Jeg fikk plutselig en trang til å skrive litt om andre bloggere, jeg. Det som er så gøy med blogging er at man kan se hvor mange fantastiske mennesker det er der ute, og hvor mange sterke mennesker som åpent forteller hva de sliter med. Ja, for sterke mennesker kan også slite. Det er vel kanskje slik at de som sliter litt blir sterkest? Det forundrer meg av og til hvor… jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Hvor… fantastiske og utrolige unge mennesker kan være. Hvor inspirerende de kan være. Ta Sofsen som et eksempel. Ei herlig jente som forteller åpent om hvordan det er å leve med diagnosene ADHD og tourettes, og dessuten det å ha to mammaer. (Selv om det er viktig å understreke at hun også har en far, hihi.) Ei sterk jente som forteller og deler, slik at vi kanskje kan komme oss forbi alle fordommer og meninger vi måtte ha i utgangspunktet.

Eller ta Regine Stokke som et nytt eksempel. Ei sterk og inspirerende jente som må ta opp kampen om liv og død altfor tidlig. Syttenåringen som kjemper mot sykdom. Det er sterkt.

Som nevnt over; det finnes så mange fantastiske mennesker som inspirerer, og det forundrer meg litt hvor utrolig mye sjalusien brer seg, også i bloggverden, når noen utmerker seg. At Regine Stokke har blitt kalt «ei jævla PR-kåt krefthore» sier mer enn nok om den saken. Jeg forstår det ikke. Jeg forstår ikke at det er mulig. Jeg syns vi er for dårlige til å skryte av de vi beundrer. Vi er for dårlige til å innrømme at noen fortjener mer oppmerksomhet enn oss selv eller er flinkere enn oss selv. Eller føler vi kanskje at vi er best i alt, og ikke får den oppmerksomheten vi fortjener? «Hvorfor fokuserer media så mye på den jævla PR-kåta krefthora, når jeg sliter så mye med hva jeg skal ha på meg i dag?» Satt på spissen, but still. Føler mange av oss oversett? Legger vi ikke merke til hvor små problemene våre er, i den store sammenhengen? Hvorfor skal alt alltid handle om oss selv?

Jeg kunne nevnt flerfoldige bloggere her, men nå har jeg faktisk ikke tid til å skrive mer (Vilja krever oppmerksomhet), og dessuten hadde det nok blitt litt i det lengste laget om jeg skulle ha fortsatt nå. Jeg er likevel interessert i å høre om hvilke bloggere som inspirerer deg? Og hvorfor?>

>

I samarbeid med Wella har jeg fått lov til å gi dere en invitasjon til presselanseringen av de helt nye Sebastianproduktene. Dette er vårens mest inspirerende presselansering! Befinner du deg i Oslo 28. mai klokken 13.30-14.30 har du altså nå sjansen til å få med deg at designer og stylist Kjell Nordstrøm gir innblikk i filosofien om «Fierce Styling» og «Fearless Hair Fashion». Alt du trenger å gjøre er å sende en mail til Nora Aspengren (nas@Geelmuyden-Kiese.no) hvor du skriver navnet ditt og adressen til bloggen din. Deretter møter du bare opp på Grims Grenka, Kongens gate 5, 0153 Oslo klokken 13.30 på torsdag 28.mai. Greit å gjenta seg selv litt, så du ikke drar dit på feil dag. Jeg skulle også gjerne ha vært der, men det får bli en annen gang. Uansett; enjoy!

>

Da har jeg fått to bilder til portfolien min, men portfolien var for liten så nå har jeg bestilt en ny. En som er litt større, slik at jeg faktisk får plass til bildene i den. Det er jo en fordel. Jeg burde kanskje bestilt en enda større en, og bestille større bilder også, men jeg lar det bare være. Bildene er tjue ganger tredve, og det får holde. Jeg skal jo ikke bruke dem til så altfor mye enda. Det er jo mest for gøy. Mest for min egen del.

I natt har jeg og Vilja nesten ikke sovet. Hun var snørrete og sutrete, og ville verken sove i sin egen seng eller ved siden av meg. Det er jo litt problematisk, for sove må man jo. Så nå skal vi prøve å sove litt på sofaen begge to. Det trengs, jeg er ruin nå. Senere skal jeg se om jeg orker å kle på meg andre klær enn joggebuksen jeg nå har på, og få med Kaj ut for å ta bilder i regnværet. Om vi orker, selvfølgelig. Vi får se. So long!

