>
Etthundreogfemtifem hjerteslag i minuttet.>
I går var jeg borte. Jeg var på hyttetur sammen med fire herlige jenter, og jeg trengte virkelig en slik sladderkveld med grilling, godteri og (i mitt tilfelle) brus. Etterhvert ville selvfølgelig knotten også være med på moroa, og tåka kom sigende. Dette var mer enn vi jenter kunne takle, så vi gikk innendørs og fortsatte med sladring og fråtsing der. Alt i alt en super kveld, på tross av store mengder knott og kald tåke.
I dag har jeg og Kaj vært hos jordmor, og vet dere hva? Lyden av hundreofemtifem små hjerteslag i minuttet fikk meg til å glise bredere enn hva jeg trodde var mulig. Jeg gliser enda. Alt står bra til. Nei, alt står utmerket til. En slik følelse er vanskelig å forklare. Jeg er lykkelig. Og litt trøtt. Det sistnevnte gjør ingenting, for nå ser det ut til at sola er på vei gjennom den tykke tåka som har hindret oss i å se solen på to døgn. Da er det kanskje mulighet for at jeg kan sleike mer sol, og lese videre i den særdeles spennende boka jeg har begynt med. Kanskje jeg også finner noe gøy å ta fler sommerbilder av. Sommerbilder blir jeg aldri lei av. Ha en fin dag!
>
Gravidpjatt.>
Nå sitter jeg her. Rufus ligger ikke mange centimetrene unna meg, og det gjør forsåvidt ikke Sala heller. Jeg er en dyremagnet i kveld, men for min del er ikke dyrenes nærvær nok. Jeg vil ha Kaj her, og jeg vil ha ham her nå! Uansett. Kaj kommer vel straks hjem fra jobb. Han burde vært her ti over ti, som vanlig, men han måtte jobbe litt ekstra. I mens sitter jeg her med intense ryggsmerter som kom fra ingensteds, og kveldskvalmen jeg nå har blitt ganske så vant til. Morgenkvalme er et begrep jeg ikke helt forstår. Kvelskvalme derimot – jeg er et vandrende leksikon når det gjelder kveldskvalme. Okei, jeg overdriver. Igjen. Det gjør jeg ofte for tiden. Jeg er aldeles ikke så kvalm som jeg skal ha det til. Jeg er bare lettere uggen, og det bør man vel kanskje ikke klage så høyt over. Det sitter faktisk gravide jenter rundt omkring og spyr as we speak.
Nuvel. I natt hadde jeg nok en utrolig syk drøm. De har det nemlig vært mange av de siste tolv ukene. I natt drømte jeg at noen stjal babyen min. Alt gikk så fort, og plutselig lente jeg meg oppgitt og hysterisk mot en bil og gråt. Politiet så på meg med medlidende blikk, og jeg forklarte at jeg ikke ante hvem som tok babyen min. Jeg husket ikke ansiktet hennes heller, for det forsvant like raskt som det hadde kommet. Nok om den drømmen. Den var ikke noe særlig gøy.
Sånn. Det var litt gravidprat for i kveld. Jeg har vel liten tro på at dette kan være interessant for noen, men la gå. Tiden vil vise om jeg føler det er verdt å blogge mer om slikt vås. Nå kan jeg høre Kajs bil komme gjennom tåka som slynger seg rundt alt ute. Tåka kom helt plutselig, og i kveld er det absolutt ingenting som minner meg om syden ute. Det er kaldt, grått og trist. Og jeg kan nesten ikke se naboens hus.>
Deilig kuldesjokk, og gøyale misforståelser.>
Nå skal jeg kose meg videre i sola med Da Vinci-koden, og jeg skal toppe det hele med ei skål Corn Flakes med syltetøy og melk. Eller «korn flækks» som jeg alltid har kalt det, og som jeg fremdeles kaller det. Dessuten heter det Kindelegg, ikke kinderegg, hånføner, ikke hårføner, og skitt hau, ikke skitt au, også. Jeg har alltid hatt rett. Haha, jeg glemmer aldri den gangen jeg sa til mamma: «jaja, skitt hau.» Mamma så forundret på meg, og svarte forferdet: «hva var det du kalte meg?» Jeg var omtrent seks-syv år, og skjønte ikke hvorfor hun ble så sinna på meg for at jeg brukte et ordtak jeg hardde hørt alle de voksne bruke. («Skithau» er et trøndersk ord som kan oversettes med dritthode. Altså, ikke særlig fint å kalle sin mor.)
>
I går var jeg litt kjendis.>
Forresten. Sigrun har postet et innlegg med linker til artikkelen. Innlegget finner du her.
Nok en herlig sommerdag er snart over, og jeg har fått smake på sommerens ulemper. Klegg. Jeg aner ikke hvor mange som har prøvd å få en liten bit av meg, men det er utrolig mange. Hvordan skal jeg klare å slappe av når det flyr minst fem klegg rundt hodet mitt til enhver tid? Jeg får det ikke til. Uansett. Jeg har overlevd ute i hele dag, og det har vært deilig. Til slutt fant jeg en plass hvor kleggen ikke var å se, så jeg kunne sitte i fred og lese i boka mi. Eller, det er Kajs bok. Jeg syns det er litt flaut å innrømme det, men jeg har enda ikke lest Da Vinci-koden. Det virker som alle har lest den, til og med de dyslektiske elevene jeg husker fra barneskolen. De som var i «gruppa», som det ble kalt. Slike som stadig minner meg om Ralphs kommentar i Simpsons: «I am special.» Uansett. Nå har også jeg begynt på boka, og det lover bra. Jeg har bare kommet til side tjue, men interessen er allerede skapt. Det må være et godt tegn.
