PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

For et par dager siden så ble jeg med min kjære tvillingbror for å ta sin første tatovering! Han har vel hatt lyst på tattis kjempelenge, men aldri gjort noe med det. Før nå. Og da tatoverte han et bilde av pappa på leggen. Det var Izzy på Lowlife Tattoo som tatoverte ham, og hun er utrolig dyktig! Anbefales virkelig. Får prøve å snike meg dit for å ta en ny tattis etterhvert jeg også. Abstinenser. Er jo lenge siden jeg tok min siste nå… Tihi. Men i alle fall; brosjan sin ble kjempefin og jeg tror nok han ble kjempefornøyd! Flinke, flinke Izzy.

Skjermbilde2012-04-24kl063818
Jeg spilte en rebuy-turnering på 5,50$ her en kveld. Turneringa begynte klokka 00:00, og jeg tenkte jeg bare skulle spille litt for gøy. For å ha noe å gjøre. Så begynte det å gå bra, og jeg begynte å konsentrere meg litt. Og så… Ja, endte det sånn altså. På førsteplass, og med en premie på 4302,30$. Det er helt greie penger det, altså. Fin premie av å satse 5,50$, med tanke på at jeg verken tok rebuy eller add-on i løpet av turneringa. Yay! I´m so happy! Og det har jeg fler grunner til. Bare se her…

cruise-1469663_10151528682230160_784055159_24058246_1559151615_o

Nå er det ikke lenge til jeg (og den fine gjengen ovenfor, og selvfølgelig en hel del andre mennesker) drar på pokercruise! Fra mandag til lørdag skal vi være på denne fantastiske cruisebåten, inkludert en hel dag i Brugge og en i Amsterdam. Så blir det masse poker på båten. Og antagelig litt festing. Og mange gøyale veddemål, god stemning og… Ja. Det blir knall! Jeg skal jo jobbe hver helg i sommer (bryllupsfotograferinger), så da er det greit å få seg en ferie nå i mai. Og en ny pokertur – vel, det er perfekt. Jeg hadde det så gøy i Dublin som jeg nesten ikke kan huske å ha hatt på evigheter, og jeg tror ikke dette blir noe dårligere altså. Herlige Magrete Isabell blir roomien min denne gangen også, og vi skal ha det knallgøy – igjen! Woopwoop!

Photobucket

Barn er så herlige. Nå snakker jeg ikke om at de er søte å se på, at de sier morsomme ting eller… Ja, noen av de andre grunnene til at barn er herlige. Jeg tenker på ærligheten. Barns ærlighet er noe av det beste som finnes. Og barns empati og omsorg. Som for eksempel da jeg, Vilja, mamma og Brynjulf var på Egon og spiste pizza her en dag. Vilja fant en ballong som hun tok med seg. Etter noen minutter kommer en jevnaldrende gutt og sier at ballongen var hans. Vilja nekter å gi den tilbake, og gutten begynner å gråte. Jeg sier til Vilja at hun må gi tilbake ballongen til gutten, noe hun gjør svært motvillig. Så kommer surleppa frem, og nå er det Vilja som bryter ut i hikstegråt. Ikke mange metrene unna sitter en litt eldre gutt, rundt syv-åtte år tenker jeg, med ryggen til foran en pc og spiller spill. Han har fått med seg hva som har skjedd, tar pause fra spillet, snur seg mot Vilja og sier; «Du kan få min ballong.» Så gir han Vilja den oransje ballongen sin. Guttens pappa får med seg dette, gir tommel opp, skryt og ros. Svært velfortjent sådan.

Photobucket

Jeg ble så glad. Ikke for at jeg slapp å høre på Viljas grining, men for at et barn gjør noe sånt. Hvor lett hadde det ikke vært å bare oversett hele situasjonen? Hvor mange voksne hadde gjort det samme i en lignende situasjon (men kanskje litt mer «voksen» utgave der ballonger kanskje ikke var helt den store greia)? Og ikke minst; jeg ble glad av å se en pappa gi ros og skryt. Der er det gode verdier, tenkte jeg. Der er det god oppdragelse. Der har man et godt grunnlag som jeg kjenner igjen godt fra min egen barndom.

Photobucket

Man kan på mange måter si at barn er enkle. De sier det som det er. De gråter om de slår seg. De forteller oss hva de vil ha. De er rett frem, uansett. Mange vil kanskje påstå at barn velger enkle løsninger. Vel, om det er så enkelt – hvorfor fortsetter man ikke med det etterhvert som man blir voksen? Barn er modige. Barn sier i fra. Barn overser ikke. Barn reagerer. Barn viser følelser. Barn er ekte, og om det er å velge enkle løsninger så lurer jeg litt på hvorfor tilsynelatende minst åtti prosent av verdens voksne del av befolkningen velger å gjøre det totalt motsatte. Det er rart at det som er så enkelt og naturlig for barn, er så vanskelig for oss voksne. Barn, som ikke engang har det samme ordforrådet som de fleste voksne, har på merkelig vis lettere for å uttrykke seg i blant, uten å gjøre ting vanskeligere enn de er.

