Hovmod står for fall sies det. Og jeg har egentlig aldri tenkt noe mer over det, enn at det bare er noe jeg assosierer med de syv dødssyndene, religion og alt det der. Og jeg, ateist som jeg er, har egentlig aldri tenkt over det noe ytterligere, selv om jeg finner religion interessant, spennende og fascinerende. Meeeeen, i dag tenkte jeg på noe som passet veldig godt til akkurat det. Helt plutselig. Jeg aner ikke hvor ting kommer fra, og jeg aner ikke hvordan jeg ender opp med å i det hele tatt tenke på sånne ting mens jeg jobber i Photoshop. Kanskje er det  alle kjærleikslåtene som spilles i Spotify mens jeg jobber som trigger det. For det er jo ingen hemmelighet at det lages endel av dem. Låter om kjærlighet, altså. Jeg sitter i alle fall ofte og tenker på flørting, forhold, kjemi og alt det der, noe skriverikategorien min på bloggen preges sterkt av. I blame the love songs! (Og innrømmer også at jeg syns sånne følelsergreier er svært fascinerende.) 

Anyways, i dag tenkte jeg på dette med at hovmod står for fall. Og jeg tenkte på dette med forhold. Ut av intet tenkte jeg plutselig «Er man nødt til å føle seg litt… nervøs og… tja, underlegen i forhold til motparten for å vite at man i det hele tatt er interessert nok til å få et forhold til å funke?»  Jeg mener… Om en person gjør deg litt nervøs. Litt stressa. Litt… usikker – er det da gode tegn? Ydmykhet kan det vel kanskje også kalles. Jeg er ikke så veldig kjent med følelsen, og kanskje er det nettopp derfor jeg er singel også. Ikke at det er noe galt med å være singel altså. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har egentlig alltid hatt litt attitude når det kommer til sånne følelsesgreier. Jeg mener… jeg har alltid tenkt at ting blir som de blir, og lar det være med det. Jeg tror ting ordner seg til det beste av seg selv, og at det beste er å bare følge med uten å stritte imot. Jeg orker ikke å føle meg usikker og nervøs av andre mennesker, og jeg orker ikke spekulere i om de liker meg eller ei. Gjør de det, så merker jeg det etterhvert uansett. Gjør de ikke det, så merkes det også. No big deal. Jeg har det ikke travelt. Jeg må ikke vite. Om en jeg kanskje er litt interessert i, ikke er interessert i meg så tar jeg det ikke så tungt. «Jaja, da er det ingenting å hente der. His loss!»  Ikke mye ydmykhet i den tankegangen med andre ord…

Så er spørsmålet; er man nødt til å føle seg litt underlegen for å i det hele tatt vite at man liker vedkommende godt nok til at et forhold kan funke? Kommer respekt i bunn og grunn fra ydmykhet? Hovmod står for fall. Om man har litt den «fuck it»-mentaliteten jeg selv til tider føler jeg har, så mener man at man klarer seg fint på egenhånd også. Fint uten eventuelle andre personer. Er man da i utgangspunktet dømt til å ødelegge ethvert forhold? No pain, no gain? Og bare for å ikke skape total misforståelse; jeg har selvfølgelig også fått den der usikkerfølelsen, altså. Den der jeg-vil-at-han-skal-like-meg-som-jeg-liker-ham-og-er-dritredd-for-at-han-ikke-gjør-det-følelsen. Følelsen man får når man treffer noen man med ett får en greie for. En… connection. Etellerannet man ikke helt vet hva er. Nysgjerrighet. Er det når den følelsen blir totalt borte at man er fucked? Er det sunt å være litt usikker, sjalu og stressa? Er det faktisk kanskje nødvendig også? Hva tror du?

Å ta nattbussen hjem klokka tre på natta i edru tilstand kan ikke anbefales. Jeg har prøvd, og det hele fortjener faktisk et eget blogginnlegg. Så her kommer det.

Det hele starter jo allerede på bussholdeplassen, hvor femti fulle mennesker står* med alkoholånder fra helvete og røyker så mye at busskuret minner mer om et røykerom på gamlehjemmet** enn et busskur. (*»Står» er selvfølgelig feilinformasjon. De sjangler, faller, gynger og henger. **Gamlehjem for at gamle mennesker som røyker virkelig er hardcore-røykere av verste sort.) De dulter borti deg uten å si beklager, og søler halve halvliteren sin på buksa di uten å merke at noe i det hele tatt har forsvunnet. De roper og vræler og krangler. Gud, som de krangler. Jenter griner og sutrer over guttetrøbbel, og spør fortvilte venninna si om hva de skal skrive på melding nummer syv til denne teite gutten de så absolutt hater, siden han ikke har svart på de seks første. Noen hikker. Noen spyr. Andre søler. Det er kaos, og tanken på at alt dette kaoset skal skvises sammen på en og samme trange, klamme buss skremmer deg mer enn Hufsa i Mummitrollet gjorde da du var seks. Og det beste av alt; turen har ikke engang begynt.

