Barna fremst – ikke i midten

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si “Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.” Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. “Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.” Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

Del

10 Kommentarer

  1. mars 8, 2016 / 13:07

    Vet du Drea. Jeg gikk gåsehud av innlegget ditt.

    Jeg møter daglig barn når jeg er i jobb som ikke er så heldige å ha en mor som deg. Som ikke klarer å se barnets beste, men bare fokuserer på sitt eget behov og fasade.

    Det å innse at okai, dette er det jeg klarer, men det du klarer gjør du til gjengjeld jævlig bra. Det er en kjempe styrke og kommer bare til å gagne både deg og Vilja. Det er jeg 110% sikker på!

    Jeg har sett nok av barn som har havnet i midten og det er en fæl situasjon både for barn og foreldre.

    Så vær stolt over at DU gjør det beste for deg og barnet ditt!

    Masse klemmer. ?

  2. Veldig bra skrevet! Som du sier så hadde ingen reagert om du var pappaen hennes. Likestilling skal vi ha, men vi skal helst ikke gå utenfor normen når det kommer til akkurat dette temaet. Jeg så en episode av O Store Dr. Phil, der en mor nærmest ble refset fordi hun lot faren ha hovedansvaret. Om jeg husker riktig så bodde hun ikke langt unna heller, og hun hadde barna annenhver helg. Men dette var jo USA da…

  3. mars 8, 2016 / 17:43

    JAAAAAAA!!!!!!!!! Dette synes jeg er et passende innlegg å lese på kvinnedagen – også fordi menn er like egnet til å ta vare på sine egne barn, og ingen burde stusse på det. JAAAAAA!!!!!!!!! er egentlig alt jeg har og si.

  4. mars 9, 2016 / 04:54

    Likestilling e en fin ting :) . Helt enig med deg!

  5. Cecilie
    mars 9, 2016 / 20:09

    Vet alt om hvordan det er å bli dømt for å være en dårlig mor fordi en er helgemamma. Det de færreste tenker over er at det kvaliteten på tiden en er sammen som er viktig, ikke kvantiteten. Hvor mange timer med kvalitet har foreldre i den travle hverdagen. Det er jobb, skole og fritidsaktiviteter. Det er en skam at en i dagens samfunn kan mene at mor er den som skal ha hovedomsorgen. En snakker høyt om likestilling, så la mor og far være likestilte omsorgspersoner. Vi kvinner har ikke førsteretten på våre barn.

  6. mars 9, 2016 / 20:23

    Så godt å vite at eg ikkje er aleine! Og så godt at du er sterk akkurat no og kan skrive om dette :) Takk :)
    -For sjølv om hovudet veit at det er best slik, så kjenner eg meg ikkje som god/flink mamma heile tida.

  7. hans
    mars 9, 2016 / 21:15

    Synes det er et viktig budskap,mange mødre føler nok at det er et nederlag utad.faktisk finnes det tilfeller der barna kan ha det best med å bo hos far også.

  8. Hilde Bakke
    mars 9, 2016 / 22:07

    Veldig bra skrevet❤️ og så tar du fantastiske bilder! Du har en utrolig fin blogg som det er artig å følge?

  9. Jeanett
    mars 20, 2016 / 10:33

    ? veldig bra blogginnlegg som setter lys på akkurat denne situasjon.Mange mennesker er virkelig stygge i munnen sin?

  10. Agnete
    mars 25, 2016 / 13:40

    Syns du er kjempe flink og modig sida du har skrevet om det. Er nok mange som ikkje har gjort det dei meina er best for barne, men det har du:) All ære til deg som sikkert gjerne skulle sett ho kvar dag, men valgte å gjere det du meina er best ho.Syns du er kjempe flink som er åpen om det å gjerne lære folk at det er ikkje skam i det.
    Du er både tøff og flink:D
    Folk er no veldig på liksestilling å då er det jo ikkje selfølgelig at mora alltid skal ha ungen, men at det som er beste for barnet uansett om det er far eller mor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.