Poker i Praha!

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Ja, da var jeg plutselig i Praha, da. På pokerturnering av alle ting. Jeg har allerede klart å miste bankkortet, så… Jadda. De som kjenner meg blir antageligvis ikke så veldig overraska. Noen må gi meg en kur mot meg selv – seriøst! Jaja, anyways; utsikten fra hotellrommet i 23.etasje er upåklagelig, så det skal nok gå greit å overnatte her i fem netter altså. Skal overleve! Allerede ikveld skal jeg prøve meg på poker. Livepoker. Wæææ. Jeg har jo ikke spilt live annet enn med vennegjengen, så jeg har litt angst. Her er det folk som virkelig kan det, og så har du meg, da…. som bare later som. Satser på at det blir gøy i alle fall! Iiiiik. Jeg får prøve mitt beste. Tenke logisk, ikke bli overivrig, ikke prøve meg på de verste bløffene fra start og… bare  ha det gøy. Morsomt å spille litt på ordentlig, og ikke bare på vors med gjengen eller på nett. Uansett hvordan det går. (Ikke om jeg ryker ut på første hånda da, for det er surt.) Hejdå så lenge!

Video: Ensom.

Kråkereir.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Mamma kalte alltid håret mitt for “kråkereir”. Her prøver jeg å leve opp til det!

Håret mitt har blitt bittelitt mer oransje (noe som selvfølgelig vises mye bedre med bltiz) og jeg inviterer dere til å se langt oppi neseborene mine. Herlich. Det er fredagskveld, og jeg sitter hjemme i sofaen og slapper av. Skal jobbe litt i løpet av kvelden, men skal først og fremst slappe av. Nettpoker, te og Idol og Senkveld og sånne typiske fredagsting som lar de aller fleste hjerneceller få hvile. Kanskje ikke pokeren akkurat, men… Hey. Jeg må jo varme opp til onsdag. Da fyker jeg nemlig til Praha på ei pokerturnering. Det er kult, det. Håper jeg får til noe. Gøy blir det nok uansett, og jeg gleder meg til langhelg vekk fra hjem. En miniferie. Før juleferie. Luksus! Ja, men jeg syns faktisk jeg fortjener det. Litt ekstra ferie altså. O´glede!

Første bandslipp til Pstereo 2012!

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucket

Pstereo 2011. 

I dag ble de første bandene som skal til Pstereo neste år røpt, og i den forbindelse har jeg laget en egen Spotifyspilleliste med musikk av bandene som kommer. Kult, hæ? Sjekk det ut og subscribe, så holder du deg oppdatert på hvilke band som dukker opp og du blir kjent med musikken. Win-win! Jeg gleder meg i alle fall ekstremt mye til ny Pstereofestival, og det har jeg egentlig gjort siden 21. august i år. Og jeg har allerede begynt å grue meg til den er over også, for om du husker innlegget mitt om postfestivaldepresjon så skjønner du hvorfor. Iiiik. Neida. Det går så fint, så. Men ja, subscribe til spillelista for å holde deg oppdatert! Første bandslipp er jeg veldig fornøyd med, og jeg håper virkelig noen av mine norske favorittband dukker opp også. Time will show! Hugs. 

Hovmod står for fall.

Hovmod står for fall sies det. Og jeg har egentlig aldri tenkt noe mer over det, enn at det bare er noe jeg assosierer med de syv dødssyndene, religion og alt det der. Og jeg, ateist som jeg er, har egentlig aldri tenkt over det noe ytterligere, selv om jeg finner religion interessant, spennende og fascinerende. Meeeeen, i dag tenkte jeg på noe som passet veldig godt til akkurat det. Helt plutselig. Jeg aner ikke hvor ting kommer fra, og jeg aner ikke hvordan jeg ender opp med å i det hele tatt tenke på sånne ting mens jeg jobber i Photoshop. Kanskje er det  alle kjærleikslåtene som spilles i Spotify mens jeg jobber som trigger det. For det er jo ingen hemmelighet at det lages endel av dem. Låter om kjærlighet, altså. Jeg sitter i alle fall ofte og tenker på flørting, forhold, kjemi og alt det der, noe skriverikategorien min på bloggen preges sterkt av. I blame the love songs! (Og innrømmer også at jeg syns sånne følelsergreier er svært fascinerende.) 

Anyways, i dag tenkte jeg på dette med at hovmod står for fall. Og jeg tenkte på dette med forhold. Ut av intet tenkte jeg plutselig “Er man nødt til å føle seg litt… nervøs og… tja, underlegen i forhold til motparten for å vite at man i det hele tatt er interessert nok til å få et forhold til å funke?”  Jeg mener… Om en person gjør deg litt nervøs. Litt stressa. Litt… usikker – er det da gode tegn? Ydmykhet kan det vel kanskje også kalles. Jeg er ikke så veldig kjent med følelsen, og kanskje er det nettopp derfor jeg er singel også. Ikke at det er noe galt med å være singel altså. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har egentlig alltid hatt litt attitude når det kommer til sånne følelsesgreier. Jeg mener… jeg har alltid tenkt at ting blir som de blir, og lar det være med det. Jeg tror ting ordner seg til det beste av seg selv, og at det beste er å bare følge med uten å stritte imot. Jeg orker ikke å føle meg usikker og nervøs av andre mennesker, og jeg orker ikke spekulere i om de liker meg eller ei. Gjør de det, så merker jeg det etterhvert uansett. Gjør de ikke det, så merkes det også. No big deal. Jeg har det ikke travelt. Jeg  ikke vite. Om en jeg kanskje er litt interessert i, ikke er interessert i meg så tar jeg det ikke så tungt. “Jaja, da er det ingenting å hente der. His loss!”  Ikke mye ydmykhet i den tankegangen med andre ord…

Så er spørsmålet; er man nødt til å føle seg litt underlegen for å i det hele tatt vite at man liker vedkommende godt nok til at et forhold kan funke? Kommer respekt i bunn og grunn fra ydmykhet? Hovmod står for fall. Om man har litt den “fuck it”-mentaliteten jeg selv til tider føler jeg har, så mener man at man klarer seg fint på egenhånd også. Fint uten eventuelle andre personer. Er man da i utgangspunktet dømt til å ødelegge ethvert forhold? No pain, no gain? Og bare for å ikke skape total misforståelse; jeg har selvfølgelig også fått den der usikkerfølelsen, altså. Den der jeg-vil-at-han-skal-like-meg-som-jeg-liker-ham-og-er-dritredd-for-at-han-ikke-gjør-det-følelsen. Følelsen man får når man treffer noen man med ett får en greie for. En… connection. Etellerannet man ikke helt vet hva er. Nysgjerrighet. Er det når den følelsen blir totalt borte at man er fucked? Er det sunt å være litt usikker, sjalu og stressa? Er det faktisk kanskje nødvendig også? Hva tror du?