Psykehus, del 1

– Det skal gå bra, jenta mi. Det skal gå bra.
Mammas stemme føles fremmed. Den er skjelvende, og ikke like sterk og klar som den bruker å være. Den mangler kraft. Ordene hennes føles malplasserte – som om de ikke hører til i rommet vi sitter i overhodet. Kanskje føler hun seg like malplassert, og like maktesløs? Jeg svetter, men fingrene er kalde. Ryggen og tærne føles også kalde, men ansiktet er klamt og varmt. Jeg ser mye ned på skoene mine, mest for å unngå øyekontakt med behandlerne som med jevne mellomrom kommer for å se etter pasientene sine. En etter en reiser de seg, pasientene, og med tunge skritt følger de etter mennesket som skal gjøre livet deres lettere, videre inn i bygningen. Vekk fra venteværelset, vekk fra alle oss andre. Ingen sier noe. Ingen ser på hverandre. Alle ser ut til å leve i sin egen boble, kun opptatte av sine egne liv. Hvem skal gjøre livet mitt bedre? Jeg titter litt nysgjerrig bort på de andre som venter, undrer på om de også vil slutte å leve, slik som jeg. Minuttene føles lange. Alt jeg har lyst til å gjøre er å løpe ut døren, sette meg i bilen og be mamma kjøre meg hjem igjen. Hjem til meg selv, hvor jeg kan dra dyna over hodet og forbli i senga så lenge jeg må. Uten å måtte forholde meg til noe eller noen. Uten å føle at jeg må noe som helst. Uten stress og mas, uten å holde maska, uten å være ”flink”.

Mamma ser på meg. Jeg føler blikket hennes på meg, men jeg møter det ikke. Jeg ser bare ansiktet hennes så vidt i sidesynet, og jeg vet hun har den bekymrede minen hun alltid har når hun tenker på noe som plager henne. Jeg ser omsider opp, prøver tappert å gi henne et smil, før blikket faller tilbake ned på skoene mine. Jeg føler ikke for å smile. Jeg føler ikke for å være her, prate eller tenke. Jeg føler ikke engang for å puste. Jeg vil bort, jeg vil hjem, jeg vil ingenting, kanskje vil jeg helst bare forsvinne.
Etter ti minutter som føles endeløse, føler jeg en annens blikk på meg. Han går i retning mot oss. Jeg venter med å se opp. Jeg vil være sikker. Vil ikke møte blikket til noen jeg ikke trenger å møte blikket til.
− Er det du som er Drea, spør han, og jeg kan fremdeles kjenne at han ser på meg.
That´s my cue. Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på.

Jeg nikker bekreftende på at Drea, det er meg, og reiser meg for å hilse. Føttene mine bærer meg, men bare så vidt. Det føles i alle fall sånn. At det bare er så vidt jeg har krefter nok til å holde meg selv oppe. Jeg sier ikke hei – jeg piper det. Stemmen er lysere og spakere enn den er til vanlig. Kanskje sa jeg hei for lavt til at noen faktisk hørte at jeg sa noe i det hele tatt. Håndhilsenen min er tafatt. Slapp, som om hånden min ikke lenger har kraft eller liv i seg. Jeg er fremdeles klam, jeg vil fremdeles vekk, jeg vil helst bare forsvinne fra alt og alle. Det hadde ikke gjort meg noe å dø akkurat her og nå, tenker jeg, men før jeg vet ordet av det, følger jeg etter de to menneskene jeg nettopp har hilst på innover i bygningen. Akkurat slik som de andre pasientene. Vekk fra venteværelset, vekk fra de eviglange minuttene og vekk fra muligheten til å rømme. Mamma går like bak meg. I et lite sekund assosierer jeg tilbake til da vi gikk på tur i barnehagen, og de ansatte alltid gikk både foran og bak rekken av barn – både for å beskytte og ha kontroll på oss. Blikket mitt leter febrilsk etter potensielle nødutganger som kan redde meg fra hele denne situasjonen, men forgjeves. Så paradoksalt det egentlig er. At jeg føler meg fanget, og at jeg leter etter en nødutgang fra noe som egentlig skal føles trygt og beskyttende.

