Egil Olsen @Familien.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
I går var det tid for konsert på Familien igjen. Egil Olsen. Mannen er dritkul og lager kjempefin musikk. Fin combo! Og så hadde vi en søskenkveld ute på byen i går. Søstersen flytter til Sverige i dag (abuhu!), så vi samla oss og hadde det koselig sammen alle tre (pluss en gjeng til). Kjempefin kveld! Jeg hadde det supergøy, men kjenner i dag at jeg kanskje burda droppa den tequilaen… Hjelpes. Jeje. Nå skal jeg bare daffe i sofaen en stund. Ciao!

Unge jenter – dagens menn? Del 1.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Grensen mellom genialt og cheesy er hårfin. Jeg krysser grensa til cheesy til de grader. Ofte. Og det er greit. En eller annen kloking sa engang noe som at “den som ikke våger å gå for langt, kommer aldri til å nå langt.” Eller noe i den duren. Jeg husker jo verken hvem som sa det eller hvordan han sa det, men poenget er da med allikevel. Og cheesy er definitivt å gå for langt. Det er der man havner på de sene nattetimer, når man sitter helt alene i sofaen i ei mørk og kald stue med kun fin og melankolsk musikk som varmeapparat. Triste, melodramatiske låter som pøser på med den ene klisjeen etter den andre, men som allikevel – på merksnodig vis – til og med klarer å treffe noe i en kyniker som meg selv. Det eneste som mangler er ei halvtom flaske vin og et vindu i femte etasje med utsikt uttover en tilsynelatende stille by. Og kanskje ei gammel skrivemaskin, litt hjertesorg og iskrem. Masse iskrem.

Forrige helg fikk jeg høre at jeg var for mann når det kommer til følelser. (For jeg tar meg den friheten til å tro at det var det denne noen-og-tredve-år-gamle mannen siktet til, og ikke utseendet mitt.) Når en som ikke kjenner deg sier at du er kald og følelsesmessig litt for mann – er det da man skal bli kjempefornærma, presse frem noen skikkelig jentetårer og legge ut om en skadet sjel og tillitsproblemer, eller skal man smile, takke for komplimentet og klappe seg selv på skuldra? Og samtidig tenke at vedkommende er ekstremt pompøs, og kanskje til og med litt sjåvinistisk som velger å komme med en kortfattet, men direkte analyse av en fremmed? For hey, om man allerede har blitt dømt selv, så bør det vel være lov å dømme litt tilbake. Uten at noen skal bli fornærmet av den grunn.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på utsagn som er ment negativt, men som jeg egentlig bare ser positivt på. Å få høre at man er litt for mann av en som tilsynelatende virker sjåvinistisk er jo absolutt et kompliment i min verden. Jeg oversetter det til å bety at jeg ikke kun er ment til å stå på kjøkkenet og lage mat, om du skjønner hvor jeg vil hen. At jeg har bein i nesa, tåler litt og kan klare å holde følelser på avstand om det trengs. Som ikke tyr til tårer hver gang jeg møter motgang. Du vet – at jeg ikke lett tyr til ting en sjåvinist vil se på som svakhetstegn. At jeg er litt mann der. At jeg vet hva jeg vil og tør å gå for det. At jeg tør å reise meg selvsikkert opp og si det jeg mener. At jeg rett og slett er… selvsikker. 

Kanskje beviser det faktum at jeg velger å ta noe som var ment som en fornærmelse fra det motsatte kjønn som et kompliment, at det faktisk ligger noe i det. At om vi hadde levd i et mannestyrt femtitall, så ja, da hadde jeg nok vært litt mann. Unge, sterke og flinke jenter er dette århundrets menn, og det er godt å vite at noen menn der ute ser på meg som en av dem. Og ikke minst; det er godt å vite at de til og med ser på det som litt truende. For det er konklusjonen min, nemlig. Noen menn syns jenter med bein i nesa er truende, hvis ikke hadde det vel aldri blitt sagt som en fornærmelse. Man kan si mye om feministprat, brente bh´er og likestillingskamp, men en ting er sikkert; jentemenn er kommet for å bli.

En samtale på en benk i en park.

Photobucket

Meg: “Du. Jeg har tenkt på noe.”

Hun: “Jaha? Hva da?” Hun tar veldig forsiktig en slurk av kakaoen hun kjøpte på Seven Eleven før vi satte oss på benken i parken.

Meg: “Ehm… Altså… Du vet… Emil har jo en greie for deg.”

Hun: “Ja, da´ah. Det vet vel alle.”

Meg: “Ja, ikke sant. Men, du har vel aldri vært interessert i ham, har du?”

