DK
Bildegalleri

TOUCHÉ

fixxx

Er det en ting jeg elsker, så er det å sette på plass mennesker som fortjener det med en kjapp, impulsiv og småfrekk kommentar som bare er spot on. Noe man kommer på øyeblikkelig, og som man bare spytter ut før man i det hele tatt rekker å forstå hva man er i ferd med å si selv en gang. Jeg har hatt noen sånne øyeblikk, og jeg lover – det er lite som føles like digg som akkurat det.

Jeg kan fortelle om den jeg kanskje husker aller best først nå. Jeg var småtjukk, seksten-sytten år, bodde fremdeles på Frøya, og hadde blitt kastet ut fra puben for n-te gang denne kvelden. Intet nytt under solen den helgen, altså. Men uansett. Jeg var selvfølgelig ikke alene, for på Frøya sitter sektsen-syttenårige jenter svært sjelden alene ute i kulda. Jeg sitter på gelenderet på terrassen ute ved inngangen, med venner stående rundt meg. Det er antagelig like høy – eller kanskje høyere – partyfaktor her ute på terrassen enn inne i lokalet. Alle bordene er fullsatte, og ved det rett bak meg sitter en voksen, høylydt mannegjeng. Du vet, av typen som så tydelig er på jakt, som måler alle jenter opp og ned med blikket, som kommer med så cheesy kommentarer at de antagelig hadde kunnet sneket seg inn i manuset på Dirty Dancing, og som høylydt konkurrerer om hvem av dem som er mest «mann».
−  Hey! Se på rørleggeren der´a!, roper en av dem plutselig, og selv om jeg ikke har øyne i nakken, så kjenner jeg godt det lille «nikket» han antageligvis slenger mot ryggen min.
Jeg nevnte jo at jeg var litt småtjukk. Jeans har en tendens til å glid litt nedover rumpa når man er litt småtjukk, spesielt om man sitter med føttene dinglende i lufta og ikke har ryggstøtte, så jeg føler meg veldig truffet av rørlegger-beskrivelsen. Dessuten er det jo bare jeg som sitter her. De andre står. Elimineringsmetoden, alltid like enkel å bruke.
Jeg snur meg sakte mot mannegjengen, og ser direkte på den storkjefta, tøffe jævelen som sitter der og gliser. Jeg smiler tilbake.
−  Se nøye på den sprekka du, sier jeg og tar en liten kunstpause.
−  For det er den eneste sprekka du får se i kveld.

Kompisene hans brøler ut i latter mens han febrilsk leter etter noe å svare. Han kommer ikke på noe godt comeback, og jeg tror jammen jeg ser ham rødme litt og. Jeg snur meg like sakte tilbake, uten å røre buksa. Jeg skal selvfølgelig heise den på meg igjen, men akkurat nå må jeg bare holde den der tøff-i-tryne´-fasaden oppe, selv om det eneste jeg tenker på er å dra på meg den jævla buksa. Jeg vil få vekk rørleggersprekken med en eneste gang, men jeg veit jeg vinner med mye større margin om jeg venter. Så jeg venter.

pink3

Min andre historie er faktisk veldig fersk. Den er fra nå i høst, da jeg og Natalie var ute på byen sammen ikke lenge etter skolestart. Vi presser oss inn på et trangt og folksomt utested, og speider rundt i lokalet for å finne et sted å sette oss. Vi har ikke mange valgalternativer, men finner en sofa i det ene hjørnet med noen ledige plasser. Det sitter tre menn der fra før, men det er helt greit for dem at vi slår oss ned ved siden av dem.

Det tar cirka to og et halvt sekund før den ene av dem hopper over bordet og setter seg ved siden av meg. En annen er i full gang med en samtale med Natalie, og tredjemann flytter rumpa si noen hakk nærmere ei jente vi ikke kjenner.

− Vegard, sier han ved siden av meg og slenger frem labben.

− Drea. Hyggelig.

Det viser seg at de er her i byen på fiskerimesse. De er fra Kristiansund. Etter noen få minutter med småprat jeg egentlig syns er ekstremt kjedelig, går plutselig samtalen i et helt annet spor.