Den første samtalen kommer i gang. Mamma sitter ved siden av meg, og foran oss sitter den mannlige psykologen vi nettopp hilste på, samt den blonde kvinnen med briller, som jeg ikke helt fikk med meg verken hva het eller hadde for en rolle. Hun sier ikke stort heller. Psykologen leder samtalen. Jeg ser fortsatt mest ned i gulvet. Skoene mine er slitte og ikke lenger like hvite som de en gang var. Kvinnen er i ført flipflop-sandaler og har rosa tånegler. Psykologen har en mild og forståelsesfull stemme. Han forteller at han har lest litt i journalen min, og at han vet at jeg nå nylig har fått diagnosen bipolar lidelse. Jeg nikker bekreftende. Han vet nok mye mer også, men det nevner han ikke. Ikke med det første i alle fall. Noen ting trenger bare ikke bli sagt. Vi vet alle hvorfor jeg er her. Jeg er her for å få lyst til å leve. Eller i alle fall miste lysten til å ikke leve, hvor enn pompøst det høres ut. Men sånn er det jo. Jeg er her for at jeg har mistet meg selv, og trenger å finne tilbake til personen jeg likte å være, den jeg egentlig er, før det blir for sent – på ordentlig.
− Har du tenkt på å ta ditt eget liv? spør psykologen.
Først treffer spørsmålet hans meg som et kraftig knyttneveslag i magen. Deretter lurer jeg på hvorfor han velger å starte samtalen med å stille et spørsmål han allerede vet svaret på. Jeg vet at det står om selvmordsforsøket mitt i journalen. Overdose. Jeg vet han har lest det. Han vet jo det! Hvorfor spør han da om jeg har hatt tanker om å ta mitt eget liv? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Hvordan snakker man egentlig om sånt? Er det normalt å skulle åpne seg om de mest forbudte tankene sine allerede nå, to og et halvt minutt inn i en samtale med en ukjent mann på et ukjent kontor?
Øynene hans ligner valpeøyne. Smilet hans er forsiktig. Imøtekommende, men ikke påtrengende. Stemmen er beroligende. Men det gjør det ikke lettere allikevel.
Jeg svarer ikke med ord, men nikker til svar.
− Har du sett for deg måter å gjøre det på?
Jeg ser ned på de ferske, mørke blåflekkene på armene mine etter sykehusinnleggelsen før helgen. Jeg forblir stille, men rommet er altfor stille når ingen av oss sier noe, lufta er for tung, rommet er for lyst, det gjør vondt i øynene. Det er tungt å puste.
− Drea? spør han forsiktig.
− Vi trenger ikke ta det nå, om det blir for mye. Bare si fra om det blir for mange spørsmål, det er helt i orden.
− Det går fint. Og ja, piper den ugjenkjennelige stemmen min omsider.
− Hvordan da?
Jeg ser ut av vinduet. Himmelen er mørk og skytung. Pulsen stiger. Jeg trekker pusten godt ned i lungene. Sekundene går. Smerten fra slaget i magen har enda ikke roet seg helt. Situasjonen føles uvirkelig. Hvordan havnet jeg her?
− Piller og bil, sier jeg så.
− Hoppe foran eller kjøre selv?
Det spenner seg i alle musklene i kroppen min. Jeg forsøker å holde meg samlet. Se normal ut. Prøver å gjenvinne kontroll over pulsen, som nå er i ferd med å eksplodere.
− Kjøre selv, piper jeg enda lavere enn før, og tenker på bergveggen jeg så mange ganger har sett for meg å kjøre hardt og brutalt inn i.
Jeg nevner ikke alle de andre måtene jeg også har sett for meg å dø på. Jeg vil ikke gjøre mamma mer opprørt. Jeg merker at hun reagerer allikevel. Hun gråter. Hun lager ikke lyd, men tårene renner nedover kinnene hennes, bak brillene. Leppene er stramme, som om hun tar seg sammen så jeg ikke skal legge merke til det. Jeg ser lenge på henne, men nå er det hun som ser vekk. Jeg tynges ytterligere av dårlig samvittighet. Hun griper tak i hånda mi og klemmer den hardt. Hun har ikke visst om depresjonene mine før nå nylig. Dette er veldig nytt for henne, på tross av at jeg selv tenkte tanken om at jeg var bipolar allerede for rundt omkring tre år siden.
– Bipolar lidelse er en sykdom. Det er ikke noens feil. Det er ikke din feil. Det er faktisk en kjemisk reaksjon i hjernen, til og med! Vi har ressurser til å hjelpe deg her, sier psykologen, fremdeles med den samme milde, vennlige stemmen.
– Ved hjelp av medisinering, som er et «must» i dette tilfellet, og terapi, så skal du lære å leve med denne sykdommen, legger han til og smiler.
Jeg tror ham ikke, men sier det ikke. Jeg ser ned i gulvet igjen. La meg dra hjem.
– Du har en datter også? Hvor gammel er hun? spør han så.
Jeg får vondt i hele meg av å tenke på Vilja. Jenta mi. Hun som betyr mest for meg i hele verden. Å tenke på henne tynger samvittigheten enda mer.
– Ja. Vilja. Hun er fire.
Han smiler. Jeg smiler ikke. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med glidelåsen på hettejakka. Den kvelende lufta strammer i halsen.

