NELLYMeg som leker modell med lue fra Nelly.com. Kunne kanskje børsta håret først…

Det der med å utlevere kun de positive sidene ved livet på Facebook og andre sosiale medier, har jo blitt pratet en god del om. Jeg er ikke den som aldri forteller om kjipe ting akkurat, men i det siste har jeg vært ganske så positiv på sosiale medier. Og det er da det slår meg at positivitet og rosamaling kanskje ikke er et spill for galleriet, men et virkemiddel til å påvirke seg selv i riktig retning. Om man kun syter om negative ting, så er det ikke rart om man blir stuck der, lissom. Men om man prøver å smile litt ekstra, og prøver å se så positivt på ting som overhodet mulig, selv om man kanskje ikke helt egentlig tror på det selv, så blir det ikke verre enn det er. Det kan jo ikke skade å rosamale, lissom. Det er i alle fall det jeg tenker for min egen del nå.

Man må liksom ta litt tak. Prøve litt, og ikke bare legge seg ned og grine. Selv om man selvfølgelig kan gjøre det og – i tillegg til å ta tak. Etter at de fem siste årene har gitt meg en erfaring om at våren på mange måter ikke er min favorittårstid, er jeg litt nervøs og stressa for hvor bra det kommer til å gå i år. Hva jeg har lært om meg selv i løpet av de siste årene. Jeg er i alle fall veldig bevisst på å holde hodet over vann, og det kan da ikke være et dårlig utgangspunkt, kan det vel? Nå skal jeg i alle fall ta tak og shine leiligheta, så det er klart for ei helg med fantastiske Viljagull.

Jeg sovna ikke før to-halv tre i natt, men er allerede våken. Klokka er ti på halv åtte (les: ti på halv trøtt), men jeg har vært våken siden ti på seks. Kroppen er kaldsvett etter mareritt – i natt og. Kroppen er slapp, jeg er trøtt og vil sove mer, men kroppen vil liksom ikke høre etter. Jeg setter sovne-prosjektet på vent, og finner frem Facebook på mobilen. Blar nedover i nyhetsfeeden. Blar hastig forbi alle “god morgen”-statuser som har begynt å tikke inn fra folk som gjør seg klare til å dra på jobben, men stopper opp da jeg ser en link til et blogginnlegg om uføre og politikk i den sammenheng.

Her skriver Kurt om sine erfaringer rundt uføretrygde gjennom hans rolle som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Han belyser tanker, følelser og manges realitet rundt det å være sykmeldt så lenge at arbeidsplassen har blitt fremmed, og prøver å fortelle at det er så mye mer med folk enn det man selv kan se og tro.

Dette blogginnlegget traff meg. Jeg kjenner igjen så mye av det som står der! Det er så mye i den teksten som er så viktig. Jeg er ingen unnasluntrer. Det har jeg aldri vært. Jeg har alltid stått på, og jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt nok til å ville bli best i det jeg holder på med – uansett hva det er. Jeg har alltid hatt et behov for å imponere, et behov for å bli sett på som dyktig, hardtarbeidende og målbevisst. Derfor går det veldig mange tanker gjennom hodet mitt når jeg, som egentlig alltid har følt meg som en resurssterk person med potensial og vilje til å bli noe, sitter her i dag og får utbetalt arbeidsavklaringspenger fra NAV etter å ha vært sykmeldt fra jobb i over et år. Det er ikke unnasluntring. Det er et personlig nederlag.

Så kommer den nye hverdagen min. Først må jeg innrømme for meg selv, og for alle andre (ikke minst), at jeg faktisk ikke klarer å jobbe akkurat nå. Min nye hverdag kan kanskje se ut som en enkel løsning. Som unnasluntring. Som en unnskyldning til å få styre dagene mine helt selv, og bare få holde på med ting jeg liker. Min nåværende hverdag består mye av trening. Jeg trener hver eneste dag. Noen ganger to. Og ofte når jeg er på treningsstudioet og løfter vekter, tenker jeg på hvor mange av de andre som er der som tenker “Hvorfor er ikke hun på jobb? Om hun klarer å være her og løfte tunge vekter hver eneste dag, så bør hun da kunne klare å jobbe også!” Å dra på trening koster meg ikke noe i form av dørstokkmila. Det står ikke på lysten, og det står ikke på motivasjonen. Men paranoien av å tenke på hva alle andre måtte tenke og tro, den har til tider satt store hinder.

