Trd.by

adressa2
Heisann! I går ble jeg intervjuet av Trd.by, som er en del av Adressa.no, om blogginga mi om psykisk helse. Om bipolar, selvmordstanker og kaotiske liv. Artikkelen finner du her. Tittelen på saken var kanskje litt… Upassende, da jeg for tiden er innlagt og absolutt ikke frisk nok til å fungere normalt, og heller ikke har så altfor mange tanker om at ting går noe særlig bra, men resten av artikkelen er fin. Og poenget kommer godt frem. Jeg er kanskje redd for å ytre meg om tabulagte temaer, men det hindrer meg ikke i å gjøre det. Og det er jeg veldig glad for. Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene, delingene, kommentarene og alle samtalene, både “in real life” og via sosiale medier, som kommer ut av det. Og ikke minst; Det er terapeutisk for min egen del og. Jeg hadde nok aldri hatt den innsikten (jeg føler) jeg har om det ikke var for skrivingen, bloggen og tilbakemeldingene. Og innsikten er i stadig vekst (tror jeg). Mer om akkurat det en annen dag.

I dag derimot – i dag drar jeg til Frøya for å være med på ungdomsskole-reunion! Det er 10 år siden vi gikk ut derfra, nemlig. Jeg tror det blir en hyggelig kveld. For min del blir den alkoholfri (wow!), da jeg tror det kanskje er best these days. For et voksent valg, hæ?! Imponerer meg selv til og med. Det var den der innsikten, vet du. Den er på plass akkurat i dag. Jeg får vel komme i gang, så jeg kommer meg på bussen på vei til Frøya uten å løpe de siste hundre meterne. Typisk meg, nemlig… Man har veldig god tid til man plutselig ikke har det lenger. Hugs!

Ettertanke

heyaaaa
Neida, jeg er ikke brannskada, jeg har bare redigert et tidligere postet bilde på bloggen, uten å ha raw-fila. Da ble det litt sånn… Rart. Men fregnene er ekte, da! 

Jeg har kanskje ikke vært så fornøyd med behandlingen så langt denne våren, i forhold til tidligere år (noe jeg skrev et megalangt blogginnlegg om som jeg valgte å vente med å publisere – i tilfelle det skulle endre seg. Blogginnlegget kommer jeg sikkert til å poste senere), men i dag (mandag) ble det forandret. Jeg fikk noe jeg har etterspurt. Jeg fikk noe å tenke på. Det var rett og slett det jeg hadde bedt om. At etter en samtale, så kunne jeg gå på rommet, sette meg i senga, sette på litt musikk og tenke på hva noen andre har sagt – og ikke bare det jeg selv har fortalt om og om igjen. Ikke bare tenke på alt det destruktive jeg tenker på hele tiden uansett, lissom. Men noe nytt.

I dag ble det sagt mye fornuftig om et vanskelig tema. Temaet er kanskje det mest tabulagte temaet jeg vet om, så jeg syns ikke det er særlig lett å skrive om det selv en gang. Og jeg er jo ikke redd for å skrive om noe, sånn helt egentlig. Temaet var selvmord. At selvmordtanker ofte er en del av depresjon er jo absolutt ingen hemmelighet, men å prate om det? Nei, det skal vi helst ikke. Kanskje er vi redde for stigmatiseringen. Kanskje er det flaut. Kanskje er det bare… Sånt man ikke snakker om.

Uansett. I samtalen et ble sagt ting jeg ikke har tenkt på før. Ting jeg rett og slett ikke har evnet å tenke på midt oppi det. Legen var veldig ærlig. H*n sa “Vi vet alle at du kan ta livet ditt. Du er smart nok til å holde en fasade for oss så du lurer oss trill rundt, og du er smart nok til å klare å holde den lenge. Vi kan ikke hindre deg i det. Men jeg har et tips til deg, og det er at du utsetter det valget nå. Ikke ta valget om å leve eller dø akkurat nå, for livet ditt kan du avslutte når som helst. Når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.”

Utsette valget. Så enkelt, lissom. Utsette valget, for det valget kan man ta når som helst. Det er et valg uten forfallsdato. Men når man først har valgt det, så får man aldri vite om man gikk glipp av at ting faktisk ble bedre – sånn på lang sikt. At livet generelt faktisk ble bra nok i forhold til forventningene. Sånn har jeg faktisk aldri tenkt på det. Det valget kan jeg også ta om et halvt år, lissom.