Kvinnen med flippfloppene og de rosa tåneglene tar over, og informerer om rent praktiske ting. Nøkkel til rommet, omvisning, timeplan. Psykehus-informasjon. Hun følger meg og mamma til rommet som nå er mitt på ubestemt tid.
– Du får det eneste rommet med vaskemaskin, smiler hun.
– Og det eneste rommet som fremdeles har sykehusseng. Den skal byttes ut etter hvert, siden den gir litt følelse av … vel, å være på et sykehus. Men når det er sagt, så er den utrolig god, da. Sikkert bedre enn de andre sengene, smiler hun.
Så forsvinner hun tilbake til hvor enn hun skulle. For meg gjør det ingenting at sengen er ei sykehusseng. Den har elektronisk fjernkontroll så jeg kan styre den opp til sittende stilling, og ser egentlig ganske så behagelig ut. Psykehus-seng. Det er da vel passende.
Jeg og mamma står igjen på rommet. Hun klemmer meg. Hardt og lenge, uten å si noe. Så drar hun. Jeg sitter igjen på rommet alene. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker. Jeg ser bort på to merkelige malerier som henger på veggen. De er fargerike. Glade. Irriterende. Jeg ser videre bort på klokken som står på hylla over benken ved kjøkkenkroken, som består av to kokeplater og et lite kjøleskap. Fjorten tretti, og jeg er stuptrøtt. Dagens lange minutter både på venteværelset og inne hos psykologen har virkelig tatt på. Jeg legger meg ned på sengen som står i hjørnet av rommet, og sovner – for en gangs skyld – før jeg rekker å tenke på noe som helst.

 

Dag 2.

…. Jeg blir sittende å vente i ti minutter før blodprøvene blir tatt på sykehuset. Det gjør meg ingenting. Da får jeg sitte der, alene i sykehuskorridoren, uten å måtte tenke over hvordan ansiktsuttrykket mitt er eller hva jeg skal si. I disse ti minuttene må jeg ikke smile høflig til noen. Jeg trenger ikke anstrenge meg. Jeg bare sitter der, og ser helt sikkert pottesur ut. Det gjør jeg alltid når jeg ikke tenker over hvordan jeg ser ut. Det slår meg plutselig hvor rart det der er. Dagen før hadde jeg ti veldig lange minutter på venteværelset som jeg helst ville vært foruten, mens disse ti minuttene – som jeg skulle ønske var lange – er korte og over på et blunk.

Jeg ser på når hun stikker nålen inn i armen min, men flytter blikket raskt. Blod har alltid gjort meg kvalm, og det har tydeligvis ikke endret seg. Å se de små flaskene fylles av blodet mitt gjør meg skikkelig uvel. Det er ikke uvanlig at jeg besvimer av sånne ting. Jeg kan faktisk besvime bare av å høre om ekle historier som involverer blod eller skader.
Heldigvis er det fort gjort å ta blodprøver, og jeg kan raskt gå tilbake til huset. Klokka er snart halv ni. Det er frokosttid. For å komme til rommet mitt må jeg gå forbi kantina, så jeg stopper liksågodt for å få i meg litt mat. Å stoppe på veien krever ikke på langt nær like mange krefter som å måtte gå ut av soverommet på nytt.
I matsalen sitter det fire mennesker, og to av dem er kvinner i seksti-syttiåra, begge iført crocs. Jeg setter meg i hjørnet ved vinduet, med utsikt over alle bordene. Det er stille. Ingen sier stort, ikke før den ene dama med crocs sier høylytt til den andre;
− Åh, nå ble jeg mett.
− Ble du mett nå, svarer den andre.
− Ja, nå ble jeg mett, altså.
− Ja, det ble du vel.
Så blir det stille igjen. De to andre i matsalen gjør som meg; spiser maten sin og ser for det meste ned på den, som om den er det mest interessante i rommet. Jeg ser i skåla mi. Müsli med blåbær-biola. Så interessant er det ikke. Det smaker heldigvis bedre enn det ser ut.
− Jeg ble for mett nå, sier den mette crocs-dama og bryter stillheten.
− Ble du for mett nå, gjentar den andre crocs-dama igjen, fremdeles med mat i munnen.
Jeg smiler litt for meg selv, på en sånn demotivert måte, og lurer på hvor lenge de to har vært her – som drar ut en så enkel samtale så langt som overhodet mulig, som om de ikke lenger har noe annet å prate om. Ikke engang været.

