windowpuppylove

Minor Majority – (Think I´m) Up For You & I

Jeg er lei. Tanker og følelser flyr akkurat dit de vil, mens jeg sitter igjen tiltaksløs og sliten. Jeg burde være glad. Jeg burde nyte ferie. Jeg burde klare å slappe av, og våkne opp klar og opplagt for en ny dag. Jeg burde glede meg til de neste to ukene. Men så lett er det visst ikke. Kroppen og hjernen min motarbeider meg. Det er sånn det føles. Om livet var ei vekstang, så har noen slengt på 20 kg for mye på hver side av min stang. Mest av alt har jeg lyst til å krølle meg sammen i senga med dyna helt opp til halsen med en stykk kosevalp som kysser meg på kinnet tett inntil meg. Og jeg vil bli der. Helt til jeg kan våkne opp uten å tenke «hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen?». Helt til jeg ikke lenger bare tenker på alt jeg burde – men at alt det går helt av seg selv. Slik det burde være.

ny1capnybwdrearåsany22

Caps fra choies.com (om du skal handle derfra, så trykk gjerne på reklamen litt lenger ned i sidebaren min!), solbriller & jeans (i størrelse 36, can you believe it!?) fra Kappahl, vest fra Cubus, singlet fra Primark og et par converse kjøpt på nett et eller annet sted.

Hører på:  Young the Giant – Cough Syrup

De siste ukene har ikke akkurat vært på topplista over gode uker hittil i livet. Ting er meningsløst og håpløst og… Ja. Bare tungt, rett og slett. De få gangene jeg har orket meg til butikken, så har jeg tatt på treningsklær for å slippe å sminke meg før jeg drar dit. Om man ser ut som et dass med treningsklær på, så er det ingen som reagerer. Det er normalt. Men nå tror jeg at den ene butikkdama snart har gjennomskuet trikset mitt, altså. Så i dag – siden jeg måtte ut av huset – tok jeg på solbriller, en caps og litt lipgloss – og visp! Så slapp jeg faktisk å lure noen med treningsklær.

I det siste har jeg tvunget meg selv til å ta litt bilder og. Det er to ting som fungerer utrolig godt som terapi for meg. Nei, tre, faktisk. Det ene er musikk. Eller… jeg vet ikke om musikk gjør ting verre eller bedre jeg, sånn helt egentlig. Kanskje litt begge deler? Jeg har skjønt at mamma mener jeg hører på alt for depressiv musikk og at det bare gjør ting verre for meg, men jeg vet ikke helt om jeg er enig.  Anyway. Det andre er trening. Det er jo vitenskapelig bevist at trening fungerer som terapi. Frigjørelse av dopamin og alt det der. Og det tredje er å ta bilder. Men så er det å orke, da. Når det gjelder treninga, så sørger jeg for å få hele treningslokalet for meg selv når jeg skal trene. Eller jeg tar en tur på rollerblades sent på kvelden – når ingen andre er ute. Og jeg tar bilder av meg selv. Det er liksom det letteste. Når jeg tar bilder av meg selv, så slipper jeg å kommunisere med noen, men kan allikevel drømme meg bort i en verden slik jeg skulle ønske den var. Alt ser så mye finere ut på bilder enn i virkeligheten. Æsj, dette ble klissete, men du skjønner kanskje hva jeg prater om. Det fungerer i alle fall av og til. Og det hindrer meg i å ligge på sofaen og velte meg i selvmedlidelse og tunge tanker. Det er da noe. 

blondbw

Det er sommer og sol, og allikevel så er ikke hjernen der den bør være. Livet smiler ikke, og det gjør ikke jeg mye av heller. Det er rart det der. Det kommer liksom akkurat når det passer seg selv det der. Det dårlige humøret. De vonde følelsene. Negativiteten og dritten. Plutselig så er det der, uten å spørre om lov først, og uten å gi meg noen sjans til å krangle meg til noe annet. Og så tenker jeg for mye. Jeg tenker at jeg tenker for mye også, akkurat som Maria Mena. (Ref: Maria Mena – Fragile (Free), «I think I have a problem, I think I think too much.») Gøy  å ha noe til felles med henne også, da. Jeg har allitd likt Maria Mena. Hun er liksom bare der, hun. Hun gjør seg ikke til eller overdriver noe som helst. Du vet, noen ganger så bare misliker man mennesker uten å kjenne dem. Man misliker alt de gjør, alt de sier, og bare hvordan de er. Mens andre – på samme måte – bare liker man. Og Maria Mena er en sånn for meg. En jeg bare liker, helt uten å ha noe grunnlag for det what so ever. På samme måte takler jeg ikke Adam Sandler. Jeg hater ham litt, faktisk. Om jeg skal se en film han er med i, så krever jeg betaling. Og det bør være godt betalt og.