− Nå skal jeg være litt ærlig med deg. Du er en sånn type jente som later som om hun er dummere enn hun er. Du liker å bli sett på som dum, gjør du ikke?

Jeg prøver å svare, men blir hysja på. Så kommer det en lang analyse av meg som person, som inkluderer en hel drøss med nedsettende ord og setninger jeg ikke en gang orker å ta innover meg.

− Er du ferdig nå?, spør jeg etter en god stund. Jeg har lært mye nytt om meg selv på disse minuttene.

− Ja. Nå er jeg ferdig.

− Vel, da skal jeg være litt ærlig med deg og. Du er en sånn type mann som aller høyst sannsynlig er godt gift, har to-tre unger og nå kun er på jakt etter å få deg noe. Det er antagelig de to kompisene dine også, så systematiske som dere var når vi satte oss ned her. Dette er altså ikke første gang dere er ute og sjekker damer utenfor ekteskapet deres, og jeg syns ikke du er så imponerende smart som så åpenlyst gir dette inntrykket allerede i løpet av de fem første sekundene når du møter noen. Men hey, lykke til da!

I dét jeg nevner «gift», ser jeg han se ned på hånda si, og jeg oppdager gifteringen jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Score. Han svarer ikke. Han bare ser på meg. Så reiser han seg, hopper over bordet til den andre siden og setter seg ved siden av den ene kompisen som fremdeles er ganske så opptatt med oppsjekkinga av jenta vi ikke kjenner. Han prikker han på skuldra, og lener seg mot ham for å hviske et eller annet i øret hans. Så ser de begge på meg. Jeg smiler, og tar en liten skål i lufta, før jeg drar med meg Natalie vekk fra kompis nummer tre, som nå har blitt nysgjerrig på hva det hviskes om blant de to småjentene på den andre siden av bordet. Vi går til baren og snakker høylydt om hvor latterlig oppførselen deres var. For vi trenger ikke hviske, vi. Det stadiet har vi kommet over forlengst.

Psykisk helse

life through an iPhone lens

11 2015-04-16-21.12.28skinny brighter dobbeldrea olddrealillegizzzz

Det er juleferie, og det å gå fra å ha noe å gjøre konstant til å plutselig sitte i sofaen uten så veldig mange planer, det gjør meg smågal. Ikke får jeg til å se en tv-serie og kose meg med det uten å føle meg stressa, og ikke kommer jeg på så veldig mye annet å gjøre heller – sånn annet enn å trene. Så da har jeg fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å bla gjennom alle bildene jeg har tatt med mobilen de siste… Tja, tre-fire årene. For ja, jeg har dem alle sammen, i ei mappe på Dropbox. Der lagres de automatisk hver gang jeg kobler til telefonen. Det er noen bilder, for å si det mildt…

Det som kanskje er mest interessant med det, er at jeg har tatt bilder gjennom alle periodene mine. Både i gode og i dårlige. Flere av disse er tatt i de verste periodene, faktisk, uten at man kan se det så godt på dem – annet enn at jeg er ganske så mye tynnere enn ellers. Når jeg tenker meg om, tror jeg samtlige av disse er fra perioder som ikke har vært helt topp. Det forundrer meg litt hvor mange «selfies» jeg tar i depresjon. Det er jo litt motsigende, sånn egentlig, men jeg tror det er for å se hvordan jeg ser ut gjennom et kamera, og ikke bare i speilet. Jeg føler meg jo aldri komfortabel med det jeg ser i speilet når jeg er deprimert. Jeg er ikke mye mer komfortabel med det som vises på telefonskjermen heller, men… Det handler vel kanskje om fokuset. Fokuset jeg får på å ville se bra ut. Tynnere. Penere. At jeg prøver å se så bra ut som mulig. Kanskje får jeg ett bilde hvor jeg ikke syns jeg ser like jævlig ut som jeg føler meg.