Hun: “Nei, er du gal! Fyren er jo supertaper, jo. Bare se på ham! Æsj.”

Hun skjærer en grimase som tydelig viser hva hun mener om ham.

Meg: “Men jeg har lagt merke til at hver gang han gir deg opp, så… Vel.. Ikke at du prøver deg på ham, men…”

Hun: “Hæh? Hva er det du prøver å få frem?”

Hun var tydelig irritert.

Hun: “Jeg – prøve meg på ham? Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, etter å ha avvist fyren i flere år!?”

Meg: “Nei, ikke akkurat prøver deg på ham… Men… Hvordan skal jeg si det? Hver gang han gir deg opp, så får du ham på en eller annen måte tilbake. Akkurat som at du vil ha ham der. Vimsende, liksom.”

Hun: “Vimsende..?”

Meg: “Ja, vimsende. Rundt deg, som en liten valp. En som gir deg oppmerksomhet hver gang du trenger det liksom. Overivrig og… Veldig… hva er ordet jeg leter etter? Veldig… smigrende. Som gir deg selvtilliten du kanskje trenger i et sårt øyeblikk.”

Hun ler, men jeg ser at hun tenker på det jeg nettopp sa. Hun ler, men øynene hennes er liksom ikke helt tilstede. De er bakover i hodet, uten å være det. De leiter.

Hun tar en ny slurk av kakaoen, som ikke lenger utgjør en stor brannskadefare for tunga hennes.

Meg: “Er jeg helt på villspor?”

Hun trekker på skuldrene og ser ned.

Hun: “Tja. Njæsj. Jeg veit ikke, jeg. Altså… Han er jo hyggelig og alt det der, så… Jeg vil jo være venner, liksom…”

Det er noe med måten hun sier det på. Mumlinga. Blikket som fremdeles er vendt mot bakken. Måten hun trekker på skuldrene på. Et lite sekund tror jeg faktisk hun forstår hvor jeg vil hen.

Hun: “Jeg liker bare å ha ham der. Han er der alltid, liksom. Og hvorfor fortjener ikke jeg å ha noen som er der når jeg trenger det, da? Det er jo ikke som at jeg tvinger ham til å dilte etter meg heller, da!”

Hun forstår absolutt ikke hvor jeg vil hen, det er tydelig. Jeg innser at det er nytteløst å komme med mine meninger om det, så jeg trekker på skuldrene jeg også – bare for å gi inntrykk av at jeg er enig. At jeg skjønner hva hun mener. At joda, selvfølgelig fortjener hun en taper som alltid er der for henne. At hun fortjener å bruke ham når det passer seg. At hun faktisk også har rett til det, for han er jo bare en taper uansett. En diltende hundevalp med kviser og usikker kroppsholdning. En nobody som kan takke seg sjæl. En uten vett og forstand.

Hun: “Haha, se på han der da! Hvor stygg var ikke han? Tror du han der har fått pult eller – ever? Og er det mulig med så svær mage?”

Sukk.

Har vi alltid vært så egoistiske og ondskapsfulle?

Baby!

PhotobucketPhotobucket

Det er jo en liten evighet siden jeg har postet babybilder egentlig, så her kommer to bilder av ei supersøt, lita jente som var i studio for ikke så veldig lenge siden. Babyfotograferinger er fremdeles like gøy, og jeg har heldigvis endel av det fremover også! Hurrahurra. Men nå er det vel natta, så… Later! 

Montée, part 2 – The show!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket
Nevnte jeg at konserten var bra…? Sjekk ut Montée på Spotify her, eller Facebooksiden deres her. Bra musikk og bra gjeng.

Nå ligger jeg i ei seng hos farmor på Steinkjer. Viljas snorkelyder som kommer fra gulvet vedsiden av meg, hvor hun sover godt på en madrass, stenger jeg ut med musikk som strømmer ut av SkullCandy´ene mine. I går inngikk jeg et veddemål om det er sært å bruke ullsokker i senga, noe som gjorde til at jeg blir påspandert Kaizerskonsert på Røros. Fine greier. Derfor ligger jeg i senga på Steinkjer med duntøfler på og gliser. Både for at jeg verken er kald på tærne eller sær, og for at jeg skal på minst tre Kaizerskonserter på nyåret. Forhåpentligvis fire. Det er fint å bare bruke litt tid på å tenke på alle tingene man har å glise for, når man konstant hører om så mye fælt og trist og sykt som skjer i verden. Og akkurat i det jeg tenker på alle de fine tingene jeg har å glise for, så hører jeg snakking fra madrassen på gulvet vedsiden av meg. Jeg slår musikken på pause, og joda. Det var snakking. Vilja ler, og “tullball!” kombinert med latter er det eneste ordet jeg rekker å høre før hun blir stille igjen. Jeg gliser. Bredt. 