Bussen kommer omsider, og alle samler seg sammen i ei klynge rundt deg så tett at du egentlig bare kan løfte føttene opp fra bakken uten å falle. Plutselig kjenner du ei hånd på den ene rumpeballen din, og du vrir deg rundt så godt du klarer for å se hvem den skyldige er. Der står det en storkjefta tjueåring (som ser ut som en fjortis) og gliser bredt, og hadde det ikke vært for at ånden hans som slår over deg er i ferd med å skyte promillen din opp i hundre, så hadde du antagelig kommet med en genial slengkommentar som hadde fjernet gliset fra trynet hans på flekken. Men, siden du ikke er klar for å dø av alkoholforgiftning helt enda, så sender du bare et raskt forbanna blikk mens du vrir deg tilbake i utgangsposisjon. Blikket er festet på målet. Delmål nummer én. Bussen. Du nærmer deg sakte, men sikkert. Eyes on the price.

Du «dutter» med busskortet ditt, men «ingen reisepass gyldige» kommer opp på skjermen sykronisert med en ekstremt plagsom pipelyd. Bussjåføren ser oppgitt på deg – han tror du er full. Han tror du er en av dem. 

«Hva? Funker ikke kortet på nattbussen?» sier du.

«Nei, det må man ha eget busskort for. Du må betale.»

«Jeg har ikke cash. Jeg har bare bankkort.» Du begynner å bli litt redd for at du ikke skal få være med hjem. Du har jo tross alt allerede gått gjennom mer enn du trodde du skulle overleve, og nekter å la det være forgjeves. Tanken på det får deg nesten ned i knestående med follede hender. Bussmannen spør om du ikke har en eller annen på bussen du kjenner som du kan låne penger av. Du forklarer at du har vært på jobb. Han ser ut til å tro deg, og gir deg et sint blikk før han mumler at du bare skal gå og sette deg. Hurra! Du får være med og du slapp å stå med knærne ned på det skitne bussgulvet som antagelig allerede nå har blitt like klissete som dansegulvet på Downtown. Du skynder deg vekk fra bussmannen før han ombestemmer seg, og lykkefølelsen som oppstod i et lite milisekund forsvinner raskere enn bakrusen kommer hos disse fulle menneskene dagen derpå i det du innser at du er pent nødt til å sitte vedsiden av en av dem. Du speider etter den som ser minst bortevekk ut, og setter deg ned. Det tar ikke mange minuttene før du innser at du valgte helt feil. Dama som tilsynelatende så minst full ut lurte deg godt. Hun er dritings. Hun er fjern. Hun er helt i sin egen verden, og du vil ikke engang vite hva som foregår under jakka hun har slengt over seg selv som et pledd. Enten så gjør dama… private saker under der, eller så klør hun noe jævlig. Du driter egentlig i det; det gjør deg like ukomfortabel uansett. Du ser på klokka. Fem over tre. Du har overlevd fem minutter av turen. Kudos! Bare tredve til og du er fri. Tredve. Minutter. Svettedråpene triller med ett nedover panna di. Pulsen øker. Hendene blir klamme. Angst.

(For lat til å retusjere brilleglasset.) 

Det finnes utallige datingnettsider der ute. Jeg mener… Det kryr av dem. Og selv om jeg personlig ikke hadde tatt turen innom noen av dem om jeg så hadde fått penger for det, så er det allikevel sosialt godkjent. I alle fall mer enn tidligere. Om man som et par sier at man møttes på Match.com, Sukker.no, Deiligst.no eller hva det nå er alt heter, så er det ikke mange som får skrekkslagne øyne og hakeslep lenger. Det har blitt normalt. Det har blitt et kjent fenomen. Det sjokkerer ikke lenger. Det er ikke lavstatus. Man dømmes ikke lenger som person av den grunn. Det har blitt sosialt godkjent. Men, det komiske med det hele er at om man switcher bittelitt på settinga, så forandrer alt seg. Om noe så mye som minner om en kontaktannonse etter vennskap så hagler latterbrølene veggimellom før man i det hele tatt rekker å si «hei». Pang! og man er stemplet som «ensom taper» lenge før forsvarsmekanismen rekker å slå inn. En venneløs, ensom taper. Tre ord som antagelig er nok til at både du og jeg skaper oss et visuelt bilde av hvordan vedkommende ser ut. Hvordan vedkommende er. Jeg spør meg selv; siden når ble det å være ensom synonymt med å være en venneløs taper? Og kanskje enda viktigere; har såkalte «tapere» et lettgjenkjennelig utseende og en spesifikk måte å være på, siden vi kun trenger tre ord for å se for oss et helt menneskeliv..? Bare en tanke.