>
Shocking News.>
(Forresten. Jeg skal ikke slutte å blogge, og bloggen kommer aldri til å bli en kjedelig, ubetydelig blogg om babybæsj, gulping, melkespreng eller grining midt på natten. Don't you worry.)
>
I’m a covergirl.>
Kjole (her brukt som topp) fra Gina Tricot
Skjørt fra Oasis
>
Om mennesker var som ballonger.>
Sko fra Din Sko.
>
Golden brown texture like sun.>
Jeg har farget håret. På grunn av en særdeles dårlig hårdag i går, bestemte jeg meg helt plutselig for å farge det. Impulsivt. Først kjøpte jeg lys askeblond. Jeg vil fremdeles være blond, men bare ikke så platina som jeg har vært tidligere. Det sliter på håret, skjønner dere. Og håret mitt har lidd nok. Uansett. Lys askeblond er akkurat det samme som grått. Grått med litt lilla i. Dermed vil jeg ikke anbefale noen å kjøpe lys askeblond. Det så rett og slett jævlig ut.
På en-to-tre ligna jeg altså på bestemor. Det er ikke ille det, altså, men å ligne på en bestemor som attenåring er vel kanskje ikke helt etter min plan. Dermed måtte jeg selvfølgelig tilbake til butikken (med grått hår. Flaut!), og kjøpe ny hårfarge. Denne gangen ble det gyldenblond. Gyldenblond er en ganske mørk blondfarge, tydeligvis. Fin, men mørk. (selvfølgelig ikke like mørk som på bildet. Bildet er faktisk redigert.) Den ligner litt på lysebrun, faktisk. Det var vel ikke meningen, men who cares. Nå er jeg ny. Det er det viktigste, og det føles like godt som alltid.
Nå skal jeg dra rompa mi ut på platten for å få litt sol. Det er sommer – igjen! Det må jeg selvfølgelig utnytte til det fulle. Dermed blir det meg, Sala og Rufus på platten. Pluss solkrem, tre flasker med vann, plommer og musikk. Deilig, deilig.
>
Alene med tjuetre tusen andre.>
Det er ikke bare-bare å være på konsert. For det første er mennesker gale. Førtifemåringer med skinnkåper, overpropsjonerte flammesko, banebrytende piercinger og skallede hoder (bortsett fra den lille hestehalen med hår som henger fast i bakhodet), er mer enn hva jeg kan takle. Det er i seg selv skremmende nok til å bli hjemme fra slike konserter. Og jeg har enda ikke nevnt det verste. Røyken. Røykdisen som snor seg opp i nesa mi, gjennom munnen og ned i lungene. Røykdisen som gjør meg ubehagelig kvalm og svimmel. Etter fem minutter inne på konsertområdet har hodepina fra helvete blitt et faktum. Jeg når en tilstand som får meg til å tenke «jeg vil hjem – nå!» og «dette klarer jeg ikke, jeg kommer til å besvime!». Like før jeg forlater denne førtilstanden, og flyter inn i selve komaland, kommer Bruce Dickinson og Co på scenen. De tar av med Aces High, og temperaturen stiger; både generelt og i kroppen min. Jeg er reddet. For en stund.
En vellykket konsertåpning reddet meg altså fra besvimelse og oppmerksomhet jeg helst vil være foruten. Desverre holdt de ikke denne temperaturen lenger enn en halvtime, og den overdøvende allsangen forsvinner med de velkjente refrengene. Maiden glir over i noe som føles som èn endeløs sang, selv om de antagelig spilte minst fem, og temperaturen synker. De holder på å miste meg. Jeg er igjen på nippet til å gi opp, til å la kroppen min sveve inn i en tilstand jeg ikke har kontroll over. Kaj ser bekymret ut, og mumler «Du er blek. Er du dårlig? Skal vi dra nå?» Jeg vurderer saken nøye. Det frister. Jeg bestemmer meg for å vente litt. En sang. På den måten er det ikke opp til meg. Det er opp til de gamle gubbene på scenen. Det er opp til Iron Maiden.
Jeg har flaks. Maiden skrur opp temperaturen på ny, og jeg prøver å synge med så godt jeg kan på en av de aller mest kjente sangene. Kroppen får mirakuløst ny energi, og jeg er tilbake. Jeg lever. Jeg synger. Velkjente sanger kommer en etter en, og det ble derfor en god avslutning. De tar seg opp, og vi er med. Igjen. Likevel sniker vi oss ut og vekk fra heftige gitarsoloer før de er ferdige. Vi prioriterer kort taxikø, og lyden av «Hallowed Be Thy Name» forsvinner i det fjerne i det vi setter oss inn i bilen. (I ettertid viste det seg at dette var den siste sangen de spilte. Det stod det i alle fall på nett.) Vi ruller vekk fra Lerkendal, og snur ryggen til fulle, sinte mennesker, Iron Maiden og førtifemåringene som nå er i ekstase over å ha sett de gamle heltene sine rocke Bartebyen for første gang. Magen min har roet seg. Nå smiler jeg. Både for at jeg vet at jeg ikke lenger trenger å være redd for å besvime, og for at konserten var svært vellykket.>
- 1
- 2
- 3
- 4
- Eldre innlegg