——————————

skinnydrea

——————————

Nå har jeg vært her i snart ett døgn. Klokken 11.00 har jeg ny samtale med psykologen fra i går. Jeg ser på klokken med jevne mellomrom, og syns tiden går alt for fort (igjen), for jeg gruer meg og vil fremdeles helst ikke prate noe særlig med verken han eller noen andre. Men jeg møter opp. Tre etasjer opp går vi. Han først, og jeg rett bak.
− Så bra du har god smak på sko, sier han smilende og nikker mot mine vinrøde Converse. Selv har han på et par røde.

Han åpner døren til kontoret, vi går inn og setter oss. Ei halvdød flue klatrer sakte oppover vinduet for å finne en utvei til friheten, men gir raskt opp og prøver håpefullt på lampen i stedet. Selvfølgelig til ingen nytte. Den slår seg allikevel til ro for en stund, og jeg lar irritasjonen ligge. Insekter irriterer meg. Spesielt bråkete, slitne, store spyfluer som aldri gir opp livet. Hvorfor piner de seg selv på den måten?
Vi prater om depresjon. Hvordan det føles. Hvor lenge jeg har vært deprimert nå. Hvilke medisiner jeg går på, og hva de har gjort (eller rettere sagt; ikke gjort) for meg.
− Det som er mest irriterende av alt… Det er at alle sier at det bare er å tenke positivt. At det bare er å fokusere på de gode tingene. Det fungerer ikke sånn. Jeg vet at jeg ikke har et fælt og vondt liv i seg selv. Jeg vet jeg er heldig, og at det er mange som har det mye verre enn meg. Men følelsene er der allikevel, forklarer jeg.
− Ja, det skjønner jeg godt at må være slitsomt.
− Det er vel ikke at det er så slitsomt i seg selv, men jeg føler meg så dum og håpløs som ikke klarer å gjøre det som «alle» sier er løsningen; Å tenke positivt. Jeg føler jeg feiler. Om det er så jævla enkelt som de sier – hvorfor får jeg det ikke til?, legger jeg spørrende til og ser ned i gulvet.
Å snakke høyt om følelser er ganske nytt for meg, og det lokker frem tårene lettere enn jeg hadde trodd. Det er også ganske nytt. Å gråte foran noen. Jeg er fremdeles ikke så god på noen av delene, men nå har jeg ikke mye valg. Jeg skal jo gjennomføre. Og prøve.
Fluen har omsider gitt opp lampa, og har i stedet bestemt seg for å flytte inn i psykologens nese. Slik ser det ut i alle fall. Flua flyr rundt hodet hans, mens han febrilsk prøver å få den vekk med store håndbevegelser. Det er så komisk å se på at tårene forsvinner og jeg smiler et mer ektefølt smil enn på lenge. Et smil lokket frem av en halvdød og svært så irriterende spyflue. Det var alt som skulle til for å få frem et etterlengtet smil. Hvor latterlig ironisk er ikke det – når jeg nettopp sa at det enkle ikke er så enkelt som man kanskje skulle tro…

 

