DK
Psykisk helse

En ny sesong

Det er mandag. Jeg våkner tidlig, gruer meg til dagen som kommer. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre, og det er nok derfor jeg våkner og føler meg så stressa. Jeg har ikke time på DPS-en før halv to. I forrige uke ble det snakket om innleggelse, og både mamma og behandler ser ut til å være enige om at det kanskje er det beste. Jeg aner ikke hva som er best. Jeg aner ikke en gang hva som er bra. Jeg har mest lyst til å droppe å dra dit, sitte hjemme hele dagen, for så å spille pokerturnering på pokerklubben på kvelden og utover natta. Jeg vet det ikke er bra det heller. Søvn, rutiner og alt det der. Men samtidig klarer jeg å distrahere meg fra alt annet mens jeg er der. Jeg klarer å være en person som i det minste ligner litt på meg selv. Jeg klarer å fungere. Jeg er redd for at det skal forsvinne om jeg legger meg inn, og ikke lenger har mulighet til å distrahere meg selv på samme måte.

Jeg kommer meg på timen. Behandleren konkluderer så alt for raskt med at jeg vil legges inn, og tar tak i telefonen for å ringe over til døgn. Jeg kjenner panikken komme.
– Jeg er ikke helt sikker på hva som er best nå, jeg…, prøver jeg meg.
– Jeg vet ikke helt hva jeg vil!
Han tar pause med å trykke på tastene på telefonen og ser opp på meg over brillene.
Jeg må forklare hva jeg mener med det. Hvorfor jeg mener det ikke nødvendigvis er så bra å legge meg inn nå, at jeg ikke er så sikker på at det er det beste.
Han ser ut til å forstå hva jeg mener, men mener allikevel at vi skal ringe døgn og få meg inn der i dag. Før jeg vet ordet av det, sitter det plutselig tre mennesker og stirrer på meg. En psykolog og en miljøarbeider fra døgnavdelingen har tatt del i det som nå på et blunk omtales som ”innkomstsamtalen”. Dette er ikke det jeg vil, men jeg føler meg fanget i situasjonen. Det heter jo ”innkomstsamtale” nå. Da kan jeg vel ikke bare stikke av, kan jeg..?

Jeg stikker ikke av. Jeg nikker, og blir med miljøarbeideren inn i nabobygget for å få tildelt et rom. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg ble lagt inn for aller første gang. Da mamma var der med meg på Orkanger, da hun ga meg en lang klem og jeg ble stående igjen alene på rommet etterpå, forvirra, trist og full av angst.
Jeg er heldigvis i bedre form i dag enn jeg var den gangen, men den samme usikre følelsen fyller meg fra topp til tå. Jeg har aldri vært innlagt her tidligere. Jeg har alltid vært på Orkanger. Dette er et nytt sted med nye mennesker. Jeg vet ikke hvor noe er. Jeg har aldri hatt et rom her før. Det har vært lettere å komme tilbake til Orkanger årene etter den første gangen, for jeg har vært kjent der. De ansatte har husket meg, jeg har husket dem, jeg har visst – sånn rent praktisk – hvor alt har vært. Sånne små ting er viktigere enn man kan tenke seg. Å vite hvor sukettene til teen er, for eksempel. Når kveldsmaten er. Hvordan medisinrommet fungerer. Hvilke rutiner som er her. Sånne ting. Det er klart man bare kan spørre, men det er mye enklere i teorien enn det er å gjennomføre praktisk når pulsen øker drastisk for hvert eneste blikk en får i ens retning.

Det er ikke nett på soverommet her heller. Tidligere år har jeg alltid fått enormt store mobilregninger, siden jeg har valgt å bruke mobilnettet koblet til macen i stedet for å bruke tid i fellesarealene. Det var egentlig planen i kveld og, men mobilladeren ligger igjen hjemme. Jeg har en i bilen, men det er omtrent like langt unna sånn mentalt sett. Det har blitt kveld, og jeg aner ikke om hvordan det er med dørene her på kveldstid. På Orkanger låses de klokken fire. Da må man ringe på en ringeklokke og si hei og hvem man er om man vil komme seg inn igjen. Jeg vet ikke om det er sånn her, og stresset med å finne det ut er for stort til at jeg orker å hente den laderen. Små ting. Slike små ting er virkelig viktigere enn man skulle tro.

