Heihei! I gårkveld så vi Bowling for Columbine, og jeg gråt. Igjen. Før jeg fikk Vilja kunne jeg telle filmer som har fått meg til å gråte på tre fingre. Løvenes Konge, Ronja Røverdatter og Requiem for a Dream. Etter jeg fikk Vilja? Jeg tror jeg har grått av hver eneste film jeg har sett omtrent. Og nei, jeg gråter ikke av fine ting, for slik kommer jeg nok aldri til å bli. (Om noe er fint er det da ingen grunn til å gråte! Da ler jeg heller. Eller smiler.) Tårene presser på fortere enn Bolt klarer å løpe. Og jeg hater det.
Man kan jo spørre seg hvorfor jeg ser filmer som får meg til å gråte om jeg ikke liker det, om det drar meg ned og om det får meg til å hate verden litt, men jeg tror jeg har godt av det. I bunn og grunn så har vel de fleste godt av å se litt av andres virkelighet, og ikke bare innsiden av sin egen lille, lykkelige verden. Selv om det hadde vært deilig. Nei, nå skal jeg dra meg selv ut av denne tenkende tilstanden, og heller tøyse og leke litt med Vilja før hun skal sove igjen. Later.