I love life

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg tror ikke det er mulig å kjenne på den følelsen jeg sitter med nå uten å ha villet det motsatte så uendelig mye at man har vært helt ytterst på kanten. Jeg er så utrolig glad for at jeg lever, og det er helt ufattelig for meg at jeg faktisk kunne ha vært død. Det er ufattelig for meg at jeg var klar for det, og til og med ville det mer enn noe annet. Men her sitter jeg, og er så glad for at jeg fremdeles lever.

I blant kommer det scener i tv-serier som virkelig rører meg. Jeg begynte nesten å grine nå nettopp, da ei jente tok en heroinoverdose på badet hjemme hos seg og broren, som altså bodde sammen med henne på grunn av misbruket hennes. At hun kunne gjøre noe sånt mot ham! Dø der på badet, hvor han kom til å finne henne. Så lite empatisk! Men så kommer jeg på hvordan det er. Hva man tenker, hva man ikke tenker og hvorfor man gjør som man gjør.

Jeg har ikke blogget på lenge nå, rett og slett for at jeg har vært opptatt med å nyte det å leve. Jeg nyter hver eneste dag. Jeg jobber hardt med det jeg liker best, og jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil med tanke på skolen, fotografering, jobb, fremtid og alt det der seriøse man må tenke på i blant. Samtidig er jeg fremdeles like redd som jeg ble med en gang årets depresjon slapp taket. Jeg har ikke vært frisk hele året rundt på… Evig lenge. Jeg har enda ikke klart det, jeg har enda ikke kommet dit. Det gjør at jeg stiller meg selv det samme spørsmålet gang på gang; Kommer jeg til å dø neste år? Eller kommer 2016 bli året da ting virkelig forandres – til det bedre? Det er umulig å vite nå, og begge deler er mulige. Her sitter jeg, nyter livet og er glad for at jeg lever, og tenker «Vær så snill, ikke dø neste år. Jeg vil virkelig leve, for jeg har så altfor mye jeg skal være med på! Jeg har så altfor mye jeg skal oppnå.»
Om jeg blir deppa til våren, så håper jeg noen kan finne frem dette blogginnlegget og lese det for meg. Høyt. Gang på gang på gang, så mange ganger som trengs. Hver dag, så jeg ikke får rom til å gi opp.

Men aller helst slipper noen det.

Share:

6 Kommentarer

  1. forbipolene Helene
    november 30, 2015 / 23:52

    Ja nå kommer våren da alt forandret seg til det aller aller beste. You go loud, girl :) Klem

  2. desember 1, 2015 / 00:40

    Så godt å høre at du elsker livet ??❤️

    Men med tanke på at depresjonen kommer om våren, er det noen mulighet for at du har veldig lite vitamin-D i kroppen? Jeg tenkte tanken siden depresjonene dine kommer på vår-parten, da har man jo ikke fått slikket sol på leeenge..

    Bare en tanke :)

  3. monika
    desember 1, 2015 / 01:33

    Sååå godt å høre Drea,at livet smiler til deg ? Å utrolig godt skrevet. Skulle ønske jeg kunne sittet å skrevet ned tanker å div,men har ikke sjangs?Tenker masse på deg? Stoor klem fra meg??

  4. Bjørg Stenløkk
    desember 1, 2015 / 10:32

    Hei Drea!

    Dette var noe av det beste jeg har lest noen gang. Du er ei super jente som er flink til å få ned tanker og følelser på papiret. Stå på med skolen så går det andre av seg selv.

    Du skriver at du ikke har skrevet blogg på ei stund da du har annet å fylle dagen med sånn som gode tanker og en skole du er opptatt med. Det holder de dumme tankene borte.

    Som bipolar selv kjenner jeg hvor stolt jeg er av deg.

    Mange klemmer fra ei som leser alt du skriver, og som jeg tenker mye på i det daglige

  5. desember 1, 2015 / 15:16

    Takk for alle fine kommentarer! <3 Det gjør utrolig godt!

  6. Renate
    desember 1, 2015 / 15:36

    Heia deg, Drea! Du er god! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.