Det er da jeg tenker “det er så mye man ikke vet.Ja, trening er noe jeg virkelig liker å holde på med. Men det er ikke bare det. Trening er en stor del av behandlingen min for å bli frisk nok til å en dag kunne gå tilbake til en jobb, uten å bli periodevis sykmeldt igjen. Og det samme gjelder egentlig alt annet jeg bedriver med i den nye hverdagen min. Jeg er ikke i jobb, for jeg trenger tiden min til å finne ut hvordan jeg skal klare å unngå å bli sykmeldt. For å finne ut hvordan jeg kan takle både opp-og nedturer. Og det handler ikke bare om jobb, heller. Innsatsen er større enn som så. Først og fremst handler det om å overleve, rett og slett. Det høres jo veldig overdrevent og pompøst ut, men jeg har brukt fire og et halvt minutt på å finne en annen måte å si det på, uten å lykkes. Derfor får det bare se litt overdrevent og pompøst ut. (Selv om det i virkeligheten bare er sant.) Dernest handler det om å kunne klare å leve, ikke bare overleve. Og forhåpentligvis er jobb en del av det å leve for meg litt lenger frem i tid. Men ikke akkurat nå. Og om du syns det er vanskelig å forstå, eller vanskelig å godta – da kan du bare tenke deg hvor vanskelig jeg syntes det var å både forstå og godta. Det er jo tross alt jeg som må leve med å bli sett på som en unnasluntrer.

deterså

Det er noe jeg har tenkt ganske lenge på, men egentlig aldri sagt høyt. Og nå er det på tide. Eller, det passer vel kanskje bra nå, nå som Lene Marlin har gått ut og fortalt om sine psykiske problemer og selvmordsforsøk. Da Lene Marlin forsvant fra medienes søkelys for lenge, lenge siden, ble det mye snakk om hvor det ble av henne. Det har også blitt snakket mye om at hun ikke var psykisk sterk nok  for rampelyset. Jeg har tenkt over det der, og føler ofte at det blir endel misforståelser omkring det å være psykisk syk og det å være psykisk svak. For nei, det er absolutt ikke samme sak.

Jeg kan snakke for min egen del. Jeg har aldri vært en psykisk svak person. Heller tvert imot. Jeg har vært den i front. Den dominerende, den som sier høyt ifra om det hun mener. Den som reiser seg og sier “nei”, selv om presset rundt om å si “ja” er stort. Uten å prøve å fremstå som en saint, så har jeg vært en som har forsvart de som ikke har turt å forsvare seg selv. Eller som ikke har fått det til. Poenget er; psykisk svak har jeg aldri vært. Men psyisk syk – det er jeg.

Som legen min sa; “Noen får hjertetrøbbel. Du fikk bipolar lidelse.” Sånn er det. Jeg trakk det loddet, lissom. Uten at jeg kunne noe for det. Uten at det er noe jeg har kontroll over. Depresjonene mine kommer akkurat når det passer dem, av og til uavhengig av omstendighetene rundt meg. Uavhengig av hva jeg gjør og ikke gjør. Det samme gjør oppturene. De bare dukker opp, helt ut av intet, men hjernen min er ikke psykisk svak som ikke klarer å takle det. Det er uunngåelig. Og på samme måte som med hjertetrøbbel, så finnes det ting man kan gjøre for å forbedre det. For å takle det. For å holde sykdommen i sjakk.

På grunn av alt dette, blir jeg så utrolig glad hver gang jeg leser en artikkel om kjente fjes som innrømmer at de har vært eller er psykisk syke. Det er så sterkt gjort! Jeg blir nesten så rørt at jeg begynner å grine hver eneste gang, og jeg blir ekstremt sjeldent rørt til tårer. Takk til Lene Marlin som setter et norsk kjendisfjes på psykisk sykdom, og som beviser at det å være psykisk syk absolutt ikke er det samme som det å være psykisk svak. Du rocker, Lene Marlin! Du rocker.

IMG_4551

Og ja. Jeg har klippa meg! Ekstrem forandring, and I love it! 

hatetosaygoodbye Vilja klar for hjemreise til pappa´n.

Å si ha det er vanligvis ille nok i seg selv, men det er ekstra ille når man føler man ikke har klart å vært den mammaen man skulle ønske man klarte å være hver dag, hele tiden, alltid. Tom for krefter, tom for energi, håret står til alle kanter, huden gløder ikke lenger, kroppen føles fremmed, marerittene er tilbake og gjør at jeg våkner med vondt i kjeven, høy puls og dunkende hjerte. Jeg har følt meg klar til kamp veldig lenge. Helt til nå – når det antagelig trengs mest.

oldones

 To gamle bilder jeg fant her om dagen. Fra 2009, tror jeg. 