En klok mann sa…

Jeg kjenner en klok mann. Han forstår mye, men er allikevel den mest folkelige av dem alle. I dag skrev han noe på Facebooksiden sin som virkelig bare festa seg. Siden han skrev det så fint, så skal ikke jeg prøve å skrive det om til noe bedre – for det får jeg ikke til. Metaforen er… God. Helt enkelt, så er den veldig god. Det er så godt når andre får en til å tenke ting på måter en ikke har tenkt dem på før. Som kommer med gode beskrivelser, uten å røske opp i hele sin livshistorie. Som bare får sagt det, kort og godt. Les og nyt:

sitat2

En dag med bedring

I dag har jeg hatt en fantastisk dag. “Fantastisk” er altså en betegnelse jeg bruker om dager som er bedre enn på veldig lenge. Dagen i dag var en sånn. Humøret var godt. Tanker om fæle, negative ting har holdt seg unna, og i dag var jeg bare glad for å leve. I dag levde jeg, nemlig. Jeg drakk brus i sola, var med fine venner og brukte tiden akkurat som den skal brukes på sånne dager. Hvor lenge er ikke det siden?! Slike dager har jeg kun opplevd via venner på Snapchat og Facebook tidligere i sommer, tror jeg. Det var utrolig godt med en god dag, og her får dere et par bilder fra den og.

snapssss
Ja, og forresten. Søstersen, mannen, de tre barna og selvfølgelig Gizmo kjørte fra Hudik i gårnatt, og kom presis til frokost her på Orkanger klokka litt over sju. Klart jeg var våken, og jeg fikk kost masse med vovven som jeg ikke har sett på over tre måneder! Detgjorde godt, det og! Deretter dro jeg til Amfisenteret og fant en Drop In-frisør, og impulsivt satte jeg meg ned i den ene stolen og lukka øynene. Resultatet ble kort, kult og typete! Right up my alley. Det skal jeg få til nye, fine bilder av. Can´t wait! Hugs.

En forespørsel

tannedrea

Hei, dere! Jeg ligger i senga og har gitt opp å sove for lenge siden. Jeg husker ikke sist jeg sov ei hel natt, haha. Det var luksus, det! Når man sover godt, og ikke er vant til å ha mareritt, våkne hver time eller kun sove 3 timer per natt, så tenker man ikke over hvor digg det faktisk er. Nå hadde jeg betalt dyrt for ei eneste natt med uavbrutt, sammenhengede søvn i mer enn 2 timer. Fordelen med å sove lite er jo at man er mye våken, og får mye tid til å gjøre ting. Haha! Men nok om det.

Jeg har en forespørsel. En liten bønn, nesten. Når man går ut og inn av institusjoner år etter år, er det vanskelig å se de menneskene som har en psykisk sykdom som aldri kommer til å forsvinne, men som allikevel er friske mesteparten av tiden. Friske nok til å aldri vurdere om man egentlig orker, om du skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid så lett å verken se eller høre de historiene, selv om alle rundt en forteller at “det er mange med bipolar lidelse som lever godt og stabilt”, for eksempel. Vel. Det er mulig, det. Nå trenger jeg bare å høre om de menneskene. Jeg trenger å se de. Jeg trenger å få et håp om at det ikke skal bli sånn her, eller eskalere videre slik det har gjort de siste fem årene, år etter år.

Så om du er en av disse, hadde jeg virkelig satt pris på en liten kommentar. Eller en mail. Eller en melding på Facebook. Et eller annet. En eller annen solskinnshistorie som kan lyse opp håpet litt. Og nå skal jeg slutte å skrive, før jeg høres ut som et ordtak skrevet på ei masseprodusert treplate. Dere skjønner vel tegninga. Jeg hadde satt veldig pris på det! Hugs.

Saturday night

bedroom2

bedroooom

Nå skulle jeg egentlig vært på bursdagsfest. Det er lørdag, det er sol, det er varmt og det er fest. Men uansett hvor mye det virkelig frister, så får jeg meg ikke til å dra. Jeg har ikke energi til å dra dit og være edru, som da betyr at jeg måtte ha tydd til alkohol for å få det. Rus gir kun en illusjon av energi der og da – men i virkeligheten bruker man bare av energien man ikke har. Man kommer altså enda mer på minussida enn man var i utgangspunktet, noe som sjelden er et godt valg. Det valgte jeg å droppe denne gangen, så da ble det en rolig kveld. Jeg valgte faktisk å dra tilbake til Orkanger, så jeg slapp å sitte alene hjemme i leiligheta og bli frista til å feste allikevel. Fornuftigheten lenge leve. Haha. Heldigvis er det mange flinke ansatte på DPS-en, som gjør lørdagskvelden bedre, selv om man er her og ikke på bursdagsfest. All kreds til dem! Håper dere har en fin lørdag! Hugs.

