp på beina igjen på, siden det ikke lenger er et sikkerhetsnett som tar meg imot (innleggelser som ofte har gjort vondt verre).

    Men innstillingen min har mye å si. Jeg vet at depresjoner og vonde perioder vil komme igjen. «Det handler ikke bare om hvordan du har det, men hvordan du tar det» sies det. Og jeg føler meg litt bedre rustet til «kamp» for hver gang jeg reiser meg etter å ha falt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.