Jeg finner meg et sofahjørne på den stua som ser ut til å være minst populær. Det er i alle fall ikke mange mennesker her, og i hjørnet ”mitt” er det ingen. Jeg kan sitte der med macen i fanget, høretelefonene på og føle meg litt usynlig. Jeg er rastløs og stressa, men det var faktisk verre å sitte inne på rommet uten noe å gjøre. Nå ser jeg TV. En mannlig miljøarbeider kommer bort for å hilse. Pulsen øker kraftig igjen. Han er kontakten min for kvelden, noe som er greit nok.
– Skal vi kanskje avtale å ha en liten samtale i løpet av kvelden?, spør han.
– Tja, det kan vi godt, svarer jeg, selv om jeg aller helst vil svare at det egentlig ikke trengs.
Han ramser opp alle tidspunktene han ikke har mulighet, noe som viser seg å være ganske så mange, og avslutter med å spørre om vi kan ta en liten prat nå med en gang.
– Det kan vi godt, svarer jeg igjen, og føler meg litt dum for at jeg svarte det samme to ganger på rad.
Jeg følger etter ham inn på et samtalerom, vi setter oss. Han spør, jeg prøver å svare, men stirrer ned i gulvet og sier egentlig ikke mer enn jeg føler jeg må.
Telefonen hans ringer. Han beklager seg, men tar den.
– Nei, de ligger i skåla på stua oppe, svarer han, og av en eller annen merkelig grunn så mistenker jeg at det er sukettene det er snakk om. Det er rundt kaffe/te-tid nå, og… Vel, kall det gjerne intuisjon.
– De store spørsmålene, sier han spøkefullt.
– Ja, ikke sant, smiler jeg.
Han aner antagelig ikke hvor rett han har.

Life of Drea

Det er aldri for sent å gi opp

windo2Det er aldri for sent å gi opp. Det leste jeg en gang, midt i en alvorlig depresjon. Det er aldri for sent å gi opp. Men – når er det for tidlig?

I går publiserte VG en artikkel om en kvinne i tidlig 30-årene som er fanget i tvunget psykisk helsevern. Kvinnen har vært tvangsinnlagt i ti år, og tvangslagt i belter i to. Hennes største ønske i livet er å dø. I stedet lever hun et liv ingen av oss ser på som et verdig liv.

For litt siden postet jeg et innlegg med et råd til pårørende og helsearbeidere. Jeg skreiv at jeg ønsker at de skal bestemme over meg i perioder hvor jeg ikke er i stand til å gjøre det selv. At de skal tvinge meg til å leve når det eneste jeg vil er å dø. Når jeg selv ikke evner å tro at noe noen gang kommer til å bli bedre. Når jeg er så langt nede i depresjonen at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å sette pris på livet igjen.

Jeg trenger det i blant. Jeg trenger at andre tar over. Men. Det finnes unntak. Det finnes virkelig unntak. Ti år i tvunget psykisk helsevern er ikke noe liv. To år i belter, uten privatliv. Ti år uten glede. Ti år uten lyst til å leve. Jeg føler med henne. Jeg føler virkelig med henne, og skulle ønske hun fikk lov til å slippe. I mine depressive perioder er det snakk om seks måneder. Så får jeg flere gode måneder hvor jeg setter pris på alt. Hvor jeg får påfyll med lyst til å leve. Påfyll til å kjempe videre. Uten disse månedene, hadde det så absolutt ikke vært verdt det. Skal vi virkelig holde liv i mennesker – koste hva det koste vil?

Det er aldri for sent å gi opp. Men når er det ikke lenger for tidlig? Når skal man selv få bestemme at nok er nok? Når skal man få ta valget selv? Når det ikke lenger finnes behandlig å tilby, eller noen som helst form for tro på at pasienten faktisk kan bli bedre… Er det ikke da rett å gi pasienten lov til å også gi opp? Når behandlingssystemet også gjør akkurat det – gir opp? Bør norsk helsevesen få sette sin egen samvittighet fremfor pasientenes vel?

Treffer man på et påkjørt rådyr i veien, som ikke har noen som helst utsikter til bedring, så tar man det da ikke med seg hjem og holder det fanget i kjelleren med konstante smerter. Er et menneskeliv verdt så mye mer at det – ironisk nok – blir for verdifullt for å gi det opp – på tross av at det lider? Blir det som faktisk er mest humant å gjøre, heller sett på som det motsatte? Skal vi la mennesker lide – bare for at de er mennesker?