Kveldstur alene sammen

natuuuure fridaogtjukkatt
Tatt med iPhone 5.

Når sola endelig titter frem og varmer nok til at man kan gå ute uten vinterjakke, votter og lue, er det nesten påbudt å ta seg en rolig kveldstur langs elva på Orkanger. Det gjorde i alle fall jeg og fineste Frida i kveld, mens vi sang høyt, lo, tøysa, hilste på en snill hingst og ropte hestkuk til en annen overlegen en (som forøvrig slengte rundt med utstyret sitt…), koste litt for lenge med en veldig feit og sosial katt, og pratet om at sola skal komme frem for oss også nå – sånn på ordentlig, på alle måter. Vi pratet om at vi nå bare sier opp som syke, og tenkte på hvor fint det blir å bli friske. Så lo vi rått på andres bekostning (som er menneskelig og greit i blant, så lenge ingen blir såret), og vips! så var dagen bedre enn den ellers hadde vært for oss begge. Til syvende og sist står vi alene hver for oss, men det er ikke alltid så dumt å slite med hvert vårt, og samtidig ha nok fosrtåelse for hverandre til å kunne slite alene sammen. Nemlig.

Trd.by

adressa2
Heisann! I går ble jeg intervjuet av Trd.by, som er en del av Adressa.no, om blogginga mi om psykisk helse. Om bipolar, selvmordstanker og kaotiske liv. Artikkelen finner du her. Tittelen på saken var kanskje litt… Upassende, da jeg for tiden er innlagt og absolutt ikke frisk nok til å fungere normalt, og heller ikke har så altfor mange tanker om at ting går noe særlig bra, men resten av artikkelen er fin. Og poenget kommer godt frem. Jeg er kanskje redd for å ytre meg om tabulagte temaer, men det hindrer meg ikke i å gjøre det. Og det er jeg veldig glad for. Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene, delingene, kommentarene og alle samtalene, både “in real life” og via sosiale medier, som kommer ut av det. Og ikke minst; Det er terapeutisk for min egen del og. Jeg hadde nok aldri hatt den innsikten (jeg føler) jeg har om det ikke var for skrivingen, bloggen og tilbakemeldingene. Og innsikten er i stadig vekst (tror jeg). Mer om akkurat det en annen dag.

I dag derimot – i dag drar jeg til Frøya for å være med på ungdomsskole-reunion! Det er 10 år siden vi gikk ut derfra, nemlig. Jeg tror det blir en hyggelig kveld. For min del blir den alkoholfri (wow!), da jeg tror det kanskje er best these days. For et voksent valg, hæ?! Imponerer meg selv til og med. Det var den der innsikten, vet du. Den er på plass akkurat i dag. Jeg får vel komme i gang, så jeg kommer meg på bussen på vei til Frøya uten å løpe de siste hundre meterne. Typisk meg, nemlig… Man har veldig god tid til man plutselig ikke har det lenger. Hugs!

Ettertanke

heyaaaa
Neida, jeg er ikke brannskada, jeg har bare redigert et tidligere postet bilde på bloggen, uten å ha raw-fila. Da ble det litt sånn… Rart. Men fregnene er ekte, da! 

Jeg har kanskje ikke vært så fornøyd med behandlingen så langt denne våren, i forhold til tidligere år (noe jeg skrev et megalangt blogginnlegg om som jeg valgte å vente med å publisere – i tilfelle det skulle endre seg. Blogginnlegget kommer jeg sikkert til å poste senere), men i dag (mandag) ble det forandret. Jeg fikk noe jeg har etterspurt. Jeg fikk noe å tenke på. Det var rett og slett det jeg hadde bedt om. At etter en samtale, så kunne jeg gå på rommet, sette meg i senga, sette på litt musikk og tenke på hva noen andre har sagt – og ikke bare det jeg selv har fortalt om og om igjen. Ikke bare tenke på alt det destruktive jeg tenker på hele tiden uansett, lissom. Men noe nytt.