Spending the weekend away from home.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Jeg sminker meg, og Vilja leker med webcam. Finfin kombinasjon! Vi er straks klare til å hive oss på et tog til Steinkjer, hvor vi skal besøke farmor/oldemor i helgen. Jørgen og Randi Annette, som er dama hans (sorry, ladies!) blir også med, så det blir en rolig og hyggelig helg. Jeg er dessuten så og si ferdig med all jobb jeg har, så jeg kan puste ut, puste inn og lade opp til en ny uke jeg vet blir travel. En uke jeg gleder meg veldig til! Ih. Jeg er dritnervøs, dritspent og veldig gira. Mer om hvorfor får dere selvfølgelig ikke vite før om… en stund. Ja, for litt hemmelighetsfull og viktig må man jo være. God helg, allesammen! 

Gjensyn med Vilja.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Onsdag betyr ny Viljauke, og det ble vi begge glade for. Så glade at vi hoppa i sofaen og dansa til Kaizers. Tihi.

Montée, part 1 – Before the show!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Det ble visst ganske mange bilder, det. Først ordnet jeg en video med dem, men da ble kvaliteten så dårlig at jeg ikke klarte å legge den ut. Så da deler jeg opp og slenger ut bildene i flere innlegg istedet. Så her er altså del 1, som er av bandet før konserten, så kommer av og etter konserten senere. God stemning! Jeg hadde det knallgøy i alle fall, og nå har jeg konsertabstinenser from hell. Å plutselig sitte hjemme alene med musikk og jobb på iMac en mandagskveld etter seks konserter fra onsdag til søndag er… rart. Uvant, stille og lite sosialt. Jeg er en konsertjunkie. Må. Ha. Mer. Heldigvis er det mange konserter å glede seg til fremover! Og dessuten har jeg fått masse andre spennende jobber i det siste også.

Happyface!

Bloggere i studio.

Photobucket

I dag hadde jeg tre flinke, fine bloggere i studio. Avbildet over er Silje Bredesen og Silje som skriver bloggen Siljesreise.com, og blogger nummer tre (som dessverre ikke er avbildet ovenfor) var Anna Edwin. Bildene skal dere selvfølgelig få se senere, men i dag blir det nok bare en liten sniktitt. Gøy var det i alle fall! Og nå er det vel på tide å jobbe igjen. Jeg lover å komme med et interessant blogginnlegg snart altså. Jeg har begynt på ett. Det bare… rekker aldri å bli ferdig. Haha! Jaja, tålmodigheten lenge leve og alt det der. Det bliiiiir. Hugs!

Happily married to work.

PhotobucketHei! Det ble da plutselig konsert på meg i går også, så denne uka… nei, jeg mener forrige uke (søndagsfølelsen er sterk i dag)  har jeg altså vært på intet mindre enn seks konserter. Det får en si. Pjuh! I går spilte Montée på Samfundet, og jeg tok bilder backstage, på scenen, foran scenen, under lydprøver, under konserten, etter konserten og… ja. Det ble endel bilder med andre ord. Utrolig gøy å få være med på alt. Kanskje det er bandfotograf jeg skal bli…? Jeg har i alle fall ikke hatt det så gøy på lenge, og med tanke på hvor gøy jeg har hatt det i det siste så sier jo det litt. Jeg lever i en boble med konstant post-fotograferingslykkerus, og får bare mer og mer energi til å kjøre på. Jeg er sikker på at jeg ikke overdriver når jeg sier at jeg jobber femten timer i døgnet for tiden – alle dager. Helg og ukedager glir over i hverandre, som forresten kanskje kjennes ekstra godt i dag, med tanke på dagenderpåhodepina som fremdeles dunker i skallen min etter en søndagsfest som varte til langt på natt.

På samme måte som “alle” andre har lyst til å informere hele verden om hvor lykkelige de er på grunn av kjæresten og vennene sine, så har jeg lyst til å rope ut hvor ekstremt lykkelig jeg er for at jeg får ta alle bildene jeg får ta. Jeg mener… Lykkerusen man får av å holde på med noe man mener er det gøyeste i verden er virkelig gull verdt. Så glad som jeg er nå har jeg ikke vært på lenge. Nå er jeg skikkelig, skikkelig glad. Og spent. Og nervøs. Og klar. Veldig, veldig klar til å gjøre det bra. Jeg er klar til å kjøre på! Det er mulig bransjen er tøff, men hey. Det er jeg også.