Bildegalleri

Dear diary, lissom

dreainthemirror

Det nærmer seg vår, og jeg har tenkt at jeg skal prøve å være litt flink til å blogge fremover, selv om jeg kanskje ikke alltid egentlig har noe å blogge om. Bare for å ha ting liggende i arkivet, lissom. For å holde styr på… Vel, om ting går opp eller ned eller bort eller til siden. For å holde litt oversikt over ting nå mot våren, så jeg i ettertid kan lære mer og mer om hva jeg bør og ikke bør. Hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hva som er reelle tegn på at ting forandres, og hva som ikke er det. Hva som er utslagsgivende. Hva som ikke er det. Om du skjønner hva jeg mener.

I dag har jeg gjort kjedelige ting uten å kjede meg. Det kan jo kanskje høres ganske så bra ut, men det er det egentlig ikke. Jeg sitter vanligvis sjelden helt i ro uten å gjøre noe som helst. Sånt gjør meg sprø. I dag har jeg sittet i hjørnet i sofaen. Punktum. Ingen musikk, ingen datamaskin, ingen TV, ingen serie, ingen bok. Ingenting. Jeg har bare sittet der, sett ut i lufta, uten å kjede meg. Og uten å slappe av. Ikke glad, ikke trist. Ikke morsomt, ikke kjedelig. «Ingenting» er faktisk mye mer skremmende enn «trist» og «kjedelig». Kanskje er det bare hodepina som setter meg ut av spill. Jeg håper det. Jeg fikk i alle fall tatt opp kameraet og tatt en ufresh selfie i sminkespeilet i dag, da. Hell yeah! Hugs.

Psykisk helse

Barna fremst – ikke i midten

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si «Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.» Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. «Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.» Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

Psykisk helse

Saturdays whine

selfidrea1

Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag «holde seg i senga»-lørdag.

Psykisk helse

Fear of the dark

square

Meg, Gizmo og Iron Maiden.

Jeg er så utrolig redd. Jeg mener… Jeg har ikke sjans til å forklare hvor redd jeg går rundt og er hver eneste dag nå. «Det hjelper ikke å være redd», sier de. «Om du går rundt og er så bekymra hele tiden, så skjer det du er redd for uansett!» Okei. Da lar jeg bare være å være redd, da. Jeg bare dropper det! Dropper å være redd for at jeg skal bli mega-deppa i år (som alle andre år), at jeg skal ødelegge skolegangen min, at jeg igjen skal stoppe opp alt i livet og ødelegge alt jeg har jobbet hardt for å oppnå. Jeg dropper å være redd for å gå på den smellen igjen, jeg. Jeg dropper å være redd for å bli så deprimert at jeg ikke husker hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, og alt det gode som egentlig finnes i livet mitt. Jeg trenger ikke være redd, jeg. Det er jo ikke som at det er snakk om liv og død, lissom…

Jeg er redd. Jeg er dritredd, og jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg blir ikke mindre redd av å med jevne mellomrom bla i arkivet i bloggen og oppdage at jeg går i samme «syklus» i år også. Nøyaktig likedan. Januar var stille, rolig. Litt vel stille og rolig. Smådeppa. I begynnelsen av februar tok det seg opp, akkurat som i fjor og. Nei, faen-attituden kom på plass. Dette skal jeg klare! Jeg skreiv ubevisst et nokså likt blogginnlegg som i fjor. Nøyaktig likt, kan vi nesten si. Og nå – i begynnelsen av mars (ish) er jeg bare redd. Melankolsk, bekymra og redd. Verken trist eller glad. Bare jævla redd.

Irrasjonell frykt kan man jobbe seg ut av. Rasjonell frykt er det verre med. Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg har jobbet med meg selv i mange år nå. For hvert år som har gått, har jeg trodd at det neste skulle bli bedre. Men det har jo ikke skjedd til nå, og nå har alle tankene jeg har hatt om hvordan jeg kan holde meg frisk, blitt vage. Å ha en mestringsplan virker mer latterlig enn hjelpsomt. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre nå som kan forhindre en ny krisevår?