Hjernen min forstår jo det. At det er fornuftig. At det “maker sense” (som har blitt et uttrykk jeg fremdeles sier fra videregående, hah), og at h*n har rett i det h*n sier. Jeg skjønner jo det. Det er derfor jeg syns det er så rart at det ikke er enklere å bare…. Slutte. Slutte å tenke på valget. Slutte å tenke på selvmord. Slutte å tenke på å dø. Selvmordstanker har blitt tvangstanker. De er der konstant, selv om jeg ler og har det bra. Selv om jeg skjønner det som sies om at jeg bare kan velge å ikke ta det valget nå. Ser jeg en bil, tenker jeg på å hoppe foran den. Kjører jeg bil selv, så… Ja. Ser jeg en strikkepinne, tenker jeg mitt om den og. Skjønner du? Det er automatisert. Det er der hele tiden, og det plager livet av meg.

En del av meg er også litt redd for å gi slipp. Det høres kanskje enda sykere ut enn selve tankene. At man er redd for å gi slipp på tanker som bare skaper kaos og frustrasjon og smerte. Men jeg er altså redd for at jeg skal miste… “evnen” til å ta det valget. At om jeg venter i et halvt år, og er klar for å ta det valget, så må jeg enten gjennom den samme, langvarige smerten og det samme kaoset som  jeg har vært nå – enda en gang! Og at jeg da kanskje ikke klarer det heller, og forblir der, midt i ingenting med masse vondt og drit. Det frister ikke noe særlig, kan jeg røpe.

Men. Dette er bare tanker. Det er viktig å huske på. Det er tross alt bare tanker. Tanker som absolutt ikke er lett å prate om, selv om det er ganske så vanlige, og uten at de nødvendigvis trenger å være så farlige i alle tilfeller. Slitsomme er de. Og kaotiske. Og man føler seg til og med ganske dum som tenker de – og ikke minst forteller om de, men jeg velger å skrive om det allikevel. Kanskje får noen andre noe godt ut av det og. Eller kanskje kan jeg være med på å fjerne stigmatiseringen. Jeg er kanskje psykisk syk, men sprø, dum, feig eller en fare for andre er jeg ikke. Selv om jeg tenker på døden. Og hvis ikke det at jeg skriver dette gjør noen av delene, så hjelper det i alle fall meg selv til å sortere. Til å tenke godt gjennom ting som har blitt sagt. Ordentlig ettertanke, lissom. Som ikke er like destruktivt og slitsomt som ellers. Det er da noe. Det er fremskritt bare der. Kanskje finnes det faktisk andre og bedre løsninger på kaoset, after all.

Alt de må tåle

Depresjon, mani, hypomani, innleggelser, selvmordstanker-og forsøk påvirker ikke kun den syke. Det påvirker også de rundt. Jeg har ikke tenkt så mye på de rundt i det siste. Det høres kanskje veldig brutalt ut, og det er det vel også, men i min verden har ting vært veldig… Følelsesløst. Jeg har vært likegyldig i flere uker, og ingenting har gjort inntrykk. Overhodet. Tanker og følelser har ikke hengt på samme knagg. Og det er ikke før først nå at det har gått opp for meg at det kanskje ikke har vært så lett for de rundt meg heller.

En samtale her for et par dager siden, med et par ansatte, gikk veldig inn på meg. Hun ene var med på et samtale med brosjan og meg etter en hendelse, og på den tiden var jeg kanskje veldig likegyldig. Og veldig følelsesløs. På samtale to, som var noen uker senere, fortalte denne ansatte meg at det virkelig hadde gått inn på henne hvor likegyldig jeg var mot broren min under samtalen. I det jeg sa til ham, og hvordan jeg var mot ham.

Deretter sa hun at jeg var helt annerledes på den andre samtalen hun var med på. Og at det var stor fremgang på meg. Og at det var veldig positivt! Først og fremst; jeg syns det er så viktig med denne tilbakemeldingen! Jeg syntes det var så bra at hun observerte det og sa det til meg! Det er virkelig bra jobba av henne som miljøkontakt.