Men uansett, jeg skulle egentlig bare bruke tid til noe mens jeg ventet på å bli trøtt, jeg. Og fortelle at jeg har lyst til å bli blond igjen. Den lysten der kommer og går akkurat som den vil den og. Jeg syns jo ikke jeg er penest som blond. Eller kanskje jeg gjør det. Jeg vet ikke. Det kommer an på så mye annet. Kanskje jeg burde ha rosa hår. Med rosa hår så burde man ikke være i stand til å være deppa, vel. Med rosa hår så… Lyser man jo opp. Rosa er en gladfarge. Kanskje er det det som er trikset…? Eller kanskje er trikset å skaffe en hund. Gud, jeg har lyst på hund. Dere aner ikke. Jeg har så lyst på hund at jeg tok meg selv i å kose med swifferdusteren her om dagen. Du vet, en sånn støvkostgreie, myk og rufsete. Da vet man at man har litt i overkant lyst på hund, eller? Sukk. En dag. Imens får jeg vel prøve å sove litt. Trøttheten har meldt sin ankomst om cirka tolv og et halvt minutt, kjenner jeg. Da er det viktig å være på plass under dyna med hodet hvilende lett på puta, og ikke sitte foran macen og søke på alle de søteste hunderasene i verden og «hvordan gå fra brunt til blondt hår». Da er det plutselig morgen igjen. Så; god natt.

djeadjeadjea

Nå skal jeg – som egentlig er veldig glad i å skille meg ut fra mengden – si det som alle andre sier. Men det er rett og slett ektefølt, og da må det bare få bli med. Det er veldig forutsigbart, og kunne vel kanskje til og med vært skrevet på forhånd. Jeg skal si som en prisvinner på scenen, som med tårer i øynene og et ydmykt, litt forvirret blikk, takker i overkant mye for både prisen og støtte og gode ord. Her er det; wow. Takk for alle fine kommentarer, for all fin respons og for… Ja, støtte, rett og slett. I så mange uker har mitt forrige innlegg bare vært her som en kladd. Til slutt ble jeg så lei av å lure på om jeg skulle poste det, at jeg bare postet det. I to minutter angret jeg. Men så kom responsen, og jeg må bare si; wow. Jeg visste jo at jeg ikke var helt alene altså, men at så mange skulle dukke opp på chat på facebook og si at de kjenner seg igjen i alt jeg skreiv, det hadde jeg aldri trodd. Takk og alt det der.

Før jeg postet innlegget var jeg faktisk veldig redd for å være en av de som jeg så absolutt ikke vil være. Som så pompøst og pretensiøst skal legge frem depresjon og tunge ting som om det var en slags dyster kunst. Tekster og bilder som bare… jeg vet ikke hva jeg skal si engang. Som bare er med på å øke fordommer og som gir et helt feil inntrykk av hvordan ting egentlig er – synes jeg da. For å ikke snakke om hjernedøde metaforer, som bare gjør det så ekstremt kleint og ikke i nærheten av ærlig og rett frem. Jeg vet ikke med dere, men av og til syns jeg det er ekstremt deilig og befriende å få høre ting akkurat som de er. En spade er en spade, en depresjon er en depresjon – og ikke en «tilsynelatende endeløs vandring i stummende mørke», om du skjønner hva jeg mener. Det er noe befriende med å høre at man faktisk ikke er alene om å tenke at «hei, jeg er normal, men av og til er jeg så trist at jeg egentlig bare vil dø», uten at det høres ut som et utdrag fra en samtale mellom to hormonelle fjortenåringer som på bussen sørger høylydt over tapet av den store kjærligheten, bare for å ta et eksempel.

