Emeli Sandé – Read all about it, Pt.III
Viljahelg igjen. Lykke. Og fin sang. Hør, hør. Og det er alt jeg har å komme med akkurat nå. Hugs.
Moderne Frida. Ish.
Selvfølgelig skulle jeg ikke hatt den derre føggel´n i panna på dette bildet, men… Så hadde jeg den der, da. Gøy å leke litt i photoshop uansett. Jeg har altså bare lagt et bilde oppå det andre, og gjort om blending mode til multiply. Så vet du det. Sånt skal jeg helt klart ha det mer gøy med. Vet du hva, av og til så vil jeg ikke legge meg på kvelden – bare for at jeg føler jeg har så mange gode ideer. Bilder, film, skriverier. Da er det virkelig digg og bare sitte oppe, helt alene med kun høy musikk og macen foran seg. Og en kopp te, selvfølgelig. Ja, jeg er fremdeles addict. Not gonna change. Det er vel på grensa til galskap, men… Ohwell. Mye te har da vel aldri drept noen. Right? Og til slutt; minner på om at jeg trenger bloggetips i forrige post. Fortell meg gjerne om din også, om du mener den er verdt å lese.
Hvilke blogger er verdt å lese?
Jeg trenger hjelp. Jeg har vært bortreist fra bloggverdenen i så lang tid at jeg ikke aner hvem som er hvem eller hva som er bra eller hvem som er verdt å lese eller noe som helst. Så jeg trenger rett og slett hjelp. Jeg liker å lese blogger, men jeg er jævla streng. Jeg har masse krav. 1. Det må være fine bilder i bloggen. 2. Om det ikke er bilder, så må teksten være jævla bra. Jeg mener… Så bra at man bare ikke klarer å ikke lese. 3. Om det er gode bilder, så må det allikevel være god tekst, selv om kravet på tekst er ganske mye lavere enn i punkt to. 4. Jeg må like bloggerens utseende. Nei, jeg er ikke stolt av det, men det… Bare er sånn. Jeg aner ikke hvorfor. La det bare være. 5… Nå tror jeg ikke at jeg har fler ting å si, egentlig. Kan kanskje legge til humor som et punkt fem. Humor er alltid bra. Men ikke en nødvendighet. Så; hvilke blogger bør jeg besøke? På forhånd takk.
Fiona P
Fiona P // www.fionap.com
Nå er det ikke ofte jeg verken poster andres bilder på bloggen min eller forteller om hvilke fotografer jeg beundrer og ser opp til. Jeg liker liksom ikke å poste andres bilder på bloggen min. At min blogg skal se fin ut på grunn av andres bilder, det føles bare… Du tror kanskje jeg skal si «feil mot den som har tatt bildene», men det er ikke det jeg mener. Det føles bare som et nederlag. At jeg ikke har tatt så bra bilder. At jeg ikke har klart å skape noe så fantastisk. Så derfor har jeg latt være. Men denne gangen klarer jeg bare ikke. Nå skal dere få se bilder av en av mine yndlingsfotografer.Fiona P tar nakenbilder av seg selv rundt omkring i hele verden. Det høres veldig merkelig ut, men fytti katta så flink den dama er til å ta bilder. Og fytti katta (en gang til) for en fin kropp hun har. Ta en titt på hjemmesiden hennes. Det bugner over av kunstverk der inne. Hugs.
Ei lita jente
Redigering: konverterer til sorthvitt. Gjør deretter skyggepartiene lysere, og midttonene mørkere i curves. Legger så på et lag som heter solid color. Velger fargen brun, gjør om til blending mode som heter «screen» og justerer opacity ned til det ser bra ut. Til slutt lager jeg et lag i gradient map som gir en lilla/brun-tone. (Bare å prøve seg frem med farger. Prøv med lilla til gul.)
Vilja i snapshot-moments på lekeplassen i helga. Bilder jeg ikke har overtenkt eller nøye planlagt. Bilder jeg bare har tatt. Et raskt trykk med kun et halvt øye for å se om jeg i det hele tatt treffer med fokusen. Bilder trenger ikke alltid være perfekte for at man selv skal like dem. Heldigvis. Og om ingen forstår noe av det jeg prøvde å forklare under bildet, så… Vel. Da beklager jeg. Jeg er verdens verste til å forklare. Da burde jeg vel heller bruke bilder, men det orker jeg ikke. Det ødelegger bloggens utseende å ha masse sånne screenshots fra photoshop. Ja, jeg er seriøs. Det ser jo ikke pent ut… Oh, come on. Its a shallow world. Det får vi bare leve med. Hugs.
Eagle
Fly like an eagle.
«Gjøre selv»
Det er sykt irriterende hvordan etterpåklokskap har en tendens til å være story of my life. Jeg mener… Det er ikke sikkert det bare er jeg som er en sånn, da. En sånn som aldri tror at man er som alle andre, og derfor ikke kan lære av andres feil. «Jeg gjør da ikke sånne feil. Så dum er jeg jo ikke.» Så kjører man på, da. Hvorfor har ikke noen skrevet en bok om alle åpenbare tabber man kommer til å gjøre i livet? De tabbene som mor alltid prøver å advare mot. Nei, vent. Jeg skjønner hvorfor. Ingen hadde kjøpt boka, for når man innser at man hadde hatt bruk for den, så hadde man ikke lenger hatt bruk for den allikevel. Er ikke det paradoksalt? «Denne boken trenger du, og den kunne spart deg for så mye trøbbel og smerte, men det kommer du aldri til å innrømme før det er for seint», lissom. Så… Irriterende.