For det andre; jeg må innrømme at det stakk litt ganske mye. Nå når er følelsene mer på plass, og samvittigheten er mer på plass. Jeg begynner å tenke på hva jeg fikk brosjan til å føle den dagen. Hva mamma (og resten av familien og venner) føler på jevnlig basis, på grunn av meg. På grunn av likegyldigheten min. På grunn av sykdom – når det står på som verst. Bekymringen de bærer på døgnet rundt – på grunn av meg. Alt de må i gjennom. Alt de må tåle. På grunn av meg.

family

Det er ikke bare-bare å være pårørende, heller. Jeg kan prate mye om hvordan jeg har det, og hva jeg føler, men nå som jeg faktisk ikke er like likegyldig og følelsesløs lenger, så vil jeg prate litt om familien min. Og om vennene mine. Om de som bryr seg rundt meg. De som gråter på grunn av meg. De som er redde, og som må oppleve masse drit på grunn av meg. Til dere vil jeg bare si; unnskyld. Virkelig. Jeg mener det fra alt jeg har i kroppen. Unnskyld for alt jeg får dere til å gå gjennom. Det er absolutt ikke meningen å gjøre livene deres vanskelig med alt dritet mitt. Jeg vet jeg kan være frekk mot dere. Jeg vet jeg kan være en byrde i blant. Og jeg vet at dere så gjerne vil hjelpe og at dere ønsker å se meg frisk.

Jeg aner ikke hvordan ting blir, men jeg vil si at jeg aldri ønsker dere noe vondt. Ever. Uansett hva jeg har sagt eller gjort, så har det aldri vært en mening der med å såre dere. Eller skape vonde situasjoner og minner for dere. Det er jeg virkelig veldig, veldig, veldig lei meg for. Og jeg vil si at jeg jobber på høygir for å bli friskere. Og da skal jeg ikke lenger være den byrden for dere som jeg er i dag. (Og nei, dere trenger ikke si at jeg ikke er en byrde. For det er jeg. Og det har jeg godtatt. Det skal bare endres.)  Jeg prøver så godt jeg kan å rette opp ting. Så jeg på sikt ikke lenger blir en bekymring for dere. For å på sikt ikke være en grunn til tårer dere feller.

Hei, hei, hei

meross

Bilder fra helga.

Enda fler mobilbilder av meg og Frida. Jeg veit, det kan kanskje bli litt mye… Haha. Men ting er liksom som før her. Jeg får ikke lagt inn bildene fra kameraet via minnekortleseren, og jeg og Frida er partners in crime tjuefire timer i døgnet. Omtrent. Det vil si at epler flyver gjennom stua her på daglig basis, og i blant får vi de ansatte med på rullestolløp gjennom gangene her, med tidtaking og hele pakka. Haha. No joke. Om ikke annet, så finner vi i alle fall tilbake til våre barnslige sider, og har en hel masse uskyldig moro mellom slagene. Det er ikke det at vi ikke kan å le, nemlig. For det kan vi. Og vi spiser is en gang i blant. Er det helg, så er deg helg lissom. Hugs!

Mer kaostanker

flowers1
Hører for tiden på: Emily Barker & The Red Clay Halo – Pause

Nydelig låt. Hør den. 

Det har blitt kveld. Kroppen er fremdeles ikke rolig. Sovepillen har ikke slått inn, så jeg sitter i senga på rommet med musikk på og macen i fanget. Hodet jobber ustanselig, som den har gjort i hele dag. Jeg er sliten, men ikke trøtt. Vanligvis ville jeg kanskje sett frem til å legge meg nå, og få noen timer søvn. Men nei. Jeg gruer meg til å sovne. Ikke for at det å sove nødvendigvis er så fælt (selv om det ofte er det og, med alle sinnsyke mareritt og drømmer som er så fæle jeg ikke en gang har mulighet til å beskrive), men for at jeg ikke vil våkne. Er ikke det rart? At man får så lite lyst til å legge seg for at det betyr at man må våkne til en ny dag. Igjen. Akkurat som i går.

Dagen i dag er også preget av store kontraster og motstridelser. Som for eksempel at jeg kjeder vettet av meg, men ikke har lyst til å finne på noe som helst. Løsningen blir å løpe opp og ned mellom stua og rommet her på DPS-en, høre musikk, se fire og et halvt minutt av en tv-serie (før jeg går lei og ikke orker sitte stille lenger), prate med folk her, og irritere meg over dem og alt det de gjør. Jeg blir irritert, og det vises. Jeg småkjefter på andre pasienter. Selv om jeg vet at det er meg problemet ligger hos, og ikke dem.  Ikke mye som skaper ro og… Hva skal man si… Harmoni i kroppen, akkurat. Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen. Nesten konstant. Kun med små pauser hvor jeg oppriktig ler av Frida for at hun er morsom, og får etterlengtet fri fra irritasjonen min og negativt tankekjør. Små pauser. For vips! så er alt tilbake. Selv om jeg fremdeles sitter der på akkurat samme måte og smiler, prater og ler. Tilsynelatende frisk som en fisk.

