Gamle bilder, gamle minner – igjen.>

Jeg kom plutselig på det geniale. Jeg husket plutselig at jeg hadde en piczohjemmeside for ei stund siden, og passordet var selvfølgelig lett å huske også. Jeg har på en måte variert mellom to-tre passord så lenge jeg kan huske. (Nå er det vel kanskje på tide å skifte ut ett av dem, i alle fall.) Jeg fant så mange gamle bilder, og vet du hva? Det var skikkelig gøy. Jeg fant masse minner, og det gjorde jeg på en teit piczoside som faktisk ikke var så teit som det kanskje kan høres ut som. Min piczoside var ryddig og kul. Uansett. Her er noen gamle bilder jeg vil dele med dere, bare for at jeg har så mange gode minner til disse bildene. Minner gjør meg glad.

i79644980221746
Ikke så veldig lenge etter at jeg fikk Sala. Sala var verdens beste hund da, og hun er verdens beste hund nå. Finnes ikke snillere hund enn Sala. Helt ærlig.


i22060280784456
Jentevorspiel i “garasjen” min, altså rommet mitt som var en hybel ved siden av garasjen. Andrea og meg. Ah, jeg savner “garasjen” min, jeg. Selv om jeg har eget hus nå. Rart.


i300784095682416
16. mai i fjor. Tina og meg. Det var en gøy Trondheimstur!


i95870893407676
Tur til Son med superNora. En av våre mange turer rundt omkring, og vi hadde det selvfølgelig gøy på denne turen også. Jeg vil ikke nevne amatørnakenphotoshooten vår i badstua. Oj, for seint. Ups.

i863709284926
Storåsfestivalen 06. Gøy,gøy, gøy! Trenger vel ikke si mer, selv om jeg ser ut som…ei veldig sliten prinsesse.

Ja, dette var noen av bildene. Nå skal jeg gjøre det jeg har gjort både i går og hittil i dag; ligge ut på terrassen og sole meg. Sommerværet har kommet tilbake! Takk til den som sendte det videre, akkurat slik jeg ba om. Nå kan jeg også prøve å bli en smule brun. Merk: prøve. Jeg blir som sagt nesten aldri brun. Jeg blir rosa. Forresten. Er det normalt å få fregner på hendene? Jeg vet at det kanskje er normalt for helt hvite mennesker med rødt hår og utrolig mange fregner, men jeg er ikke en sånn. Jeg har fregner på hendene! Kult. Og. Til slutt; jeg skal spare til langt hår igjen. Jeg savner langt hår.>

Les hele innlegget når du først har begynt.>

Nå har jeg fått utallige mailer fra det britiske lotteriet om at jeg har vunnet masse, masse penger, jeg har hørt musikk i snart to timer uten å bli trøtt, jeg har sett masse idiotiske tv-program som jeg heller skulle vært foruten, jeg har herjet og kost med Rufus så mye at han nå ligger urørlig i et hjørne (kanskje jeg skal sjekke om at han lever?) og jeg har drukket mengder med vann. Konklusjon: jeg er ikke trøtt, og jeg gjør den absolutte feilen med å kjedeblogge et innlegg jeg aldri kommer til å publisere for at det er totalt verdiløst. Ikke bare for dere, men for meg også. Hvorfor gidder jeg? Jeg vet at jeg aldri poster slike innlegg. De blir lagt i arkivet, og antagelig slettet i morgen. Hvorfor bruke tid og krefter (det er vel kanskje å ta i) på noe jeg absolutt ikke vil at noen skal se?

Vel, jeg skal prøve å poste dette likevel. Da må jeg komme opp med noe interessant å skrive, og det kjapt. Tja, jeg kan kanskje fortelle om en av mine verste barndomsminner. Hvorfor jeg skal gjøre det, vet jeg ikke. Antagelig finner ingen det interessant, morsomt eller tankevekkende, for let's face it; det er ikke det. Det er skummelt. Vel, here we go.

