Hun har visst vokst litt siden disse ble tatt. Snart fyller hun tre år. Gulljenta.
Edru på nattbussen, del 2.
Da var det kanskje på tide med et blogginnlegg igjen, og siden jeg har tatt helt ferie – både fra jobb, kamera og blogging – så er det på tide med del to av nattbusshistorien min. Oh yes. Vi har altså kommet oss fem minutter ut i den ulevelige bussturen til Heimdal klokka tre på natta. Vedsiden av meg sitter et kvinnemenneske jeg ikke har mye til overs for – på tross av at jeg ikke kjenner henne overhodet. Man får liksom litt lov til å mislike noen med ett de velger å bruke en full nattbuss som sitt eget private soverom. Jeg har flyttet meg så langt ut på setet mot midtgangen som overhodet mulig, og lener hodet oppgitt mot stolryggen. Ånei. Der ser jeg kjentfolk også. Jeg drar raskt på meg hetta på jakka og gjemmer hodet så godt jeg kan bak fuskepelsen som såvidt henger på hettekanten. Jeg lukker øynene og later som jeg sover. Det eneste problemet med å lukke øynene for å unngå noen, er at man automatisk får problemer med å holde øynene lukket med ett man har lukket dem. De lever plutselig sitt eget liv. Man kan kjempe imot, men da er det ikke mye med ansiktsuttrykket og øynene som sier «jeg sover» lenger. Og da er det bortkastet. Ved å lukke øynene for å unngå noen så vet man aldri når man trygt kan åpne dem igjen. Man mister all kontroll, og jeg hater det.
Jeg åpner øynene forsiktig allikevel. Raskt opp og igjen først – synkronisert med en «jeg-sover-men-må-røre-litt-på-meg»-bevegelse- bare for å få et lite overblikk. Pjuh. Min bekjente har satt seg langt der fremme, og hodet henger allerede horisontalt ut mot midtgangen så sikkelet drypper på gulvet. Vedkommende ser sliten ut. Som resten av halvparten på bussen. Den andre halvparten er i nachspielhumør. Også har du meg, da. Edru, alene, trøtt og lei. Og bussjåføren, som nå også har blitt rimelig lei. «Siden noen har det gøy med å trykke STOPP på alle stoppesteder uten å gå av, så ber jeg de som faktisk skal av om å komme frem å si fra så jeg vet hvor jeg skal stoppe» sier han over høytaleranlegget. Great. Jeg er av typen som planlegger hvor jeg skal gå for å komme meg av en full buss lenge før jeg faktisk skal gå av. Jeg ser for meg bussen stoppe, jeg ser for meg at jeg går av. Jeg… planlegger. Sort of. Jeg liker ikke hindringer. Som for eksempel det å sitte innerst lengst bak med den største shopaholikeren du kan tenke deg ved siden av meg, som har poser både i fanget, på gulvet foran seg og i midtgangen, på fanget mitt og… Okei, ikke så ille, men du skjønner tegninga. Hindringer. Jeg liker det ikke, og nå er jeg ikke lenger bare nødt til å brøyte meg frem blant dritingse mennesker til midten i bussen, men jeg er nødt til å komme meg helt frem til bussjåføren. Det er jo…. umulig.