Det er da det slår meg hvor mye vi ikke ser av hverandre. Hvor mye vi ikke forstår. Nå, når jeg ikke forstår noe av meg selv engang. Tenk hvor mye som ikke er som det ser ut. Ting er ikke svart/hvitt. Ting er aldri svart/hvitt. Uansett hva man prater om. Det finnes alltid andre vinkler. Andre måter å se ting på. Andre forståelser enn ens egen. Jeg føler meg liten. Jeg har min boble av forståelse, og alle andre mennesker har sin egen. Hva betyr tankene mine da? Hva betyr min forståelse når den ikke gir meg noe positivt? Hvordan kan jeg slippe unna min egen boble, og heller hoppe inn i noen annens? Kan jeg ikke bare… Se annerledes på ting? Tenke annerledes? Få vekk de automatiske destruktive, skumle tankene som dukker opp uten at jeg rekker å registrere at de er der? Kan noen fortelle meg hvordan?

Sånn cirka ganske forvirra

Jeg syns ikke det å leve er så lett, jeg. Faen ass. (Det må være lov å banne litt.) Forvirring og uro tar helt overhånd. Jeg har googlet og trålet internett halvt ihjel etter informasjon og andres erfaringer, og sitter ikke igjen med så veldig mye annet enn en knagg å henge tingenes tilstand nå i øyeblikket på. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en bipolar lidelse, og at den dukker opp og ødelegger livet ganske så ofte. Hver vår legges jeg inn, for eksempel. Uten tro på at noe noen gang kan bli bedre. Vel, årets innleggelse er annerledes. Jeg er ikke den stille jenta i hjørnet som aldri sier noe til noen. Jeg griner ikke uten stopp når ingen ser meg. Jeg vil ikke helst bare ligge på et mørkt rom og drukne ned i madrassen for aldri å bli funnet. Jeg ler. Jeg prater. Jeg trener. Jeg har masse energi. Samtidig er det ikke mye jeg føler er gøy, selv om jeg ler. Det er ingenting jeg vil, verken akkurat i dag eller frem i tid. Å trene gir meg ikke den gleden den bruker å gi, men jeg gjør det allikevel – for at jeg vet at det er lurt. For at jeg vet at jeg egentlig liker det. Jeg har tanker om det meste, men følelsene uteblir. Jeg er likegyldig. Nummen. Uinteressert. Ukonsentrert og ufokusert. Flat. Og kanskje aller mest; Irritabel.

Ved en innleggelse, kommer det selvfølgelig med en masse samtaler. Før har jeg aldri sagt noe. Ikke noe om hva jeg tenker, ikke noe om hvordan ting føles der og da eller hva jeg tenker om fremtiden. Nå har jeg bestemt meg for å fortelle akkurat hva jeg tenker, føler og ikke føler. Og det er der det blir vanskelig. Jeg har egentlig mest lyst til å svare “jeg vet ikke” på alle spørsmål som blir kastet min vei. Jeg har mest lyst til å si “jeg bryr meg faktisk ikke”, eller “det spiller ingen rolle.” Men jeg jeg tenker også at kanskje det gjør det. Kanskje spiller det noen rolle, selv om tankene og følelsene mine ikke mener det nå. De sier jo det. Alle rundt meg. Kanskje har alle andre rett?
Så da bestemmer jeg meg for å fortelle. Alt jeg kommer på. Problemet med det er at jeg glemmer hva jeg var på vei til å si midt i setningen. Jeg husker ikke hva jeg startet på, jeg husker ikke engang ordene. Jeg bare ler det bort. Hva mener jeg egentlig? Hva er realitet? Hva er sykdom? Hva er meninga med livet? Finnes det noen mening? Kan jeg få et bra liv, eller skal jeg slite med dette hele tiden? Hva er poenget? Orker jeg? Trenger jeg? Er det best at jeg lar være? Er det best at jeg forsvinner? Ser de ansatte rart på meg? Mener de jeg er dum? Tenker de at jeg er håpløs? Lost case, uten potensiale til å bli noe annet enn hva jeg er akkurat her og nå?