Jeg er fremdeles ganske redd for å fremstå som… tja. Teatralsk og emo når det gjelder å skrive om sånne alvorlige greier som det her. ”Jeg har sluttet å lese bloggere som vandrer deprimerte linjelangs på nettet – det kom en dag da jeg ikke syntes synd på dem mer”, skriver journalist Jakob Arvola i Tidsskriftet for legeforeningen. Videre mener han mener bloggerne dyrker depresjonen og velter seg i medlidenhet og selvmedlidenhet. Det har det kommet en god del reaksjoner på, både fra fagpersoner og psykisk syke bloggere. Jeg må ærling innrømme at jeg skjønner hvor han kommer fra. Jeg mener… Når blogginnlegg på blogginnlegg fylles med intetsigende bilder av oppkutta armer, tårer som renner langs kinnet og pompøse slagord om hvor lite livet er verdt å leve, så forstår jeg godt at det oppleves som “å velte seg i medlidenhet og selvmedlidenhet”. Jeg sier ikke at det ikke er oppriktig depresjon blant disse, altså. Misforstå meg ikke. Jeg sier ikke at det er noen feil eller rett måte å være deprimert på, og jeg sier ikke at å si ting rett ut akkurat som de er er fasiten. Jeg bare sier at jeg skjønner Jakob. Personlig liker jeg når ting som er vanskelig bare blir sagt rett ut, uten at det verken overdrives eller bagatelliseres. Jeg liker når folk kaller en spade for en spade, og jeg liker å føle at det som blir sagt virkelig er perosnlig – og ikke bare noe som er hørt eller lest tusen ganger fra før.

sened

Jeg er deprimert. Det er rart det der, hvor enkel setningen egentlig er, men dog så vanskelig å skrive. Og enda vanskeligere å si høyt, både til seg selv og til andre. Det som gjør det enda rarere, er hvor lite vi snakker om at mellom 6 og 12% av landets befolkning til enhver tid er deprimerte. (Kilde: folkehelseinstituttet). Rundt omkring en tredjedel av Norges befolkning får en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet, og allikevel så er det vanskelig å stå frem som psykisk syk. Av mange grunner. Karrieremuligheter og folks tanker er to av dem. Jeg kan ikke snakke for andre, men jeg kan snakke for meg selv. Jeg hater å snakke om depresjon, om angst, om panikkanfall og om endeløs grining. Jeg har ikke pratet om det til så mange heller, men når man kommer tett innpå noen, så er det vanskelig å skjule i lengden. Først skinner det gjennom og skaper misforståelser, usikkerhet og… Ja, uforståenhet, om det overhodet er et ord. Deretter skinner det ikke bare lenger gjennom. Det vises. I stor grad. Og da må man nesten begynne å snakke, før alt man har glipper vekk foran nesa på en. Så det har jeg altså gjort. Åpnet meg. Vært ærlig og åpen, først med en. Og deretter med flere. Og nå med alle. Det er, som så mye annet, ganske så ironisk. Sånne ting vil man helst ikke vise eller dele med noen overhodet, men så kan det vise seg at det å være ærlig faktisk er en solid start på veien mot å bli friskere.

Jeg er deprimert. I skrivende stund (som til informasjon ikke er i dag, siden innlegget ble skrevet for mange uker siden) er jeg på tredje uka for denne gang. Jeg er ikke konstant deprimert. Det kommer i perioder, helt plutselig. Uten at det trenger å være noen spesiell grunn. Jeg har hatt det sånn i… Tja. Flere år. Hvor mange er vanskelig å si. Tre, fire, kanskje. Før var jeg deprimert uten å tenke over at det var det det var. Jeg ga det ikke noe navn. Jeg bare la meg ned i senga, og gikk i hi til det gikk over. Jeg kunne jo det, jeg var jo min egen sjef. Jeg avlyste fotograferinger, og ble hjemme. I senga. Uten å gå lenger enn til do og tilbake. Og til og med det var langt og utmattende. De to siste årene har vært verre. Jeg har vært dypere nede enn før. Og lengre. Følelsen av å føle seg som en dritt, av å føle at alt man driver med er meningsløst, å føle at livet i seg selv – for alle, og ikke bare for meg selv – er meningsløst… Det er følelser om er vanskelige å takle. Av og til tror jeg ikke på å leve. Jeg ser hvor mye dritt det er i verden, og tenker at det ikke er mulig for noen å leve lykkelige. Jeg tenker at jeg kommer til å være ensom livet ut, og at jeg aldri kan gjøre noen andre lykkelige. Jeg føler meg ondskapsfull, stygg, tjukk, teit, patetisk og sytete. Og mislykket, som ikke klarer å takle trist bedre enn det her.