Jeg har trodd at jeg har tatt gode valg siden sist innleggelse, at jeg har styrt meg selv stødig gjennom en hypomani, og at jeg har styrt meg unna depresjoner. Nå føles det mer som at jeg ikke har gjort en dritt. At ting egentlig bare har blitt som de har blitt på samme måte som alle andre år. At alt går i den samme løypa igjen, uten at det er noe jeg har gjort som påvirker det. Eller uten at det er noe jeg ikke har gjort, om du skjønner hva jeg mener. Nei, huff, jeg skjønner det nesten ikke selv en gang. Jeg ønsker bare å ha en bombesikker plan, så jeg slipper å bli så sliten av å være redd hele tiden. Også hjelper det vel kanskje ikke å ha en konstant, intens hodepine som bivirkning av en medisin som skal holde meg unna depresjon, heller. Jeg er på fjerde uka nå, and still counting. Ja, ja. Det var dagens… Nei, månedens klageinnlegg. Så nå skal jeg heller fylle leiligheten med rosa ballonger og sukkerspinn, så blir våren helt sikkert topp.

Psykisk helse

Et råd til helsepersonell og pårørende

orkdaldps

Det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre når noen man er glad i sliter psykisk. Eller når man skal gjøre det man ikke vet hva er. Hvordan man skal være der for den som sliter. Hva man skal si. Hva man ikke skal si. Hva man ikke skal gjøre, hva man skal gjøre, hva man bør gjøre. Hva den psyke ikke vil man skal gjøre, men som man burde gjøre allikevel. For det skjer ganske ofte, tror jeg. At man som syk overtaler venner og familie til å la være å gjøre noe de egentlig tenker de burde ha gjort. Så kan utfallet bli katastrofalt, og noen sitter igjen med en ekstrem stor og tyngende skyldfølelse.

Av og til vet ikke psykisk syke mennesker sitt eget beste. Overhodet. Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg pårørende og behandlere i mye større grad må følge magefølelsen sin. Jeg bør ikke dra fra henne nå. Så ikke dra, uansett hva hun sier. Han bør ikke få gå alene på tur nå. Så bli med ham! Ikke alltid hør på den syke. Ikke vær redd for å gjøre han/henne sint. Ikke vær redd for å være masete. Ikke vær redd for å bry deg for mye, for det er egentlig ikke mulig. Selv om den du bryr deg om kanskje kan bli jævla forbanna på deg der og da, så er det forbigående. Det er mye bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite.

I fjor hadde jeg en samtale med behandler og primærkontakt under en av mine innleggelser. Jeg var høyst suicidal, men også redd. Jeg visste ikke helt om jeg virkelig ville dø, men jeg følte jeg måtte. Stemningen under denne samtalen bar preg av det. Stemningen var… Vanskelig å forklare, spesielt nå i ettertid. Den var merkelig. Det var egentlig en helt ordinær samtale, som en av flere i uken. Det var ingenting spesielt med denne, annet enn den kalde, merkelige stemningen. Allikevel endte den på en helt annen måte enn alle andre samtaler. Det skjedde noe som aldri hadde skjedd før; Behandleren tok meg i hånda. Primærkontakten min ga meg en klem. Akkurat som om de visste. Jeg gikk ut derfra, gråt og tenkte at nå skal jeg dø. Nå skjer det virkelig.

Det ble ikke sånn, og derfor kan jeg – nå i ettertid – reflektere litt over hva som skjedde den dagen. Og hva som ikke skjedde. Det som skjedde var jo at alle tre visste hva som foregikk. Alle tre visste hvor tankesettet mitt var, og alle tre visste at jeg var kapabel til å gjøre realitet ut av tankene. Alle visste at jeg var i en fase i en bipolar lidelse som er mest kritisk med tanke på selvmord. En blandet episode, hvor man både er opp og ned på samme tid. Manisk og deprimert. Eller i dette tilfellet, siden jeg var godt medisinert mot mani, hypoman og deprimert. Kritisk var det uansett. Alle tre visste at jeg gikk ut fra det rommet med planen klar.

Det som ikke skjedde… Vel. Ingenting skjedde, annet enn et håndtrykk og en klem, som jeg selvfølgelig – fortapt i min egen depresjon som jeg var – tok som en slags velsignelse. Nå hadde jeg lov til å dø. Nå var det greit for dem. De sa ha det bra. Så jeg gikk. Helt alene, uten noen råd, uten veiledning, uten hjelp. Der og da var det både befriende og tungt på samme tid. Det gjorde det enklere å ta beslutningen. Jeg fikk fred fra å gnage på skal, skal ikke. Det føltes som om beslutningen ble tatt utenfor min kontroll. Den ble tatt for meg. Det jeg i dag ikke skjønner er hvordan det er mulig at jeg da havnet på helt feil valg – når jeg følte at jeg som syk ikke var alene om beslutningen? Var det ikke akkurat derfor jeg var innlagt? For å få hjelp til å holde blikket beint? Til å unngå å ende opp med et destruktivt valg i en så livsviktig avgjørelse – bokstavlig talt?