At det blir mye forvirring og uro er vel ikke nødvendig å si. Men jeg sier det allikevel. Jeg er forvirret. Uroen krangler seg frem og gjennom alt. Hva skjer? Hvorfor er jeg oppstemt og nedstemt på en og samme tid? Hvordan kan jeg komme ut av denne tilstanden (som forøvrig minner veldig om det som kalles en blandet episode) i min bipolare sykdom? Hva kan jeg gjøre? Hva kan andre gjøre? Er det håp? Er det noen vits? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke noe som helst for øyeblikket. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje håper jeg at jeg en dag vil lese det og skjønne mer. Eller kanskje ikke. Kanskje er det ikke noe å skjønne. Hvem faen veit.

Diffust

Hvordan skal man leve livet sitt om man ikke tror man noen gang kommer til å bli lykkelig og fornøyd? Jeg er tilbake dit. Dit hvor store spørsmål om livet og meningen med det, styrer nittiåtte prosent av hjernekapasiteten, døgnet rundt. Søvn er omtrent ikke-eksisterende. Hjernen tar aldri pause. Jeg har kommet frem til at jeg er av typen menneske som det ikke er mulig å tilfredsstille. Jeg går rundt og venter på de spesielle øyeblikkene i livet som plutselig hender en sjelden gang i blant, i stedet for å klare å leve i dag og være fonøyd med det. Jeg ser enten tilbake eller fremover, med savn, nostalgi, motløshet og utålmodighet. Kan ikke noe spennende skje meg nå snart, lissom?

En god venn har spurt meg om jeg ikke forventer for mye av livet. Kanskje gjør jeg det. Kanskje håper jeg på store, urealistiske ting konstant. Kanskje drømmer jeg om å være noe mer enn jeg er eller kan bli. Eller kanskje føler jeg bare at jeg ikke har eller er hva jeg syns jeg fortjener. At jeg ikke bruker mitt potensiale til å være den jeg vil være. Hvem vet? Det er egentlig ikke viktig. Poenget er det samme. Jeg er ikke god på å leve glad og fornøyd i hverdagen. Jeg velger kortsiktig moro fremfor langvarig stabilitet ved hver eneste mulighet jeg får, og ender opp med å ha kortvarig moro som skaper minner jeg lengter tilbake til når jeg egentlig skal leve det virkelige livet.

fantasydrea1

Det slår meg hvor selvbevisst jeg egentlig er. Hvor klar jeg er over mine feil, mangler og dårlige valg, men uten evne til å forandre på det til neste gang. Forventer jeg virkelig for mye av livet? Er det ikke mulig å leve et liv med en hverdag med fler av de store, spennende øyeblikkene jeg lengter så fælt etter? Skal jeg bruke hele livet mitt som jeg gjør nå – i ingenmannsland uten noe å gjøre, uten en plan og uten noen muligheter til å følge drømmer? Skal jeg være låst i en hverdag hvor jeg går rundt og ønsker meg enten frem eller tilbake i tid? Jeg vet jeg kan få til mye. Jeg vet jeg duger til noe. Jeg vet at jeg kan få en meningsfull hverdag om jeg bare fikk muligheten til å vise hva jeg er god for. Det er bare veien dit som er så jævla uklar og diffus.

Jeg tror ikke på mirakler. Jeg tror ikke på at ting faller ned i fanget på en uten at man løfter en finger. Jeg har alltid tatt initiativ. Jeg gir aldri opp. Å få et nei gjør ikke annet enn å ikke forandre det man allerede har. Nå vet jeg bare ikke hvor jeg skal spørre eller hva jeg skal spørre om. Jeg har et ønske om hva jeg vil gjøre, men det er ikke bare-bare å få det til. Det er ikke bare-bare å kreve en plass i et miljø man ikke har annen kompetanse å komme med enn arbeidserfaring. Det er ikke lett å overbevise en arbeidsgiver om at man faktisk har det som trengs på tross av manglende utdanning via noen ord på et papir. Faen, jeg vil jobbe! Jeg vil vise verden (og meg selv) at jeg kan få til noe! At jeg duger. At jeg kan bidra. At jeg kan være meningsfull. Jaja… Vi får se, vi får se. Det skal nok ordne seg. Skal det ikke..? Nå får jeg komme meg i seng. Morgendagen blir i alle fall ikke særlig meningsfull uten søvn. Hugs.