I dag ble det sagt mye fornuftig om et vanskelig tema. Temaet er kanskje det mest tabulagte temaet jeg vet om, så jeg syns ikke det er særlig lett å skrive om det selv en gang. Og jeg er jo ikke redd for å skrive om noe, sånn helt egentlig. Temaet var selvmord. At selvmordtanker ofte er en del av depresjon er jo absolutt ingen hemmelighet, men å prate om det? Nei, det skal vi helst ikke. Kanskje er vi redde for stigmatiseringen. Kanskje er det flaut. Kanskje er det bare… Sånt man ikke snakker om.

Uansett. I samtalen et ble sagt ting jeg ikke har tenkt på før. Ting jeg rett og slett ikke har evnet å tenke på midt oppi det. Legen var veldig ærlig. H*n sa “Vi vet alle at du kan ta livet ditt. Du er smart nok til å holde en fasade for oss så du lurer oss trill rundt, og du er smart nok til å klare å holde den lenge. Vi kan ikke hindre deg i det. Men jeg har et tips til deg, og det er at du utsetter det valget nå. Ikke ta valget om å leve eller dø akkurat nå, for livet ditt kan du avslutte når som helst. Når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.”

Utsette valget. Så enkelt, lissom. Utsette valget, for det valget kan man ta når som helst. Det er et valg uten forfallsdato. Men når man først har valgt det, så får man aldri vite om man gikk glipp av at ting faktisk ble bedre – sånn på lang sikt. At livet generelt faktisk ble bra nok i forhold til forventningene. Sånn har jeg faktisk aldri tenkt på det. Det valget kan jeg også ta om et halvt år, lissom.

Hjernen min forstår jo det. At det er fornuftig. At det “maker sense” (som har blitt et uttrykk jeg fremdeles sier fra videregående, hah), og at h*n har rett i det h*n sier. Jeg skjønner jo det. Det er derfor jeg syns det er så rart at det ikke er enklere å bare…. Slutte. Slutte å tenke på valget. Slutte å tenke på selvmord. Slutte å tenke på å dø. Selvmordstanker har blitt tvangstanker. De er der konstant, selv om jeg ler og har det bra. Selv om jeg skjønner det som sies om at jeg bare kan velge å ikke ta det valget nå. Ser jeg en bil, tenker jeg på å hoppe foran den. Kjører jeg bil selv, så… Ja. Ser jeg en strikkepinne, tenker jeg mitt om den og. Skjønner du? Det er automatisert. Det er der hele tiden, og det plager livet av meg.

En del av meg er også litt redd for å gi slipp. Det høres kanskje enda sykere ut enn selve tankene. At man er redd for å gi slipp på tanker som bare skaper kaos og frustrasjon og smerte. Men jeg er altså redd for at jeg skal miste… “evnen” til å ta det valget. At om jeg venter i et halvt år, og er klar for å ta det valget, så må jeg enten gjennom den samme, langvarige smerten og det samme kaoset som  jeg har vært nå – enda en gang! Og at jeg da kanskje ikke klarer det heller, og forblir der, midt i ingenting med masse vondt og drit. Det frister ikke noe særlig, kan jeg røpe.

Men. Dette er bare tanker. Det er viktig å huske på. Det er tross alt bare tanker. Tanker som absolutt ikke er lett å prate om, selv om det er ganske så vanlige, og uten at de nødvendigvis trenger å være så farlige i alle tilfeller. Slitsomme er de. Og kaotiske. Og man føler seg til og med ganske dum som tenker de – og ikke minst forteller om de, men jeg velger å skrive om det allikevel. Kanskje får noen andre noe godt ut av det og. Eller kanskje kan jeg være med på å fjerne stigmatiseringen. Jeg er kanskje psykisk syk, men sprø, dum, feig eller en fare for andre er jeg ikke. Selv om jeg tenker på døden. Og hvis ikke det at jeg skriver dette gjør noen av delene, så hjelper det i alle fall meg selv til å sortere. Til å tenke godt gjennom ting som har blitt sagt. Ordentlig ettertanke, lissom. Som ikke er like destruktivt og slitsomt som ellers. Det er da noe. Det er fremskritt bare der. Kanskje finnes det faktisk andre og bedre løsninger på kaoset, after all.