>

Wohoo! Nå har jeg endelig kjøpt meg ny mobil, og jeg er superfornøyd! Nokia 6555 er utrolig stilig altså. Jeg liker den. Og ikke minst; jeg trenger ikke lenger bli irritert over at knappene på mobilen min ikke hører etter meg, men heller skriver ord som ingen vet hva betyr. Nå kan jeg skrive meldinger uten å bruke fem minutter på å skrive «Hei!», og det er da virkelig en fordel. Nytt nummer også, så til dere som kjenner meg, men ikke har fått med dere nummeret; det står på facebook. Alt står jo på facebook.

På fredag fikk vi mangemangemange bilder i posten, så nå (når Vilja sover) skal jeg sette meg ned og begynne med albummet hennes. Jeg har enda ikke begynt, men i dag skal jeg virkelig gjøre det. Denne gangen mener jeg det. Helt på ordentlig. Kan vel kanskje begynne med å velge ut bildene som skal brukes, for jeg kan jo ikke bruke alle. Da er jo albummet fullt, og det før hun er fylt fire måneder. Det blir jo litt…ensformig. Well, better start, for nå ser jeg to armer i full bevegelse i vugga. Vi får se hva jeg rekker. Ciao!

>

Det er ikke alltid like lett å vite hvilket objektiv man bør kjøpe om man har speilrefleks- kamera. Hva bør man se etter? Hva er bra, hva er ikke fullt så bra og hva er rett og slett dårlig? The truth is… jeg aner ikke. Men om du er på utkikk etter et nytt objektiv, og ikke aner hva du har lyst på, vil jeg anbefale å ta en titt innom denne siden. Her har alt av objektiver blitt testet og nøye vurdert. Det  var slik jeg fant ut at jeg ville kjøpe mitt Canon EF-S f/2,8 17-55 IS USM. (Heftig navn.) Det er absolutt å anbefale, for jeg elsker objektivet mitt. Det er skikkelig bra. Et annet alternativ, en god del billigere (hurra!), er dette Tamronobjektivet. Om du vil se bilder tatt med dette kan du ta turen innom bloggen til venninna mi June. She's got it. Baby, she's got it! Ciao!

>

Jeg skal ikke preke om hvor farlig røyk er, at hver eneste sigarett forkorter livet med mellom syv og et halvt og ti minutter. Jeg skal heller ikke nevne at tjuefem prosent av dødsfallene av hjerteinfarkt kunne vært unngått hvis røyking ikke forekom, og at det er nær tre millioner mennesker som dør av røykesykdommer for tiden. Det vil si at en milliard mennesker vil dø av røyking i løpet av dette århundret, men det skal jeg jo absolutt ikke si noe om. Jeg skal ikke påpeke at nikotin er et av de farligste stoffene som finnes, og heller ikke at nitti prosent av alle tilfeller av lungekreft skyldes tjæren i tobakksrøyk. Jeg skal absolutt ikke råde deg til å slutte å røyke, for det er jo så sosialt og fint og godt. Den kler deg jo så godt, den er jo på en måte bare så deg. For all del, ikke tenk på at menneskene rundt deg også får i seg giftstoffene du puster inn med glede, og har forhøyet sjanse for å dø tidligere enn hva som er ønsket. Føl deg ikke skyldig. Nei, som sagt så skal jeg ikke preke om hvor farlig røyk er, det er jo ingen vits. You've heard it all before.

>

Får du ikke lyst på salat nå, så vet ikke jeg…

Salat er ikke bare godt, men det ser fantastisk ut også. Alle fargene. Jeg blir skikkelig glad av dem. Og fetaosten. Jeg blir sendt rett til Hellas med det samme, det er nesten så jeg kan føle den varme sanda mellom tærne, matlukta i gatene og den altfor varme sola som gjør kroppen min rød på et par sekunder. Jeg har veldig, veldig lyst til å ta en liten svipptur innom Hellas i sommer, men det hadde jeg nok ikke orket. Det får bli med en sommer full av gresk salat her hjemme. Det er jo ikke ille det heller.