Jeg er deprimert. Men jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å fortsette sånn som nå. Jeg orker ikke vite at neste depresjonsperiode er rett rundt hjørnet, og kan dukke opp når som helst. Jeg dro til legen, og fortalte hva jeg sliter med. Han sendte meg videre, og jeg fortalte igjen. Jeg, som hater å prate om det her, fortalte alt jeg kunne komme på. Og ble hørt. Og tatt på alvor. Frykten for å være teit, for å overdrive, for å tåle lite, for å syte, for å innbille meg ting, for å ha skapt det selv… Alt ble i et lite øyeblikk borte. Jeg ble trodd, og da jeg satt foran psykiateren og nesten (bare nesten!) grein mens jeg fortalte om tanker og følelser jeg sitter med, så sa hun; «det er ingen tvil om at du både er og har vært alvorlig deprimert.»  Og nå prøver prøver jeg å forandre ting. Jeg prøver å finne en løsning. Så er jeg kanskje ikke svak allikevel. Så er jeg kanskje ikke en taper og et tåpelig, patetisk menneske for at jeg ser så mørkt på ting. Så er det ikke bare noe jeg skaper selv. Så overdriver jeg antagelig ikke. Det er reellt. Det er ekte. Kanskje finnes det faktisk løsninger rett rundt hjørnet og.

Jeg er deprimert, og plutselig en dag våkner jeg og følelsen er borte. Tankene er borte, den vonde følelsen er borte, og hele verden ser annerledes ut. Hele livet ser annerledes ut, og bare virkelig føles annerledes. Det er ikke tungt lenger. Det er veldig merkelig. Før forstod jeg aldri at dette var mulig. Det er nok derfor det er tabu og. Før ble jeg oppgitt over å høre om deprimerte mennesker. «Fy faen, så svake de er. Og de som tar livet av seg… Hva tenker de med!? Klarer de ikke å se at livet har mer å tilby enn at det er verdt å avslutte alt på grunn av småting som for eksempel et kjærlighetsbrudd? Hvor trangsynt går det an å bli?» Jeg har forstått at det ikke er sånn det er. I den virkelige verden kan slike ting være ganske svarthvitt med klare grenser. I depresjon… Well, not so much. Det er ikke svarthvitt. Det er kølsvart. Så svart at det verken finnes grenser eller forklaringer. Ikke på noe. I mørket er det ikke lett å se forskjell på hva som er hva. Det er ikke lett å skille tanker fra hverandre. Alt blendes sammen, og en trist ting står ikke lenger alene – det blir til alt. Tankene mine går ofte så i surr at mens jeg prøver å se ting fra alle mulige vinkler, så glemmer jeg hva mitt opprinnelige syn var. Jeg glemmer den opprinnelige tanken, glemmer meningen min, og sitter igjen med et tankekaos og følelsen av at jeg ikke lenger vet hvem jeg er.

heyyou

Jeg er deprimert, og kommer nok aldri til å poste dette nå mens jeg fremdeles er det. Og når jeg er ute av depresjonen, så glemmes det. På sekundet, selv om det ligger der som en kladd gjemt i arkivet. Wow, det ble både billedlig og bokstavlig på en gang, det, om du skjønner hva jeg mener. Kanskje er et derfor det ikke snakkes så mye om. Når man trenger å prate om det… Når man tenker på det – da klarer man ikke å prate om det. Da føler man seg teit, ubrukelig, tåpelig og sutrete. Og når det er over, så glemmer man det. Da er det jo ikke lenger noe å prate om. Da er det jo borte. Da begynner man å tvile. Kanskje overdrev jeg? Kanskje var det ikke så ille som jeg skulle ha det til? Jeg startet dette avsnittet med å si at jeg nok aldri kommer til å poste dette. I alle fall ikke nå. Vel, kanskje jeg skal gjøre det allikevel. Bryte mønsteret. Det burde jo være greit å si det høyt. Det er jo ikke som at jeg er splitterpine gal, og ikke fungerer til noe som helst. Og hey. Jeg er ikke alene. Vi er mange.

Jeg er pissredd, og føler meg som en komplett dust – men velger å dele det allikevel. Ikke for at jeg skal forandre verden. Ikke for at jeg skal få fine ord om hvor tøff jeg er. Ikke for at jeg verken synes synd på meg selv eller mener andre bør gjøre det. Heller ikke for å unnskylde meg. Ikke engang for at jeg skal hjelpe andre. Men bare for at…. For at jeg er forbanna. Jeg er forbanna for at livet består av sånn dritt, og at vi ikke engang prater noe særlig om det. Jeg er forbanna for at jeg føler meg som en dust som forteller om det. Og derfor gjør jeg det. Jeg overtaler meg selv til å drite i om noen kanskje syns det er teit. Jeg overtaler meg selv om at jeg har rett i at dette er virkelig. At det er sånn for mange flere enn meg. Dette er livet, det. Og det får være greit.

Og for ordens skyld; innlegget ble skrevet for mange uker siden, og ikke i dag.