Hvorfor ble det egentlig sånn? Det aner jeg virkelig ikke. Hadde jeg – som jeg er nå – vært min behandler, så hadde jeg mye heller stroppa meg fast i en sykebil og sendt meg til en psykiatrisk avdeling med større sikkerhet, enn å la meg gå derfra. Det hadde ikke blitt noen klem som kunne ha blitt tolka som en «ha det»-klem, men en «jeg-beklager-for-at-jeg-gjør-noe-du-ikke-vil»-klem. Som behandler hadde jeg visst at det sinnet jeg antagelig hadde fått mot meg fra pasienten, en dag hadde forvandlet seg til stor takknemlighet.

Slike episoder finnes det mange av. Mange går bra, andre ikke. Og selv om dét selvfølgelig verken er pårørende eller helsearbeidernes feil, så er det så små ting som kan utgjøre enorme forskjeller. Hvorfor skal både det norske helsesystem og pårørende være så redde for å trå feil? For å være for mye i veien? Om jeg skal gi ett eneste råd til pårørende som ikke helt hva de skal gjøre med sine nærmeste som sliter, så er det å følge magefølelsen. Ikke vær redd eller holde tilbake i frykt for å være innpåsliten. Bestem. Ta avgjørelsene for dem. Ikke la de sitte sammenkrøket i sofaen hjemme alene og gruble på alternativene de har. Ikke gi dem alternativer. Bestem. Si at sånn som ting er nå, så gjør vi det sånn. Helt til magefølelsen din klarer å gi slipp på frykten. Magefølelsen er virkelig et mektig verktøy. Bruk den. Ta heller i mot litt kjeft en gang for mye enn en gang for lite. Tål det, og vær forberedt på å i ettertid bli tilegnet en lang og varm takketale.

Bildegalleri

Placebo-psykdom

bwmystery

Gammelt bilde som er rævva retusjert.

Plutselig tror jeg at alt bare er i hodet mitt. At jeg egentlig ikke er bipolar, at det bare er en feil som har blitt gjort, at jeg egentlig bare har latet som hele tiden. At jeg overdriver og skaper noe som egentlig ikke er der. Jeg tenker at jeg ikke har noen diagnose, at det bare er en slags placebo-effekt, om vi kan kalle det dét, både i positiv og negativ retning. At jeg lurer meg selv og kroppen min.  At jeg blir høyt oppe for at jeg tenker at jeg kan bli det. At jeg blir deprimert for at jeg har vært det før. Jeg tror jeg kan styre det, at det ikke er kjemisk oppi den der merkelige skallen min, og at jeg egentlig bare holder alle for narr.

Men så merker jeg jo at det ikke er sånn. I høst sov jeg veldig, veldig lite, og hadde allikevel dobbelt opp med energi og dobbelt tempo. Jeg ble faktisk ikke sliten, og det er noe som ikke er mulig å fake over tid. Det går bare ikke. «Du er fremdeles logga på facebook når jeg legger meg, også er du jammen logga på før jeg står opp og – selv om jeg står opp tidlig!»  Så fyker jeg rundt, prater høyt og raskt og får kallenavnet Duracell. Jeg prøver ikke. Det bare er sånn.

I det siste har det vært mye å gjøre. Etter en litt skeiv start på året, har jeg hatt veldig lyst til å bare lure alle sammen igjen. Bare ta frem denne påståtte sykdommen, bli hyper og dobbelt så effektiv – som i høst. I natt var jeg pent nødt til å jobbe med bilder som skulle leveres i dag, så jeg var ikke i seng før rundt halv tre-tre. Jeg heiv i meg en sovepille, sovnet drøye kvarteret senere, men våknet allikevel helt av meg selv kvart på seks. Flott, tenkte jeg. Da kan jeg sove lite og styre meg inn i en oppe-tilstand, så jeg kan ose over av energi og kreativitet i vår også! Så jeg kan produsere mye bedre bilder, så jeg kan imponere både meg selv og andre! 