Alt de må tåle

Depresjon, mani, hypomani, innleggelser, selvmordstanker-og forsøk påvirker ikke kun den syke. Det påvirker også de rundt. Jeg har ikke tenkt så mye på de rundt i det siste. Det høres kanskje veldig brutalt ut, og det er det vel også, men i min verden har ting vært veldig… Følelsesløst. Jeg har vært likegyldig i flere uker, og ingenting har gjort inntrykk. Overhodet. Tanker og følelser har ikke hengt på samme knagg. Og det er ikke før først nå at det har gått opp for meg at det kanskje ikke har vært så lett for de rundt meg heller.

En samtale her for et par dager siden, med et par ansatte, gikk veldig inn på meg. Hun ene var med på et samtale med brosjan og meg etter en hendelse, og på den tiden var jeg kanskje veldig likegyldig. Og veldig følelsesløs. På samtale to, som var noen uker senere, fortalte denne ansatte meg at det virkelig hadde gått inn på henne hvor likegyldig jeg var mot broren min under samtalen. I det jeg sa til ham, og hvordan jeg var mot ham.

Deretter sa hun at jeg var helt annerledes på den andre samtalen hun var med på. Og at det var stor fremgang på meg. Og at det var veldig positivt! Først og fremst; jeg syns det er så viktig med denne tilbakemeldingen! Jeg syntes det var så bra at hun observerte det og sa det til meg! Det er virkelig bra jobba av henne som miljøkontakt.

For det andre; jeg må innrømme at det stakk litt ganske mye. Nå når er følelsene mer på plass, og samvittigheten er mer på plass. Jeg begynner å tenke på hva jeg fikk brosjan til å føle den dagen. Hva mamma (og resten av familien og venner) føler på jevnlig basis, på grunn av meg. På grunn av likegyldigheten min. På grunn av sykdom – når det står på som verst. Bekymringen de bærer på døgnet rundt – på grunn av meg. Alt de må i gjennom. Alt de må tåle. På grunn av meg.

family

Det er ikke bare-bare å være pårørende, heller. Jeg kan prate mye om hvordan jeg har det, og hva jeg føler, men nå som jeg faktisk ikke er like likegyldig og følelsesløs lenger, så vil jeg prate litt om familien min. Og om vennene mine. Om de som bryr seg rundt meg. De som gråter på grunn av meg. De som er redde, og som må oppleve masse drit på grunn av meg. Til dere vil jeg bare si; unnskyld. Virkelig. Jeg mener det fra alt jeg har i kroppen. Unnskyld for alt jeg får dere til å gå gjennom. Det er absolutt ikke meningen å gjøre livene deres vanskelig med alt dritet mitt. Jeg vet jeg kan være frekk mot dere. Jeg vet jeg kan være en byrde i blant. Og jeg vet at dere så gjerne vil hjelpe og at dere ønsker å se meg frisk.

Jeg aner ikke hvordan ting blir, men jeg vil si at jeg aldri ønsker dere noe vondt. Ever. Uansett hva jeg har sagt eller gjort, så har det aldri vært en mening der med å såre dere. Eller skape vonde situasjoner og minner for dere. Det er jeg virkelig veldig, veldig, veldig lei meg for. Og jeg vil si at jeg jobber på høygir for å bli friskere. Og da skal jeg ikke lenger være den byrden for dere som jeg er i dag. (Og nei, dere trenger ikke si at jeg ikke er en byrde. For det er jeg. Og det har jeg godtatt. Det skal bare endres.)  Jeg prøver så godt jeg kan å rette opp ting. Så jeg på sikt ikke lenger blir en bekymring for dere. For å på sikt ikke være en grunn til tårer dere feller.

Hei, hei, hei

meross

Bilder fra helga.

Enda fler mobilbilder av meg og Frida. Jeg veit, det kan kanskje bli litt mye… Haha. Men ting er liksom som før her. Jeg får ikke lagt inn bildene fra kameraet via minnekortleseren, og jeg og Frida er partners in crime tjuefire timer i døgnet. Omtrent. Det vil si at epler flyver gjennom stua her på daglig basis, og i blant får vi de ansatte med på rullestolløp gjennom gangene her, med tidtaking og hele pakka. Haha. No joke. Om ikke annet, så finner vi i alle fall tilbake til våre barnslige sider, og har en hel masse uskyldig moro mellom slagene. Det er ikke det at vi ikke kan å le, nemlig. For det kan vi. Og vi spiser is en gang i blant. Er det helg, så er deg helg lissom. Hugs!