Jeg har vært glad en stund nå. Veldig glad. Kanskje litt for glad. Så glad at trist egentlig ikke har eksistert på en stund. Vonde følelser har bare forvunnet helt og holdent, men det har vært så deilig, så deilig, etter alle de månedene med kun vonde følelser og tanker. Endelig litt fri! Jeg har vært glad så lenge nå at jeg til tider har glemt å tenke på at det kanskje ikke kommer til å være sånn for alltid og at jeg kanskje har vært i overkant glad og energisk, og derfor ble overraskelsen litt brå nå den siste uka når jeg plutselig ikke er superglad lenger. Jeg har falt tilbake til å ha endel dårlige dager. På rad. Jada, jada. Alle har gode og dårlige dager, men… Det er ikke sånn. Jeg kjenner forskjell. Det er son en bryter har blitt slått av. Fra å ikke føle trist overhodet, til å føle overdrevent masse trist. Jeg mener… Fra å ikke gråte i begravelsen til sin egen, snille, gode farmor, til å grine hver kveld av minusbeløp på konto, ensomhet og følelse av udugelighet, av forkjølelse, vondt i ørene og at Gizmo bjeffer på alt som finnes av lyder og bevegelser. Men – på den positive siden; jeg gjør ting annerledes nå enn før. Takler på en ny måte. Og jeg tror ikke det er så feil. Jeg tror faktisk det kan hjelpe og gjøre det mindre vondt. Det er i alle fall det jeg håper på, og så krysser jeg fingrene for at dette ikke er starten på et tilbakefall til eviglange, tunge perioder uten pusterom.

skjerf

Hei. Det er fredagskveld, jeg sitter i sofaen alene. Eller, ikke helt alene, da. Gizmo – eller det som brukte å være Gizmo (story følger) – ligger rett ved siden av meg. Han har ikke rørt seg siden Vilja la seg. Han pleier å ligge som et slakt i sofaen hver kveld når Vilja er her. Det blir ikke mye hvile i løpet av dagen med ei hyper jente løpende rundt, for å si det mildt.

Men ja, tilbake til storyen som jeg sa følger. Gizmo er borte. Han ble med til dyrlegen på tirsdag, fikk narkose og ble barbert. Over hele kroppen.Kort. Kort, kort, kort. Pelsen hans var jo veldig lang, og etter storm og snø og alt som er, så har jeg ikke klart å holde den helt flokefri… Derfor ble det barbering. Æsj. Og med pelsen, mistet han personligheten sin også. I alle fall midlertidig. Håper virkelig han kommer tilbake og blir den Gizmo jeg kjenner. Nå er han ikke til å kjenne igjen, og han er ikke akkurat en veldig gøy hund lenger, stakkar. Gjett om jeg har dårlig samvittighet, da. Dette blir helt klart første og siste gang han helbarberes. Nå skal det sies at det er mulig det er noe annet feil med han også da, så ny dyrlegetur venter på mandag. Men null stress – det er ikke alvorlig.

Ellers? Vel. Jeg har det bedre. Jeg savner å ta bilder, og det er et godt tegn. Jeg har jo ikke rørt kameraet mitt på evig lenge, omtrent. Jeg som tok bilder hver dag. Og som elsket det. I morgen skal jeg ta det med igjen. Uansett hva jeg skal. Kameraet skal være med, og jeg skal bruke det. Mulig jeg har glemt hvordan man tar bilder, men det får vel tiden vise.

Men ja. Det er som sagt fredag, og jeg sitter i sofaen, hører musikk og blar gjennom gamle bilder, og jeg koser meg faktisk. Jeg nyter sekundene uten å tenke på hva klokka er og hva jeg burde og ikke burde. Det er veldig deilig å vite at jeg faktisk kan hygge meg jeg og. Selv om jeg er helt alene (om vi ser bort fra Gizmo-ish som ligger ved siden av meg, selvfølgelig) og ikke har så veldig mange planer eller spennende ting å gjøre i løpet av kvelden.

Tja. Det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med og. Den blogginga mi er ikke så veldig givende for andre, vil jeg tro. Jeg husker da jeg hadde mange tusen lesere og var høyt oppe på topplista. Da sa jeg så fint at jeg blogget kun for min egen del, og ikke tenkte på verken press eller lesere. Vel, det var selvfølgelig bullshit. Da stressa jeg jo om jeg ikke blogga hver dag, og det var ikke for MIN del, det. Men nå – nå har jeg jo ingenting å lyve for. Jeg har nesten ingen lesere å lyve for! Så nå blogger jeg jo faktisk for egen del. Ikke for å ha en dagbok, akkurat, men for å kunne bla tilbake og se senere. Jeg er jo en sucker for å tenke tilbake på “hvor mye bedre alt var før”, vet du. For helt fornøyd i nuet kommer jeg nok aldri til å bli. Det er nok en folkesykdom, og jeg er hardt rammet. Å være fornøyd og tilstede i øyeblikket man er i, er virkelig ingen enkel sak. Tenk så lett livet hadde vært om det var det, sa hun og innså med ett hvor utrolig paradoksal akkurat den tanken var.