Ti nye minutter går. Overraskende bra, faktisk. Jeg begynner å se litt lysere på ting. Dette går da aldeles ikke så ille lenger! Stemninga har dabbet litt av blant nachspielgjengen, og jeg kan virkelig se enden på denne mareritturen. Jeg skal akkurat til å smile i det han som tidligere stod og sov med et godt grep rundt en av de der ståplassholdegreiene (aner ikke hva man skal kalle de dingsene, jeg) spyr uttover hele gulvet foran inngangen i midten på bussen. Det hele skjer egentlig som på film; sakte og veldig… teatralsk. Fyren går rett fra å sove til å vise oss at han spiste calzone med kylling og pesto fra Seven Eleven som nattmat på et blunk – spybevegelsen er dramatisk og kommer helt ut av det blå. Et par jenter i korte, trange kjoler som roper «ta meg» hyler mens de febrilsk prøver å unngå å få tomatsaus på skoene sine. Fyren ser ut til å ha gjort seg ferdig, og har sovnet like fort som han våknet. Stående, fremdeles. Bussjåføren ser ut til å ha fått med seg hva som har skjedd. Han stopper bussen på Heimdal Sentrum og åpner dørene, og jeg – edru som jeg er – er raskere enn alle andre til å reagere, så jeg hopper over både calzone, brus og æsjogfysj for å komme meg helberga ut i snøværet før alle andre. Jeg begynner med ett å gå raskt hjemover, men rekker å se sjåføren bane seg bakover i bussen før jeg passerer fronten. Ansiktsuttrykket er ikke til å ta feil av, og jeg trenger ikke snu meg for å vite at spygutten antagelig snart ligger med nesa ned i snøen bak meg. Jeg lukker øynene, lar snøværet og vinden herje med ansiktet mitt, og smiler. Aldri før har det føltes så godt å komme seg ut i minusgrader og snøstorm klokka halv fire på natta.
Piano.
Beklager ekstremt dårlig blogging for tiden. Ikkeeksisterende nærmest. I går fikk jeg plutselig en ekstrem hodepine, og i dag kom kaldsvetten og feberen også. Julegaveshoppinga (jeg begynte med i går) har dermed blitt utsatt til i morgen, for i dag makter jeg faktisk ikke å gå ut mer enn nødvendig. Skal på jobb på Familien i natt, så det er greit å spare litt krefter til det. Ellers er det julestress og reising hit og dit da vet du – som vanlig. I morgen tar jeg juleferie på ordentlig, og da blir det rolige dager frem til nyttårsaften. Det skal bli godt! Og ja, i dag fikk jeg piano i posten! Haha. Nå skal jeg og Vilja bli flinke altså! Jeg mener det. Just you wait.
Po-po-po-poker face.
Yesterday.
Pokerfjeset mitt! Oje. Spilte poker på vors i går, og egentlig skulle vi jo på konsert på Familien etterpå, men så langt kom vi aldri. Plutselig var klokka tre, og da var det jo litt seint å dra ut. Og plutselig var klokka seks også. Gøy var det i alle fall! Nå er jeg på Frøya, og her skal jeg og Vilja bli til onsdag. Da fyker vi til byen igjen, så fyker jeg tilbake hit igjen på fredag. Da er det juleferie! Fine greier. Gleder meg til julemat. Og familietid selvfølgelig. Meeen nå skal jeg ut på bladestur tror jeg, siden jeg ikke klarer å skrive et eneste fornuftig ord her i dag. Jeg skylder på bakfylla. Jeppjepp! Hejdå.
To konserter pluss ny tatovering!
Motorpsycho
Cadillac
Kaizerstatovering
Tjohei! Lite blogging fra denne kanten for tiden. Er jo travelt opptatt med det samme gamle. Du vet – konserter og greier. På fredag var det Motorpsycho på Byscenen, og i går var det Cadillac på Blæst. Og julebord i studio. Ikveld er det Bigbang på Byscenen og Raindogs på Familien. Og ja, på fredag tok flinke Linn Theres en Kaizerstatovering på skuldra mi! Jeg er superfornøyd! Gleder meg til den har grodd ordentlig og de blekkflekkene rundt den forsvinner. Fiiiin! Jeg har fått litt dilla. Tatoveringsdilla. Snart ser jeg vel ut som Kat von D. Haha, neeeeidaaaa. Skal ikke ta helt av. Hugs!
Lykke.
Viljaklemmen(e) jeg fikk da jeg hentet henne i barnehagen i dag fikk meg til å smile bredere enn… nei, jeg kommer ikke på noen sammenligninger, men jeg smilte i alle fall så bredt som det er mulig å gjøre. Hun er fantastisk. Virkelig. Og det var egentlig alt jeg ville si i dag, for nå er jeg nødt til å jobbe ferdig så jeg får sove litt snart. Det samles opp litt jobb når man velger å dra til Praha i desember. Ja, også kan jeg vel kanskje nevne at jeg har blitt pokeravhengig. Og at jeg vurderer å kjøpe meg et digitalt piano i julegave til meg selv. Det var dagens news fra meg. Nattnatt!