Det overrasker meg veldig hvor god jeg var til å late som. Hvor god jeg var til å se tilsynelatende glad og fornøyd ut. Hvor godt jeg skjulte at jeg egentlig hatet alt og alle, og helst bare ville slippe å være her. Det overrasker meg på grunn av forskjellen mellom det jeg følte og det jeg utstrålte. Jeg klarte nok ikke å se like glad og fornøyd ut hele tiden, og det var nok ikke sjelden det skinte gjennom hvordan jeg hadde det. Som for eksempel på ei håndballtrening jeg måtte overtale meg selv til å dra på. Jeg tålte ingenting. Jeg tålte ikke å kaste vekk ballen, jeg tålte ikke å bli stoppet i angrep. Jeg var på gråten hele tiden, og til slutt fikk jeg så panikk at jeg måtte løpe ut i gangen og sette meg i trappa for å ikke besvime. Og da grein jeg og.
Eller som for eksempel de mange turene på butikken hvor det antagelig stod skrevet over hele fjeset mitt – og egentlig hele kroppen og, i form av et veldig tydelig kroppsspråk – hvor ukomfortabel jeg følte meg ved å være akkurat der.
Eller besøkene hos legen, hvor jeg stirret i gulvet, fikk klump i halsen og tårer i øynene med en gang han begynte å prate.

Det er rart å se tilbake på de siste fire årene gjennom mobilkameraet. Om det er dette alle andre ser av meg, så forstår jeg nesten de som mener at jeg antagelig ikke har det så ille som jeg skal ha det til. At jeg bare blogger om psykisk sykdom for oppmerksomhetens skyld, for å få sympatilikes og overdrevne kommentarer om hvor flott jeg er. Men bare nesten, for det er fremdeles galskap i mine øyne å skulle lyve på seg en hel masse problemer kun for å få sympatilikes.

Bildegalleri

Damned if I do, damned if I don’t?

brunettedrea

Jeg har ikke merket at jeg har vært over normalen i energinivå og humør i høst heller. Men det har jeg vært. Det merker jeg jo nå, når jeg ikke lenger kan fyke rundt 24/7, sove kun tre-fire timer, fotografere, mingle, gjøre skoleoppgaver, fotografere enda mer og aldri ta pause – uten å bli sliten overhodet. Ikke litt en gang. Jeg mener… Den følelsen man får med en gang rumpa treffer sofaen etter en travel dag. Den der «åh-det-var-godt-å-sette-seg-ned»-følelsen. «Her skal jeg sitte resten av kvelden, senke skuldrene og bare slappe av med en latterlig teit tv-serie.» Sånn har det ikke vært. Om jeg har sittet i sofaen, så har det vært for å jobbe. MacBooken på ei pute i fanget, noe som ikke akkurat er en optimal stilling å arbeide i. Skuldrene er hevet høyere enn øreflippen,  men muskelsmertene som selvfølgelig er en konsekvens av det, overser jeg totalt.

Nå blir jeg sliten. Jeg er trøtt, jeg trenger søvn og jeg har begynt å tenke igjen. Reflekterer over hvor flott høsten har vært, samtidig som jeg innser at alle som – uavhengige av hverandre – har kalt meg «Duracell-Drea», faktisk har hatt et poeng. Høsten har vært perfekt. Det har vært over snittstreken, men det har ikke vært for mye. Ikke i det hele tatt. Alt har gått helt utmerket. Jeg har oppført meg (mesteparten av tiden), jeg har ikke gjort noe jeg angrer på. Ikke mye i alle fall, og ikke i alvorlig grad. Som høsten har vært, skulle jeg ønske hele året kunne vært.

For nå er jeg redd igjen. Haha, hvor lei er jeg ikke av å skrive slike negative, teite, sutreblogginnlegg om hvor redd jeg er. Redd for depresjon, redd for våren, redd for å ikke klare å fullføre det jeg har begynt på, redd for å ikke klare å fortsette i samme tempo (for det vil jeg jo!), redd for å ikke klare å gjøre ting så bra som jeg vil, redd for å ikke fortsette den gode fremgangen som jeg har hatt denne høsten med tanke på fotografering, redd for å plutselig en dag nå sitte her hjemme og grine av ingenting. Redd for å være så redd for å bli deprimert at jeg ubevisst fremprovoserer det helt på egenhånd.