Viljalunsj treninginsta instadog

Tre instagrambilder fra den siste tiden. I dag spiste jeg og Vilja lunsj sammen på kafé. Vilja er en fin lunsjdate, må jeg innrømme, og i dag har vært en utrolig god dag. For mammafølelsen, for selvfølelsen og for alt annet. En bra dag, med andre ord. En skikkelig god dag. Godt å vite at også jeg kan være glad. Jeg håper på fler sånne. Helst en hel drøss. Og ja, jeg har faktisk postet så mye dritt den siste tiden at jeg har opptjent retten til å slenge ut et jeg-er-så-glad-i-dag-innlegg. Så det, så. Tre ganger hurra for det! Hugs.

 

frokost

En stor del av det jeg fortiden holder på med for å bli…. vel, “frisk”, er å ha struktur i livet mitt, som det så fint heter. Jeg skal sove, spise og trene regelmessig. Aller helst til nesten nøyaktig samme tidspunkt hver dag. Struktur er jo kanskje ikke en av mine store styrker, men må man, så må man. Så derfor har jeg fått meg en favorittfrokost. Den er superrask å lage, den er billig og jeg har alltid både knekkebrød og tunfisk stående i skapet. Er det mat som holder seg lenge, så er det jo kenkkebrød og hermetisk mat. Og ikke minst; det er billig. En boks med tunfisk koster 4-5 kroner. Det er ikke verst for sunn og god mat, altså! Nomnomnom.

grass22

Ting blir liksom aldri helt rett. Alt står på hodet. Alt er oppned. Alt er feil vei. Ting er ikke som jeg skulle ønske de var. Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden, om at min generasjon aldri blir fornøyd. At vi er så vant til at alt skal komme enkelt at vi ikke tåler motgang. At vi setter så høye krav til oss selv at vi aldri når helt opp til forventningene. Jeg kan forstå tankegangen. Jeg vet med meg selv at jeg alltid er mer opptatt av det jeg ikke har eller ikke kan få enn å være fornøyd med det jeg faktisk har. Og jeg er aldri fornøyd. Verken med meg selv eller så mye annet. Ting kan liksom alltid være bedre. Om det bare var sånn… Eller sånn. Eller kanskje litt sånn. Jeg har tro på at endringer rundt meg også vil endre meg og depresjon. Jeg aner ikke hvor mye sannhet det ligger i akkurat det, men.

Jeg har aldri før vært en misunnelig jente. Jeg har unnet alle andre alt godt de måtte ha, og har nesten aldri før følt noe særlig sjalusi eller misunnelse. Men nå – nå er jeg misunnelig. Jeg er misunnelig på enkle, lykkelige liv. Jeg er misunnelig på suksess. Jeg er misunnelig på mulighetene mennesker rundt meg har, som jeg verken har eller kan få. Jeg er misunnelig på energien folk har, når jeg selv bruker mesteparten av dagen i senga, uten evner eller krefter til å sparke meg selv bak og komme meg opp. Det er lite som er så nedbrytende som å føle at man ikke mestrer noe som helst. Kom deg opp og gjør noe med det da, tenker du kanskje. Jeg skulle virkelig ønske det var så enkelt. Å bare ta tak. Å bare gjøre noe med det. Jeg har alltid sagt at folk bare må… skjerpe seg og ta ansvar for sin egen lykke. For en latterlig naiv ting å si. Så enkelt er det ikke alltid. Noen ganger er det ikke mulig å smile, selv om man har all verdens grunner til å gjøre det.

dreasommer

Det er merkelig hvordan jeg med en gang tror at en forandring er varig, på tross av at jeg gang på gang må innse at sånn er det faktisk ikke. Glede, sommer og sol kan ikke vare for evig, men lyspunktet er jo at det alltid kommer tilbake. På samme måte må jeg kanskje bare innse at mørke dager også vil komme tilbake, gang på gang på gang. Det finnes kanskje ikke trolldom og magi og raske løsninger, men mennesket kan heldigvis fly allikevel, ikke sant? Til og med jeg.