Etter kun én sånn natt, er jeg utslitt. Jeg bobler ikke over av energi som jeg planla å gjøre. Jeg lurer ikke verden. I stedet er jeg dødssliten, pessimistisk og litt… Småtrist. Ikke noe alvorlig trist, altså. Jeg er ikke motløs og hater verden og livet. Jeg har det veldig fint. Jeg er bare dritsliten etter én natt uten nok søvn, og har har vært i feber-form i hele dag. Om det er influensa som er på vei som gjør meg sliten og gir meg feber, eller om det er lite søvn som gjør det, det er jeg faktisk litt usikker på. Før i dag trodde jeg førstnevnte. Nå tror jeg bare at jeg har dyttet meg selv litt ut av balanse, men i motsatt retning av hva jeg hadde sett for meg. Jeg tror ikke lenger at jeg bare kan dytte meg selv verken i den ene eller den andre retningen. It is what it is. I natt skal jeg sove.

Life of Drea

Glad – gladere – gladest

Untitled-10Signature-pose! Fjernet en kvise på halsen på dette bildet. Just so you know. Den er borte på ordentlig og nå…

Jeg er FLOTT! Jeg er smart, jeg er tøff, jeg er pen, jeg er engasjert, jeg har humor (både god og dårlig), jeg bryr meg, jeg er målbevisst, jeg har potensiale, jeg når veldig ofte målene mine (det jeg vil, får jeg til, det jeg vil ha, det sørger jeg for å få), jeg har dritgod musikksmak, jeg er ikke særlig musikalsk, jeg er ei god mor som alltid gjør det som er best for Vilja (selv om jeg klarte å skyte en sånn flytegreie i bassenget rett i halsen på henne i dag), og jeg er MEG!

… Okei, den siste der var bare for å gjøre det i overkant klisjéfylt. Jeg hater jo sånt. Still do, men jeg måtte bare… Resten av det derimot, det er ting jeg har tenkt om meg/sagt til meg selv i hele dag. Innlegget i går ga meg egentlig en liten vekker. Nå må jeg virkelig slutte å synes synd på meg selv! Jeg er ei oppegående jente med mange drømmer og planer, og jeg har en tendens til å klare å nå dem og – både med og uten flaks. Noen ganger har jeg grise-uflaks, typ så uflaks at ingen andre slår meg i NM i uflaks, men andre ganger har jeg derimot balansert like mye flaks. Ting har falt i fanget på meg, og gitt meg store muligheter og opplevelser.

Poenget er egentlig at jeg ikke skal sitte i sofaen og grine for at jeg syns synd på meg selv lenger. Jeg er ikke deprimert. Kanskje er jeg ikke på vei til å bli det heller. Jeg har vært så opptatt av å kjenne på om det er tilfelle, at jeg tror jeg har manet frem noe av det selv – helt ubevisst. Nå er jeg kampklar! …

… Okei, det var igjen for å få det til å høres i overkant klisjéfylt ut, men jeg er i alle fall ved mye bedre mot i dag, og selv om jeg til tider ikke har kraft til å tenke like positivt, så er jeg helt sikker på at det kan utgjøre en forskjell. At å være bevisst på forskjellen mellom tanker og følelser kan gjøre utslag. At å være tøff og smart nok til å utfordre meg selv når jeg begynner å tvile, kan få meg til å holde fast ved den gode selvtilliten jeg egentlig har. Nei, huff. Nå må jeg snart begynne å skrive blogginnlegg om å være edru på nattbussen eller noe sånt igjen, så jeg ikke blir tatt for å være totally gladkristen. Selv om jeg nå på en måte har sett lyset…

… Okei. Det var tredje og siste sarkastiske klisjé. Nå gir jeg meg. Det enkle er ofte det beste (æsj, det ble en til): I dag er jeg glad, og det gjør meg enda gladere. I morgen er jeg gladest.

Psykisk helse

Ord som sårer

I forrige innlegg snakket jeg litt om hvordan jeg føler at alt går i mot når jeg føler meg litt… Deppa. At ting hele tiden går galt. Jeg har tenkt på det, og det er mer og. Det de sier. Det folk sier, uten å mene noe vondt med det, men som allikevel kan såre og få en til å føle seg enda verre. Om jeg er i ekstase og elsker seg selv, som jeg gjorde i høst og som jeg ofte gjør i perioder hvor humøret er over gjennomsnittet godt, typ så godt over snittet at man ikke kan forstå det med mindre man er bipolar selv, så hører jeg aldri det der. Jeg tar meg ikke nær. Jeg merker det ikke. Jeg tolker ikke. Jeg hører ikke. Og det er digg. Ord gjør ikke vondt.