Photobucket

Jeg har mange ganger tenkt tanken «Åh, jeg vil tilbake til barndommen, til da alt var enkelt og bekymringsløst.» Før tenkte jeg ikke over hvor enkelt det egentlig er å ta et par steg tilbake, men allikevel fremover. Vi blir ikke voksne for at ting ikke lenger er bekymringsløst, men livet blir ikke lenger bekymringsløst for at vi blir voksne. Jeg måtte lese den setningen der fire ganger selv for å se om det kom ut slik jeg mente det. Skjønner du hvor jeg ville? Jeg mener… Alt kan ikke alltid være bekymringsløst og enkelt, men vi kan helt klart velge å gjøre det mye enklere og mye mer bekymringsløst enn vi gjør det til selv. Være litt enkle. Være litt «barn». Det er i alle fall min nåværende livsfilosofi. I´ll let you know how it works out!

Jeg elsker konstruktiv kritikk. Og ja, det var jo også en måte å starte et blogginnlegg på. «Hei, vi hopper rett i det, vi.» Men ja. Tilbake til kritikk. Hjernen fascinerer meg, og jeg er pissredd for å undervurdere den. Av og til tenker jeg så mye frem og tilbake på ting at jeg til slutt ikke vet hva jeg tenkte i utgangspunktet, hva som er reelt eller hva som er… meg. (Ja, i overkant pompøsden der, med kursiv og greier.) Man kan på mange måter si at jeg tror jeg bløffer meg selv, uten å egentlig gjøre det, noe som resulterer i at jeg omvendtbløffer meg selv. Og om du sitter der som et stort spørsmålstegn og klør deg i bakhodet nå; ikke fortvil. Du er antagelig ikke den eneste.

Jeg skal allikevel prøve å få frem poenget mitt. Det jeg mener er at av og til så er jeg så opptatt av å analysere meg selv at jeg snurrer rundt i så mange retninger at jeg mister fotfestet, og det er der kritikk kommer inn. Andres perspektiv. Andres syn. Andres observeringer. Å få hard kritikk slengt i fleisen kan føles hardt og brutalt, og man kjemper høyst sannsynlig så godt i mot som overhodet mulig, men følelsen når man forstår at kritikken faktisk er på sin plass og ikke akkurat heeeelt på villspor… Det er prisløst. Kritikk er kun et dytt tilbake fra et sammensurium ens egen hjerne har klart å skape, og inn i riktig retning. En vei ut fra bløffen i god behold, liksom. Med selvinnsikt og hele pakka. Og det er da ikke så dumt?

Men. Man skal ikke ta all kritikk for god fisk heller. Man har faktisk fler verktøy å bruke. Selv når man klarer å lure seg selv. Magefølelsen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lært meg å høre på magefølelsen min i mye større grad enn før. La den ta over for hjernen i blant. Hjernen dytter oss gjerne i den retningen vi vil at den skal føre oss, mens magefølelsen er, om vi vil og klarer å høre på den, brutalt ærlig. Det er rimelig befriende. Ingen vimsing, ingen omvendtbløffer, ingen vandring rundt omkring i sirkler. Det er litt plastereffekt over det hele. Du vet – et røsk og det er over. Så ble det som det ble. Verken mer eller mindre.

Som med så mye annet så tror jeg på uttrykket «alt med måte.» Hjerne og magefølelse i et samarbeid er nok å foretrekke fremfor kun både det ene og det andre. Å høre på magefølelsen til enhver tid kan bli et ganske impulsivt liv, og det kan svi mye av all plasterrøskinga. Og hey, nå er jeg på vei til å bli mer pompøs enn både Ari Behn og han derre kunstnerfyren i hvit skjortel… Han derre… Ehm… Odd Nerdrum! Nerdrum var det. Kom på det nå. Uansett, jeg er snart mer pompøs enn de to tilsammen, så da er det vel på tide å avslutte. Hvis ikke så har vel dette rukket å bli ei sippete emobok med banneord i tittelen før jeg vet ordet av det, og det er ikke akkurat en bokdebut jeg vil stå for. Da er det jo helt klart mye kulere å skrive blogginnlegg om hjerner og magefølelser, med i alle fall ett godt poeng eller to.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Først og fremst; jeg oppdaget plutselig at bloggen er litt for smal i forhold til bildene, så hele bildene vises ikke. Det gjelder alle bilder, men man ser det spesielt godt på to stående bilder som jeg har satt sammen til ett. Som over her. Kjedelige greier, men det skal fikses så fort jeg får noen til å se på det! Så, om ikke så altfor lenge så får dere forhåpentligvis til å se hele bildene.