Så man kjører altså på. Klampen i bånn på noe man tror er «min egen vei.» For eksempel så gleder man seg til å bli voksen så man kan bo for seg selv, være fri som fuglen og bestemme over egen økonomi. Være oppe så lenge man bare klarer og høre musikk så høyt at det ikke blir helt stille før tre timer etter at man har slått av alt som lager lyd.
Men så glemmer man å tenke på at det eneste man vet om penger, er at minst åtti prosent av månedslønna på trehundre kroner man fikk av mor og far, skulle gå til lørdagsgodteri (og de resterende tjue prosentene til fritidsklubben), og at ost er dyrt. Det er det man vet, for det er alt man har vært nødt til å tenke på tidligere. Mulig er det noen som pøser ut med en høylytt lektyre om nrk-lisens, skatt, moms, ekstreme boligpriser, høye renter, strømregninger og kommunale avgifter, men jeg tør banne på at det var verre snorkelyder i den timen enn på herrerommet på diabetesavdeling. Om feite diabetikermenn hadde hatt et eget rom å snorke på, da. Se det for deg. Use your imagination. Jeg har maaaaalt, jeg har malt et bilde med oooord! (Fun fact, hopp over om du ikke liker avsporinger; nå lo jeg høyt av meg selv for at jeg selv syns det der hørtes ut som noe forfatter Hans Olav Lahlum kunne ha sag. I fullt alvor og med lange vokaler.)
Men tilbake til saken. Uhm… Den avsporinga fikk meg helt på ville veier, faktisk. Det ble helt stopp. Så da tror jeg egentlig at jeg bare kaller dette del 1 av denne greia her, så satser vi på at del 2 er like rundt hjørnet. Kloke skal vi bli, men truth to be told; klokka er halv tre på natta, jeg har drukket fire redbull (sugarfree, selvfølgelig) og har attention span verre enn en valp på sin første ferd i en hage full av sommerfugler, snegler, kattepuser og vannspredere. Jeg sier det igjen; se det for deg, så slipper jeg å si mer, og jeg skal (endelig) holde kjeft.
Hei, nybloggen
Så har jeg altså byttet blogg igjen. Her blir jeg forhåpentligvis ei stund! Det som er så fint er jo at alle poster og kommentarer bare henger på, så det er liksom ikke noe stress. Det eneste som er stress er vel at det ikke er så lett å henge med i svingene. Å huske adresse og alt det der. Men come on. Hvem prøver jeg å lure? Jeg har ikke akkurat vært noen aktiv blogger lately, og lesertallene er ikke der de en gang var. Så who cares? Kanskje er dette motivasjonen som trengs for å bli en superblogger igjen. Tilbake til topplistene, rosaliv og gratis gaver! (Vups, nei, det viste seg jo å ikke bli så gratis allikevel, siden skattekontoret plutselig – etter tre år som blogger – ville ha sin del.) Men uansett. Blogging blir det. Enten noen gidder å lese eller ei. Og du – fortell meg gjerne hva du syns om designet på bloggen nå. Og hva du ønsker å se av innlegg her. Si hva som skal til for at du velger å komme tilbake hit. Hugs!
Lykkespreder
Vilja og jeg på bytur. Hotell, lekeplass, godteri, barne-tv, shopping, onkel Jørgen, gøy.
Jeg vet alle sier det. Jeg vet alle babler i vei – ustanselig – om hvor fine, smarte og supre barn de har. Hvor mye mer mening livet får når de blir foreldre. Hvor godt det er når fireåringen legger armene rundt halsen ens og sier «mamma, jeg elsker deg og du er den beste mammaen i hele verden». Jeg vet alle bare pøser ut om alt det der, og jeg vet hvor irriterende det er. Men allikevel er jeg bare nødt til å slenge meg på. For all del – jeg skal ikke male alt rosenrødt. Jeg er helgemamma. Annenhver helg får jeg være sammen med fireåringen min. Det er absolutt ikke nok, og hver dag er jeg redd for at hun, litt etter litt, skal miste den viktige, gode kontakten med meg. At hun, litt etter litt, skal glemme å sette pris på meg. Men nå skal jeg ikke gå mer innpå akkurat det der, for det er ikke poenget nå. Poenget er… Sånne dager som i dag. Det er poenget. Når Vilja først spør meg om jeg er glad, og deretter forteller meg at jeg er den beste mammaen i hverden. Sånne dager som i dag gjør livet faktisk mye mer meningsfullt. Dager som i dag setter ting i perspektiv. Det skyver vekk enhver bekymring om at jeg skal bli glemt som mamma. Dager som i dag gjør meg rosa innvendig og ut. Og da pøser jeg ut med det så mye jeg vil. For dager som i dag – det er ekstremt gode dagaer. Og gode dager jo intet mindre enn meninga med livet.
Kveld i Fredrikstad
Fredrikstad i går kveld. Svanene trodde de skulle få mat, og ble sinte når de ikke fikk. Jeg derimot – jeg fikk mat og slipp å bli sur for mangel på det. Og nå er kursuka ferdig – for denne gang. Jeg har tre samlinger til, og det syns jeg erveldig greit. jeg liker kurs. Jeg kjenner inspirasjonen og motivasjonen bare strømme over. Okei, så var denne teksten et dårlig eksempel på akkurat det, men… Vi får se om neste innlegg ikke har noe mer vettugt i seg. I mens; so long.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 7
- 8
- 9
- 10
- 11
- 12
- 13
- Eldre innlegg