Bad (Hair) Day

NELLYMeg som leker modell med lue fra Nelly.com. Kunne kanskje børsta håret først…

Det der med å utlevere kun de positive sidene ved livet på Facebook og andre sosiale medier, har jo blitt pratet en god del om. Jeg er ikke den som aldri forteller om kjipe ting akkurat, men i det siste har jeg vært ganske så positiv på sosiale medier. Og det er da det slår meg at positivitet og rosamaling kanskje ikke er et spill for galleriet, men et virkemiddel til å påvirke seg selv i riktig retning. Om man kun syter om negative ting, så er det ikke rart om man blir stuck der, lissom. Men om man prøver å smile litt ekstra, og prøver å se så positivt på ting som overhodet mulig, selv om man kanskje ikke helt egentlig tror på det selv, så blir det ikke verre enn det er. Det kan jo ikke skade å rosamale, lissom. Det er i alle fall det jeg tenker for min egen del nå.

Man må liksom ta litt tak. Prøve litt, og ikke bare legge seg ned og grine. Selv om man selvfølgelig kan gjøre det og – i tillegg til å ta tak. Etter at de fem siste årene har gitt meg en erfaring om at våren på mange måter ikke er min favorittårstid, er jeg litt nervøs og stressa for hvor bra det kommer til å gå i år. Hva jeg har lært om meg selv i løpet av de siste årene. Jeg er i alle fall veldig bevisst på å holde hodet over vann, og det kan da ikke være et dårlig utgangspunkt, kan det vel? Nå skal jeg i alle fall ta tak og shine leiligheta, så det er klart for ei helg med fantastiske Viljagull.

Det er mye man ikke vet

Jeg sovna ikke før to-halv tre i natt, men er allerede våken. Klokka er ti på halv åtte (les: ti på halv trøtt), men jeg har vært våken siden ti på seks. Kroppen er kaldsvett etter mareritt – i natt og. Kroppen er slapp, jeg er trøtt og vil sove mer, men kroppen vil liksom ikke høre etter. Jeg setter sovne-prosjektet på vent, og finner frem Facebook på mobilen. Blar nedover i nyhetsfeeden. Blar hastig forbi alle “god morgen”-statuser som har begynt å tikke inn fra folk som gjør seg klare til å dra på jobben, men stopper opp da jeg ser en link til et blogginnlegg om uføre og politikk i den sammenheng.

Her skriver Kurt om sine erfaringer rundt uføretrygde gjennom hans rolle som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Han belyser tanker, følelser og manges realitet rundt det å være sykmeldt så lenge at arbeidsplassen har blitt fremmed, og prøver å fortelle at det er så mye mer med folk enn det man selv kan se og tro.

Dette blogginnlegget traff meg. Jeg kjenner igjen så mye av det som står der! Det er så mye i den teksten som er så viktig. Jeg er ingen unnasluntrer. Det har jeg aldri vært. Jeg har alltid stått på, og jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt nok til å ville bli best i det jeg holder på med – uansett hva det er. Jeg har alltid hatt et behov for å imponere, et behov for å bli sett på som dyktig, hardtarbeidende og målbevisst. Derfor går det veldig mange tanker gjennom hodet mitt når jeg, som egentlig alltid har følt meg som en resurssterk person med potensial og vilje til å bli noe, sitter her i dag og får utbetalt arbeidsavklaringspenger fra NAV etter å ha vært sykmeldt fra jobb i over et år. Det er ikke unnasluntring. Det er et personlig nederlag.

Så kommer den nye hverdagen min. Først må jeg innrømme for meg selv, og for alle andre (ikke minst), at jeg faktisk ikke klarer å jobbe akkurat nå. Min nye hverdag kan kanskje se ut som en enkel løsning. Som unnasluntring. Som en unnskyldning til å få styre dagene mine helt selv, og bare få holde på med ting jeg liker. Min nåværende hverdag består mye av trening. Jeg trener hver eneste dag. Noen ganger to. Og ofte når jeg er på treningsstudioet og løfter vekter, tenker jeg på hvor mange av de andre som er der som tenker “Hvorfor er ikke hun på jobb? Om hun klarer å være her og løfte tunge vekter hver eneste dag, så bør hun da kunne klare å jobbe også!” Å dra på trening koster meg ikke noe i form av dørstokkmila. Det står ikke på lysten, og det står ikke på motivasjonen. Men paranoien av å tenke på hva alle andre måtte tenke og tro, den har til tider satt store hinder.