Jeg tar meg selv i å tenke på alle mulige måter å motarbeide denne lille «nedsvingen» til normalen på. Eventuelt enda lenger ned. Slutte på medisiner, sove mindre, sosialisere meg mer, ta på meg enda fler oppgaver, slappe av minst mulig. Jeg tror jeg er den eneste i hele klassen – og kanskje resten av Norge og, for den del – som har gruet seg til juleferie. Jeg er redd for at en pause kan sette meg i en dypere pausemodus enn jeg ønsker. Jeg er redd for at å sette seg ned, roe ned og puste ut kan være starten på nok en dvaleperiode. Jeg er redd for at jeg er «damned if I do, damned if I don’t.» Ææææ, nei, nå er det nok bekymringsprat her. Nå skal jeg heller ta på meg et headset, sette på fin musikk og gå meg en en lang kveldstur, for det kan i alle fall ikke skade.

Skriverier

Svar på kronikken til Anki Gerhardsen

I dag klikka jeg meg inn på Dagbladet, og fant denne kronikken, som jeg reagerte veldig på. Og når jeg reagerer på noe, så gjør jeg som jeg alltid gjør; Jeg går til den foreldede rosabloggen min og skriver store ord om hva jeg mener, i håp om å bli tatt så seriøst som bloggere generelt bør bli. For joda. Vi bloggere poster ikke alltid bare «bilder av silikonpuppene våre i ørsmå bikiner». 

Kronikken er skrevet av Anki Gerhardsen, som mener det er for dårlig at journalister ikke stiller nok kritiske spørsmål til Sophie Elise Isaksen, en av Norges største og mest kjente bloggere. Og det er i og for seg helt greit å både mene og ytre seg om det. Men så kommer det jeg ser på som det store problemet. I samme innlegg hvor journalisten og kritikeren Anki Gerhardsen langer ut mot Sophie Elise som et dårlig forbilde for unge jenter, så kommer hun med sterke og personlige fornærmelser som jeg vil påstå er et personangrep av dimensjoner. I innlegget kommer det mellom linjene frem at hun ikke er spesielt glad i at bloggere blir sett på som et medie på nogenlunde samme linje som ordentlige journalister. Om hun setter seg selv, journalist og kritiker av yrke, høyere på den stigen; Hvorfor er det da hun som slenger dritt, og ikke Sophie Elise? Det er noe jeg, tidligere rosablogger og (lokalavis)journalist stiller meg kritisk til.

Gerhardsen uttrykker altså at hun mener Sophie Elise er et dårlige forbilde for alle unge jenter der ute som følger bloggen hennes. Jeg siterer: «… Bildene av silikonpuppene i ørsmå bikinitopper, leppene fulle av Restylane, Botox i panna og en nese formet i tråd med Isachsens ønsker og pengepung.» Slik er altså synet hun har på Sophie Elise. Dette er alt jenta fra Harstad har å komme med. Om man skal være journalist og kritisk, bør man ikke også da ta høyde for fler sider enn den ene man selv sitter med? Er dette kritisk journalistikk?

«… Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok», skriver du om jenta. Her er et kritisk spørsmål til deg, Anki Gerhardsen; På en skala fra 1-10, hvor vil du si det å snakke om Sophie Elise på denne måten ligger med tanke på å være et forbilde for andre? Hvilken journalistikk oppfordrer du andre journalister og journaliststudenter til å drive med? Hvordan oppfordrer du mennesker til å være mot hverandre? Til å si til hverandre? Hvor går grensa for hva som er greit og ikke greit? Dette handler ikke lenger om kritiske spørsmål. Dette går over på drittslenging av mennesker som går i en retning du ikke vil gå i selv, rett og slett.