Praha, del 2.
Reise…alene? Si meg, har dere blitt helt tullete!? Jeg reiser da ikke alene til Praha! SÅ tøff er jeg nok ikke. Ovenfor kan dere se Martin. En fyr som ikke er så veldig glad i å bli tatt bilder av, og som i alle fall ikke er glad i å få trynet sitt klint uttover en blogg. Men det stopper selvfølgelig ikke meg. Since when har jeg hørt på andre enn meg selv…? Neida. Joda. Neida. (Joda.) Men anyways. Si hei til Martin, så blir han sikkert kjempeglad! Muhahaha.
Dagen i dag har mildt sagt vært lang. Skøytebane på rullebanen i Oslo ble skyld i at vi måtte sitte på flyplassen i Frankfurt i 7-8 timer mer enn planlagt. Heldigvis er flyet mitt fra Oslo til Trondheim også rimelig forsinka, så nå sitter jeg på gaten og venter på at klokka skal bli 21.30. For da skal flyet mitt forhåpentligvis gå. (Avgang var eeeegentlig 17.40.) Jeg er drittlei av å rei… nei, jeg er drittlei av å ikke reise (men bare sitte på en flyplass og vente), og når jeg kommer hjem skal jeg lage meg en svær kopp te med mange suketter i, uansett hva klokka er. Jeg kødda ikke når jeg sa at jeg hadde teabstinenser. Det har jeg faktisk. And guess what…? Jeg fant bankkortet mitt. Det lå… eh… i lommeboka. Et sted jeg leita minst tjue ganger, men jeg har på mirakuløst vis klart å overse visakortet mitt allikevel. Fantastisk jobba. Jeg. Er. Fantastisk.
Praha, del 1.
Praha er ikke lenger like skummelt og ukjent, og jeg har faktisk til og med blitt litt kjent med undergrunnsystemet. Så nå kan jeg fyke frem og tilbkae, hit og dit, bytte baner og fargekoder uten å rote meg bort. Det er ikke verst – til meg å være. Den store bygningen på blant annet det første bildet er foresten hotellet. Fler bilder kommer etterhvert! Hugs.
Grand Series of Poker.
Hei! På onsdag spilte jeg poker live i Praha, og nå kan jeg jo fortelle litt om hvordan det gikk. Jeg har aldri spilt liveturnering før, så jeg var jo litt nervøs. (Litt = kjempeunderdrivelse.) Å være nervøs er ikke akkurat et tipptopp utgangspunkt for å spille bra poker, og jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg å spille så veldig bra heller. Chipsstacken min var litt som en jojo; opp og ned rimelig ofte. Jeg hadde endel uflaks på endel all in-satsinger, og river var ikke helt på min side heller. Og jeg klarte ikke å spille som jeg egentlig ville spille. Du vet, du sitter der og egentlig tror du at han som sitter over deg med både caps, headset og solbriller på bløffer så det holder, men allikevel klarer du ikke å bløffe en re-raise – noe du ellers hadde gjort på flekken. Hadde det vært på nett. Eller med vennegjengen. Men her… nei, her turte jeg rett og slett ikke, og det irriterte meg ekstremt i ettertid. Anyways, jeg røk ut ganske fort, dessverre. Men gøy var det allikevel! Jeg har absolutt lyst til å bli god i poker, og har absolutt lyst til å prøve igjen senere. Når jeg har øvd litt mer. Jeg skal lese, se, lære og øve – og om du ikke har skjønt så mye av det jeg har prata om i dette innlegget så kan du jo sjekke ut litt regler og lære å spille Texas Hold em du også. Det er utrolig gøy, og utrolig mye mer å tenke på enn man kanskje tror. Check it out!
Retningssans – check. Eh.