Så over til Vilja. Den frøkna der sier mye rart altså. På bussen i går så ropte hun «gammelfis» kjempehøyt til bussjåføren, etterfulgt av den ondeste muhaha-latteren jeg har hørt gjennom tidene. Jeg mener… Hun la hendene foran munnen og lo ondskapsfullt. Hun har det klart! Det er i alle fall sikkert. For noen uker siden hadde vi forresten denne samtalen:

Vilja: «Mamma, har du ikke førerkort?»

Jeg: «Nei, ikke enda.» 

Vilja: «Æ ska ta førerkort æ, så ska æ kjør å hent Emma Linneah* i barnehagen.»

Jeg: «Åh, det hørtes da gøy ut. Når skal du ta førerkortet da?»

Vilja: «Hmm… Når æ blir mann.»

*Emma Linneah er Viljas bestevenninne i barnehagen.

Det er mildt sagt noen gullkorn hver eneste dag. Jeg har begynt å skrive ned i et innlegg, så snart kommer det sikkert et Viljagullkorninnlegg! Fnis. Men er hun i seng, så da skal det jobbes. Hugs!

PhotobucketPhotobucket

Jeg syns øynene mine blir så mye blåere med litt rødlig hår! Og det er jo fint. Og jeg liker oransj/rødt hår. Kanskje litt vanskelig å se fargen på bilder som den er i virkeligheten, men. Jeg tror dette er sånn cirka-ish korrekt. Tilnærmet i alle fall. I dagslys. Vad tycks? Jeg er usikker på hva jeg syns jeg kler best, jeg. Når det kommer til hår så er jeg… Vel, for å si det pent; lettere ubestemmelig. Jeg liker brunt. Jeg liker brunt med bittelitt rødt. Jeg liker oransj. Jeg liker rødt. Jeg liker blondt. Jeg liker lissom alt, jeg. Jaja, anyway, nå har jeg oransj-ish hår, og nå kan bare våren og fregnene komme. Og sola. Og litt mer behagelige temperaturer. Og saftig, god vannmelon. Da er det vår, dere.

PhotobucketPhotobucket

To mobilbilder fra i dag. Det er Viljauke og hårfargedag, og jeg sitter faktisk i frisørstolen as we… blog. Jepp. Jeg er nerd. Sitter faktisk og jobber litt med noen artikler for Femelle, og tenkte jeg kunne slenge ut et innlegg her også i farten. Håret blir oransjrød-ish, så jeg er spent på hvordan det blir! Håper (og tror) det blir knall, for det er Jeanette som fikser meg og da har jeg ingenting å være nervøs for. Kommer helt sikkert med noen bilder av resultatet etterhvert! Men nå er det på tide å skylle ut straks. Gotta go! Ciao. 

Femelle søker en hyggelig medeier eller investor til videreutvikling av våre godt likte nettmedier for unge kvinner.
Det er langt i fra noen hemmelighet at vårt magasin har stort potensiale. For deg med et godt øye, så kan du se at vi tilbyr mer enn bare en ting andre nettmagasiner ikke har. Vi har også veldig klare mål og gode strategier for vekst rettet mot vårt aktuelle marked. En investor kunne fått mer fart på ting for oss, samt også hjulpet oss til å realisere en god del av våre interessante planer for Femelle. I løpet av kort tid har vi nå opprettet tre nettmagasiner og en eksklusiv bloggportal. Til sammen har vi over 1 million sidevisninger i måneden, og vi vokser stadig.

Vi ønsker en dedikert og positiv investor som ser like mange muligheter med Femelle som det vi gjør. Du som potensiell investor må ha mulighet til å investere enten via lån eller aksjer. Om du tror du er den rette for oss, ser vi frem til å høre fra deg.

Kontakt gründer/redaktør via mail på reidunbeate@femelle.no for mer detaljert informasjon.

Vi ser frem til å høre fra deg!

Photobucket
Photobucket

Av og til så er man ikke i form. Det kan være hodepine, det kan være latskap, det kan være en dårlig hårdag. Det kan være småting som får en ting å slenge seg ned på sofaen og bare bli der, under pleddet og med øynene lukket. I går hadde jeg hodepine fra jeg stod opp til.. til jeg bestemte meg for å sminke meg i bedre form, og komme meg ut av leiligheta. Søvn hjalp ikke på hodepina. Ikke vann og paracet heller. Da sendte jeg en melding til en kompis og tvang han til å møte meg ute på Solsiden for en utepils. En utepils ble til to, og hodepina var long gone. Så møtte jeg plutselig på pokergjengen fra Dublin, og det ble…. la oss bare si det sånn; god stemning. Alt jeg trengte var altså en hodepine som ikke ville forsvinne av seg selv for å komme meg ut av leiligheta. En liten dytt, liksom. Og hodepina har ikke vist seg siden. Hurra! Win. Forresten. Jeg har litt problemer med å komme på ting å blogge om for tiden, så; ønskeinnlegg taes imot med takk. Hugs!