Du velger også å beskrive blogg-fenomenet som «…en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk». Dette syns jeg er meget generaliserende mot en hel gjeng med unge jenter som sitter rundt der og elsker hobbyen sin. En hobby som antagelig gjør dagen deres bedre. Den velger du å disse like mye som du disser Sophie Elise. At du ikke har en rosablogg selv er helt greit. At du ikke er ei jente på 18 år er selvfølgelig også greit, det kan jo ikke du noe for. Men hei. Du ber Sophie Elise om å være et godt forbilde for andre jenter, og så lirer du av deg dette? Det finner jeg forbløffende motsigende. Med mine kritiske briller på, så syns jeg hele denne kronikken er overveldende selvmotsigende. Jeg begynner faktisk å lure på om dette er et like dårlig og utspekulert PR-stunt som Justin Bieber dro på konserten i Norge tidligere i høst. Og om det er så, så syns jeg det er lavmål. Hadde det ikke vært bedre å få noe på trykk i Dagbladet, eller alle andre medier, som du kan være stolt av?

Psykisk helse

Jeg er Drea og

Det å ha en diagnose på papiret har antagelig en hel drøss med ulemper, men det er spesielt èn som jeg merker plager meg veldig. Den er selvfølgelig forståelig, men det er allikevel veldig… Slitsomt. Når jeg har gode perioder, sånn typ helt vanlige «jeg-er-meg-selv»-perioder, så er det vanskelig å få lov til å være det. Prater jeg mye en dag, så blir det sett på som ei blinkende rød varsellampe. Tar jeg på meg mye å gjøre, så er det også det. Blir jeg sint – det samme der og. Jeg får aldri bare være normale ting uten at det blir sett på som symptomer på at en mani eller depresjon er på vei.

Som jeg sa lenger oppe her, så forstår jeg det jo. Folk er bekymra. De vil ikke se meg rett til topps og like langt ned igjen like raskt. Det vil jo ikke jeg heller. Men – give me a break, lissom. Jeg må få lov til å være noe annet enn manisk og deprimert. Jeg må få lov til å være litt voksen, og lære meg å vite når jeg er meg, helt på egenhånd, og når det enten er på vei til å vippe over eller under. Dette høres kanskje litt… Kaldt ut. Litt egoistisk. Det er ikke ment sånn. Jeg blir bare litt sliten av at det ikke bare er jeg skal tenke på alt og analysere alt, men at også alle andre skal det. Jeg føler ikke jeg får være Drea lenger, men heller bare bipolar.

Foto

Workaholic

dobbbbeelelelelcarina123 carinavelva bwwww dobb2

Her er litt av det jeg har gjort den siste tiden. I tillegg til dette, så har jeg selvfølgelig hatt skoleoppgaver også. Dette er altså kun egne prosjekter jeg har gjort på eget initiativ. For noen uker siden bestemte jeg meg for å ta opp en gammel idé om et prosjekt også. Noe jeg har ment har vært en greie som kan bli skikkelig bra, men som jeg bare aldri kom ordentlig i gang med. Nå er jeg glad for det, for nå er jeg mye flinkere og får mye mer ut av ideen! Jeg booka modeller og planla tid for fotograferingen, og like før den første shooten fikk vi en oppgave på skolen som passet perfekt til dette prosjektet. Flaks da! Det betyr to fluer i en smekk, og det sparer selvfølgelig en hel masse tid. Jeg skal bygge videre på prosjektet etter at oppgaven er levert, men nå får i alle fall en god start! Gleder meg så utrolig mye til å få på plass de fire forskjellige modellene i serien. Det blir to bilder per shoot, og sammen blir det et konsept jeg liker utrolig godt! Så nå håper jeg bare det blir så bra som jeg ser for meg, og at andre også liker det – og ikke bare jeg…

Psykisk helse

I love life

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg tror ikke det er mulig å kjenne på den følelsen jeg sitter med nå uten å ha villet det motsatte så uendelig mye at man har vært helt ytterst på kanten. Jeg er så utrolig glad for at jeg lever, og det er helt ufattelig for meg at jeg faktisk kunne ha vært død. Det er ufattelig for meg at jeg var klar for det, og til og med ville det mer enn noe annet. Men her sitter jeg, og er så glad for at jeg fremdeles lever.