Jeg har så dårlig retningssans. Jeg mener… den er ekstremt dårlig, kanskje til og med ikke-eksisterende. Og da står det ille til. Se for deg meg ta undergrunn i Praha. Alene. Jeg skal ikke lenger enn to stopp unna hotellstoppet, men allikevel er jeg mer nervøs enn jeg var i gårkveld da jeg spilte poker. (Som jeg forresten skal blogge litt mer om imorra.) Jeg liker ikke å fyke rundt i en ukjent by alene. Jeg liker ikke å ikke vite akkurat hvor jeg skal. Det er ukjent og skummelt, og jeg er dritredd for å rote meg bort, men jeg må jo ha tannbørste. For min glemte jeg selvfølgelig hjemme, som alltid. Hvorfor har jeg ikke en tannbørste liggende i toalettmappa hele tiden? Jeg vet jo at jeg antageligvis glemmer å ta med en når jeg skal reise. Det gjør jeg alltid. Alltid. Men tilbake til saken; jeg kommer meg ned i undergrunnen, og hopper ombord i ei vogn. So far, so good.
To stopp senere hopper jeg av, og spenningen er stor i det jeg går opp fra under bakken. Og joda! Jeg har kommet rett. Foran meg ruver kjøpesenteret resepsjonisten snakket om. Her skal det altså være en dagligdagsbutikk. Yay!
En ting er i alle fall sikkert. På dette kjøpesenteret er det pyntet til jul, og jeg fikk med ett den etterlengtede julefølelsen. For første gang i år virkelig føler jeg julegleden. Jeg vet ikke om det er all den overveldende pynten eller lykkerusen for at jeg føler meg komfortabel med å gå rundt på et stort, ukjent kjøpesenter alene i Praha som gjør det, men den julefølelsen som får deg til å smile er med ett på plass. Jeg smiler også, der jeg står – alene sammen med ti-tolv andre som også ser på juletreet, lysene, den falske snen og nissene.
Jeg finner matbutikken, finner tannbørste, finner grønn te, men finner ikke suketter. Eller noe som ligner. Så jeg spør etter «sugar replacement.» Mannen ser på meg, og spør; «sugar?» Jeg forklarer så godt jeg kan at jeg ikke skal ha sukker, men bare noe som ligner. Som jeg kan ha i teen min. Han ser spørrende på meg igjen. «Tea?» Jeg sier «yes, sugar replacement to make my tea sweet.» Han ser fremdeles ut som et spørsmålstegn, stakkars. «Tea.» Han peker på reolen jeg nettopp har brukt fem minutter på å studere for å finne rett te. Jeg gir opp, sier «ah, thanks» og går tilbake til teen. Later som jeg ser på den til han har forsvunnet, så går jeg. Te uten suketter er som…. havregrøt uten salt. Med andre ord; ikke verdt det.
Så er det på tide å komme seg hjem igjen. Jeg er (over)confident, tar på meg headsettet og setter liksågodt på litt musikk. Jeg vet jo at jeg bare skal to stopp tilbake igjen, så hoppe av. Så da står jeg på i to stopp. Og hopper av… Og… Feil? Huh? Hvordan…? Hvorfor…? Hæ? Hvor er jeg? Jeg tok vel ikke… feil vei? Jeg føler meg plutselig rimelig forvirret og retningsdisorientert. Ikke lenger så confident med andre ord. Jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg kom fra denne retningen. Hundre! Ikke nittinikommani. Hundre. Så da tok jeg vel hundre prosent feil også da.
Så fyker jeg tilbake igjen. Fire stopp. Og joda, der så det litt mer kjent ut. Hurra! Jeg overlevde altså allikevel. Jeg klarte meg helt selv (på en liten utflukt i Praha) og selvtilliten er på vei tilbake! I morgen skal jeg prøve meg på en litt lenger tur. Da skal jeg ut og se ting! Ta bilder. Se folk. Ta bilder av folk. Og høre musikk. Samtidig. Og jeg skal klare det uten å ta undergrunnen feil vei. Det er godt jeg skal være her til mandag. Jeg har god tid. Goooood tid. Og ekstreme te-abstinenser. Buhu.