Det er plutselig kveld igjen. Klokka er bare halv sju, men jeg er faktisk trøtt allerede. Kaj er ute og triller med Vilja, og jeg nyter at det er helt stille. Helt stille. Det har vært litt mye gråting i det siste, og det er ikke gøy å høre på. Jeg syns så synd på den lille jenta mi, hun er jo så liten. Hun finner fremdeles ikke roen, og gråter bare mer og mer før hun sovner. Nå tar det lang tid før vi får roet henne, og siden hun gråter for hver en lille dupp hun tar så blir det jo litt gråting. Jeg blir sliten av å høre at hun er lei seg. Jeg blir sliten av at ingenting jeg gjør hjelper, og jeg blir sliten av å føle at jeg i blant ikke strekker til. Det hører jo med, så det er ikke meningen å klage altså. Jeg var forberedt på at det kom til å bli noen tunge dager. Jeg var forberedt på å bli sliten. Og nå er jeg altså det. Sliten. Jeg er heldigvis overbevist om at ting snart blir bedre – det blir de jo alltid.

>

Det er når man står opp tidlig at man skjønner ting. Det er i alle fall slik med meg. Eller det kan være tilfeldig, for tilfeldig kan jo ting alltid være. Men i dag begynte jeg å tenke på dette med å være dum for moro skyld. Å være dum for å ha et image å støtte seg til, en personlighet som huskes og bare for at det er… søtt. De fleste av oss jenter sitter vel og himler med øynene nå, og tenker: «det er vel ingen som later som de er dumme, i alle fall ikke jeg.», men sannheten er at det er det, og alle vi som himler med øynene vet det. Både jeg, hun, hun og hun og hun (peker på mange jeg vet om eller kjenner) har vel en eller annen gang blitt glad av å spille dum. Ja, for man får faktisk oppmerksomhet som dum. Mer enn om man er smart, kanskje. Det vil jeg tro i alle fall. Jeg vil jo ikke tro det, men jeg gjør det allikevel. Bare for at jeg virkelig tror det er sånn. Og det er jo ganske dumt, og absolutt ikke morsomt.

De fleste av oss blir glade når folk legger merke til oss. Vi vil bli sett uten å måtte stå naken på torget med et flagg som det står «jeg har klamydia» på. For da blir man jo virkelig sett, på alle slags mulige måter. Vi vil jo helst slippe slike stunt, men vi vil jo bli sett! De smarte er bare smarte, de. De dumme derimot – de er herlige. Søte. «Jeg trodde Paris var et land i Australia, jeg». «Naw, så søt hun er! Hun trodde Paris var et land i Australia, hun. Naaw.» Så ler man. Ikke av henne, men med henne. Alle smiler, alle er glade. Den smarte jenta sitter på første rad i klasserommet, men blir likevel ikke sett. Hvilket århundre lever vi i igjen?

(Før man (jeg) blir bombadert med sinte kommentarer om at det er fullt mulig å både være smart og populær; jeg vet det. Mange er både smarte og populære. Jeg snakker ikke om alle, jeg snakker ikke så bokstavlig og jeg snakker ikke nødvendigvis om deg. Poenget er vel at vi ofte føler oss litt truet av eksepsjonelt smarte mennesker.)>

1. Meg. Eller rettere sagt siluetten min. 2. Min nye portfoliomappe.

I dag er (også) en av de dagene man skulle ønske hadde toogsytti timer i stedet for tjuefire. Jeg har slantret rundt i haremsbukse og singlet, og har nesten ikke tatt på sminke. Det har vært varmt inne, det har vært kaldt ute. Jeg har tatt masse bilder av Vilja, og noen av dem ble så fine at jeg vurderer å forstørre ett av dem gigantisk og henge på veggen. Jeg skal i alle fall bestille det til portfolien min som jeg fikk i posten i dag. Ja, jeg skal lage meg portfolio. Litt gøy å ha, og veldig greit om jeg en gang skulle få lyst til å smyge meg inn i fotoverdenen. Noe jeg selvsagt har veldig lyst til.

Vi har også ryddet og vasket litt rundt omkring i huset i dag, og jeg må innrømme at det er like kjedelig som alltid. Jeg har ikke blitt noe flinkere til sånt, selv ikke etter at jeg ble mor. Jeg trodde vel strengt tatt ikke at husmoren som er gjemt dypt, dypt, dyyypt inne i meg skulle finne det for godt å hoppe frem og si «tjoho, her er jeg!» heller, men… Litt forbedring hadde jeg kanskje ventet. Sånn helt av seg selv. Men som Rotmo sier; det e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Tydeligvis har han rett. Men nå skal jeg vaske soverommet, deretter redigere bilder av Viljasøta. BIldene kommer selvfølgelig her også – etterhvert. Noen av dem i alle fall. Kan jo nesten ikke la bloggen bli slik jeg lovte at den ikke skulle bli; en blogg bare om baby, gulp og bleieskift. Det er vanskeligere enn jeg trodde. Ciao.

>