I blant kommer det scener i tv-serier som virkelig rører meg. Jeg begynte nesten å grine nå nettopp, da ei jente tok en heroinoverdose på badet hjemme hos seg og broren, som altså bodde sammen med henne på grunn av misbruket hennes. At hun kunne gjøre noe sånt mot ham! Dø der på badet, hvor han kom til å finne henne. Så lite empatisk! Men så kommer jeg på hvordan det er. Hva man tenker, hva man ikke tenker og hvorfor man gjør som man gjør.

Jeg har ikke blogget på lenge nå, rett og slett for at jeg har vært opptatt med å nyte det å leve. Jeg nyter hver eneste dag. Jeg jobber hardt med det jeg liker best, og jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil med tanke på skolen, fotografering, jobb, fremtid og alt det der seriøse man må tenke på i blant. Samtidig er jeg fremdeles like redd som jeg ble med en gang årets depresjon slapp taket. Jeg har ikke vært frisk hele året rundt på… Evig lenge. Jeg har enda ikke klart det, jeg har enda ikke kommet dit. Det gjør at jeg stiller meg selv det samme spørsmålet gang på gang; Kommer jeg til å dø neste år? Eller kommer 2016 bli året da ting virkelig forandres – til det bedre? Det er umulig å vite nå, og begge deler er mulige. Her sitter jeg, nyter livet og er glad for at jeg lever, og tenker «Vær så snill, ikke dø neste år. Jeg vil virkelig leve, for jeg har så altfor mye jeg skal være med på! Jeg har så altfor mye jeg skal oppnå.»
Om jeg blir deppa til våren, så håper jeg noen kan finne frem dette blogginnlegget og lese det for meg. Høyt. Gang på gang på gang, så mange ganger som trengs. Hver dag, så jeg ikke får rom til å gi opp.

Men aller helst slipper noen det.

Bildegalleri

A little girl

lillevilja sintvilja shoot viljaboll1viljaivogn fnis

Herregud, så uvirkelig det føles at dette var Vilja for over seks år siden. Hun som har blitt så stor nå! Og smart og snill og god og morsom og rar og fantastisk. Dessuten er det gøy å se tilbake på bilder jeg tok for så lenge siden. Jeg har redigert disse på nytt, for der var det mye rar redigering kan jeg røpe. Og jeg tok enormt mange bilder og. Jeg mener… Så sinnsykt mange bilder, og innimellom ble det noen fine og. Men jeg tror det var mest flaks, haha! Anyways, jeg skal fortsette å bla i gamle minner, for det er utrolig kos. Hugs!

Drea tipser...

K L O K K E T R E N D

klokke1
Tjohei! Jeg har ei venninne som driver klokkebutikken www.klokketrend.no, og for et par uker siden fikk jeg denne fine klokka i posten! Det er av merket Daniel Wellington, som er et klokkemerke jeg har vært fan av lenge. De er så utrolig enkle og elegante, noe jeg liker veldig godt. Da passer den til alt, haha! Det var forresten også ei slik klokke jeg brukte på Independent Spirit Awards i LA i februar og! Og det er Tina (i den grønne kjolen på bildene i innlegget jeg nettopp linket til) som altså driver klokketrend.no!

klokke2
Modell: Elise Dalby, Norges Miss Universe-kandidat i 2014.
MUA: Jeanette Hansen

Siden det nærmer seg jul og julegaveshopping og alt det der, så syns jeg det er veldig greit å kunne gi litt rabatt på klokker til dere! Om dere bruker koden klokkedrea når dere handler på www.klokketrend.no, så får dere 15% avslag på alle klokker fra Daniel Wellington, Triwa og Nick Cabana! Jeg har alltid vært stor fan av Triwa-klokkene. Husker jeg blogga om dem en gang i 2009-2010, til og med. Trykk dere inn på siden, finn noen fine klokker til enten deg selv eller kjæresten eller en venn eller et familiemedlem, så slipper du å bli like julegavestressa som jeg blir hvert eneste år. Hugs!

Foto

Magazine

magasin swipe calvinklein3

Jeg skalta bilder til motemagasiner en dag. JEG SKAL.