Nå? Nå går ting inn. Ting som blir sagt gir meg lyst til å begynne og grine der og da. Jeg tolker frem undertoner i det folk sier, i tvil om det egentlig er ment sånn eller ikke. Ofte overtolker jeg helt sikkert. Men noen ganger gjør jeg ikke det. Og noen ganger tramper folk i salaten uten å legge merke til det selv. Jeg skal komme med et par eksempler fra denne uka. Jeg tror ikke de er ment vondt, men de sårer allikevel.

Hun: Vil du stå modell for meg i dag?

Meg: Nei, huff, jeg føler meg ikke særlig fin i dag, med joggedress og nesten null sminke!

Hun: Men det er poenget! Det skal ikke være fint! Det skal ikke være pent! Modellen skal ikke være klassisk pen! Ikke modell-pen!

Det er mulig det er teit å bli litt såra av det, men… Jeg merka det godt. Å spørre om jeg vil være modell for at man leter etter en ikke-pen modell er liksom ikke det beste en kan bli spurt om…

En annen situasjon er hvor jeg og ei prater om hva vi spiste til frokost. Jeg forteller at jeg spiste rugsprø-knekkebrød med tunfisk, for at det er både sunt og godt! At jeg vil litt ned i vekt og tilbake til kroppen jeg hadde da jeg var godt trent og slank, er ingen hemmelighet.

Hun: Kanskje du faktisk klarer å slanke deg nå da!

Senere en gang denne uka ble det igjen spøkt om vekt. Om magefett. Om meg. Tre slike på to dager er liksom litt for mye for meg nå om dagen. Jeg følte meg ikke superbra i utgangspunktet, og nå? Vel. Det er like før jeg finner frem saksa og klipper vekk det alle så tydelig ser på meg som ikke er som det skal. Som er større enn det var før. Sideflesket. I høst tenkte jeg aldri på kroppen min, at den var for stor eller større enn før. Nå klarer jeg nesten ikke tenke på annet. Det blir verre og verre å gå ut døra for hver eneste dag, for jeg tenker på hvordan de som går bak meg ser meg. At de ser sideflesket mitt tyte ut på sidene og gir meg en latterlig kjip kroppsform. At de tenker at jeg er tjukk, og derfor også stygg.
Jeg tenker på å slanke meg 24/7.  Jeg griner faktisk nå, bare av å skrive om det! Selv om jeg vet at antagelig ingen av kommentarene faktisk er ment vondt. Og selv om jeg vet at jeg ikke er sykelig overvektig.
I dag var det bursdag. Jeg spiste motvillig en kanelbolle for å vise Vilja at det er sånn man gjør på bursdag. Også jeg. Også voksne. Det er ikke noe galt i det. Etterpå hadde jeg mest lyst til å løpe på do og spy den opp igjen.

Til de som føler seg truffet; Det er ikke sikkert det er deres feil. Mulig er det bare ting som jeg tar unødvendig hardt innover meg. Jeg vil ikke at dere skal få dårlig samvittighet eller noe. Jeg vil ikke at dere skal komme og si at jeg er så flott, og at jeg så absolutt ikke er feit. Sier dere det nå, blir det nesten bare enda verre. Men jeg må si jeg savner å få høre at jeg ser bra ut. At jeg er pen. At jeg er flott. Ikke at jeg skal klage altså, for jeg får jo høre sånt i blant jeg og. Men sånt hører man ikke like mye om man har lagt på seg, som man gjorde da man var slank og tynn og fit. Jeg har aldri fått så mange komplimenter som da jeg var på mitt tynneste på grunn av alvorlig depresjon. Men igjen; Kanskje jeg bare husker feil nå, midt i all den dårlige selvfølelsen.

Det eneste jeg vil er at man skal passe litt på hva man sier. Og hva man spøker om. Spesielt om man vet at vedkommende – som man faktisk kjenner – har det litt kjipt i utgangspunktet! Det er rett og slett ikke nødvendig å komme med kommentarer om vekta til noen eller slenge ut en lam spøk om det. Folk vet hvordan de ser ut, men det kan fort forandre seg med mange nok slike innspill.