Det er da jeg tenker “det er så mye man ikke vet.Ja, trening er noe jeg virkelig liker å holde på med. Men det er ikke bare det. Trening er en stor del av behandlingen min for å bli frisk nok til å en dag kunne gå tilbake til en jobb, uten å bli periodevis sykmeldt igjen. Og det samme gjelder egentlig alt annet jeg bedriver med i den nye hverdagen min. Jeg er ikke i jobb, for jeg trenger tiden min til å finne ut hvordan jeg skal klare å unngå å bli sykmeldt. For å finne ut hvordan jeg kan takle både opp-og nedturer. Og det handler ikke bare om jobb, heller. Innsatsen er større enn som så. Først og fremst handler det om å overleve, rett og slett. Det høres jo veldig overdrevent og pompøst ut, men jeg har brukt fire og et halvt minutt på å finne en annen måte å si det på, uten å lykkes. Derfor får det bare se litt overdrevent og pompøst ut. (Selv om det i virkeligheten bare er sant.) Dernest handler det om å kunne klare å leve, ikke bare overleve. Og forhåpentligvis er jobb en del av det å leve for meg litt lenger frem i tid. Men ikke akkurat nå. Og om du syns det er vanskelig å forstå, eller vanskelig å godta – da kan du bare tenke deg hvor vanskelig jeg syntes det var å både forstå og godta. Det er jo tross alt jeg som må leve med å bli sett på som en unnasluntrer.

deterså

Psykisk syk, men ikke svak

Det er noe jeg har tenkt ganske lenge på, men egentlig aldri sagt høyt. Og nå er det på tide. Eller, det passer vel kanskje bra nå, nå som Lene Marlin har gått ut og fortalt om sine psykiske problemer og selvmordsforsøk. Da Lene Marlin forsvant fra medienes søkelys for lenge, lenge siden, ble det mye snakk om hvor det ble av henne. Det har også blitt snakket mye om at hun ikke var psykisk sterk nok  for rampelyset. Jeg har tenkt over det der, og føler ofte at det blir endel misforståelser omkring det å være psykisk syk og det å være psykisk svak. For nei, det er absolutt ikke samme sak.

Jeg kan snakke for min egen del. Jeg har aldri vært en psykisk svak person. Heller tvert imot. Jeg har vært den i front. Den dominerende, den som sier høyt ifra om det hun mener. Den som reiser seg og sier “nei”, selv om presset rundt om å si “ja” er stort. Uten å prøve å fremstå som en saint, så har jeg vært en som har forsvart de som ikke har turt å forsvare seg selv. Eller som ikke har fått det til. Poenget er; psykisk svak har jeg aldri vært. Men psyisk syk – det er jeg.

Som legen min sa; “Noen får hjertetrøbbel. Du fikk bipolar lidelse.” Sånn er det. Jeg trakk det loddet, lissom. Uten at jeg kunne noe for det. Uten at det er noe jeg har kontroll over. Depresjonene mine kommer akkurat når det passer dem, av og til uavhengig av omstendighetene rundt meg. Uavhengig av hva jeg gjør og ikke gjør. Det samme gjør oppturene. De bare dukker opp, helt ut av intet, men hjernen min er ikke psykisk svak som ikke klarer å takle det. Det er uunngåelig. Og på samme måte som med hjertetrøbbel, så finnes det ting man kan gjøre for å forbedre det. For å takle det. For å holde sykdommen i sjakk.

På grunn av alt dette, blir jeg så utrolig glad hver gang jeg leser en artikkel om kjente fjes som innrømmer at de har vært eller er psykisk syke. Det er så sterkt gjort! Jeg blir nesten så rørt at jeg begynner å grine hver eneste gang, og jeg blir ekstremt sjeldent rørt til tårer. Takk til Lene Marlin som setter et norsk kjendisfjes på psykisk sykdom, og som beviser at det å være psykisk syk absolutt ikke er det samme som det å være psykisk svak. Du rocker, Lene Marlin! Du rocker.

IMG_4551

Og ja. Jeg har klippa meg! Ekstrem forandring, and I love it!