Mitt verste barndomsminne (som jeg husker med det første) er en drøm. Eller, rettere sagt to drømmer som handler om det samme. Jeg skal ta den verste først. Det blir kanskje feil å kalle den “verst”, men det var grusomt. Jeg lover. Jeg har traumer den dag i dag. Jeg drømte nemlig at jeg kom hjem fra skolen, og da jeg åpnet postkassa hadde jeg ingen anelser om at det ikke var post som var i postkassa. Jeg hadde forventet å finne reklame, regninger og annet som vanligvis ligger i ei postkasse, men det gjorde jeg så absolutt ikke. Det som lå i postkassa gjorde meg rimelig sjokkert. Det var ingen post der. Ingen brev, ingen regninger, ingen reklame. Opp fra postkassa stirret mamma på meg. Noen hadde pakket mamma ned i postkassa vår, og nå ba hun om hjelp. Min hjelp. Hun hadde vondt. Hun gråt og ba meg om hjelp. For en syv-åtteåring (eller hva jeg nå var, jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var. Gammel var jeg i alle fall ikke) som er ufattelig glad i og beskyttende ovenfor mammaen sin var dette hard kost. Jeg syns det er hard kost for meg nå også, i en alder av snart nitten. Grusomt var det. Så sårbar hadde jeg aldri sett mammaen min.

Okei. Dette hjalp ikke. Nå vil jeg ikke sove engang.
Hadde du noen ekle drømmer da du var yngre?>

Per-fékt – Skin Perfection Gel.>

Vet du hva? Jeg fikk både denne greia og håret mitt i posten i dag! Begge deler! Ah, så gøy. Likevel vil jeg dele mine meninger om dette produktet før jeg viser dere bilder av meg med langt hår. Er faktisk ikke helt sikker på om det blir bilder av det heller, for jeg vurderer å sende det tilbake. Jeg fikk ikke helt til å sette det på plass alene, og let's face it; hvor ofte gidder jeg å bruke det? Da bruker jeg heller de 1700 kronene på noe annet. Noe mer fornuftig.

perfekt2
Pris: 470 svenske kroner, 30 ml.

Denne foundationen, som egentlig ikke er en foundation, kjøpte jeg på den svenske nettbutikken Fouches etter å ha lest en anbefaling på svenske Amanda Bergs blogg. (Ja, bildet har jeg “hermet”.) Jeg hadde store forhåpninger om dette produktet, og det er vel heller kanskje ikke så rart med tanke på navnet. Jeg orker ikke å ha en laaaang forklaring om du skal kjøpe dette produktet eller ikke. Det fungerer helt ålreit på meg, og jeg skal i allefall bruke den i sommer. Så, får du velge om du har lyst på den eller ikke helt selv. Du kan selvfølgelig lese om den på sidene til Fouches.

Nå er jeg usikker på om jeg skal beholde håret eller ikke. Om jeg ikke skal beholde det, kan jeg desverre ikke ta bilder av det heller. Da må jeg nok bare pakke det fint sammen. Skal jeg beholde det? Eller ikke? Vel, vi får se. Time will show.

>

Born in the 50’s.>

dreadrea89Nei, det ble jeg vel kanskje ikke. Jeg ble så vidt født på åtteitallet, jeg. Men, jeg får litt 50's-følelse av dette bildet. Det kan kanskje ha noe med prikkene, hjertesolbrillene eller den rosa genseren å gjøre. Jeg tror det. Muligens.

Nå har jeg fått pakkelappe! Eller, pakkesms blir vel mer korrekt å si. Vi får ikke lapper lenger. Vi får sms. Fra Posten. Haha, jeg ser for meg fjortiser som “henger” i sentrum og roper “jeg har venner!” hver gang det piper i telefonen deres. “Hvem var det da?” “Eh… Det var posten…” Haha. Stakkars mennesker. Kanskje de lærer? Kanskje de oppfatter at det er lite kult å rope “jeg har venner!” for hver innkommende sms. Det er jammen på tide. Selv har jeg selvfølgelig aldri ropt dette etter å ha fått melding. Okai, kanskje en gang. Eller to. Jeg var fjorten, men jeg “hang” for all del ikke i sentrum. Det gjorde jeg aldri.

Nå skal jeg snart ned til Posten for å se om det er foundationen, som ikke er en foundation, eller klipshåret mitt som har kommet. Håper egentlig på håret, for jeg gleder meg sånn til å se hvordan jeg blir med langt, blondt hår. Jeg tror det er foundationen som har kommet. Ahrg, så irriterende. Nå måtte jeg skrive litt mer, for jeg hater at èn setning står helt alene under bildet. Det ser så ensomt ut. Sånn. Nå ble det kanskje bedre. Nei, ikke helt bra enda. Litt til. Sånn. Nå ble det ganske så bra. Hade.>