Det er fredag igjen. Vilja sov nesten ikke i natt, så jeg er rimelig sliten og trett. Du vet den følelsen du får når du må våkne klokka fire på morgenen for at du og familien skal rekke flyet til syden? Den ekle, kvalmende tretthetsfølelsen du ikke kommer unna uansett hvor tidlig du legger deg. Sånn føler jeg meg i dag, bare enda litt verre. Jeg skal jo ikke til syden, så det blir liksom ikke verdt det. Heldigvis fikk jeg en liten melkesjokolade av Kaj da han kom hjem fra butikken. Den hjalp. Vilja burde kanskje også fått en, for hun er ikke i så veldig godt humør for øyeblikket hun heller. Hun er nok lei av å være syk, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde blitt litt glad om hun ble frisk igjen jeg også. Nei, nå skal jeg… trenger jeg virkelig å si det? Du klarer nok å tippe det om du tenker deg pittelitt om. Ciao!

Jeg oppdaget plutselig at Thomas Moen postet en liten oppfordring (innlegget finner du her) for en stund siden, og nå slenger jeg meg på jeg også. Dette er mitt budskap til verden. Si i fra. Alt hadde vært så mye lettere om alle bare kunne si ifra når noe plaget dem. Når noe fælt har skjedd. Når noen har vært ekle. Det er til og med viktig å si ifra om småting. Irriterer det deg grenseløst at kjæresten din kysser deg i øret, så for guds skyld si ifra! Liker du ikke at venninna di tuller om utseende ditt; si ifra! De fleste av oss sitter ikke med overnaturlige evner som gjør at vi til enhver tid vet hva andre tenker og mener, så det er ikke alltid like lett å vite hva man kan og ikke kan gjøre. Om du sier ifra blir alt så mye enklere.

Søndag. Jeg får alltid lyst på muffins på søndager, men det er sjelden vi har ingredienser i skapet, så dermed passer det dårlig å få lyst på muffins på søndager. Null ingredienser blir null muffins. Det er et ganske så enkelt regnestykke. I morgen skal jeg kjøpe muffinsblanding, bare så jeg har til neste søndag.

Jeg har så lite å skrive, og nå har jeg skrevet så mange setninger som mulig om muffins (før det grenset til galskap), så da har jeg i grunn ikke så mye nytt å komme med. Dagene mine er identiske, nei, kanskje ikke identiske, men litt… like. Jeg redigerer bilder i noen timer (men ingen bilder er like, så dagene mine blir jo ikke identiske de heller), koser og leker med Vilja i noen timer og så er det plutselig kveld. Så skal jeg skynde meg å blogge litt før jeg bader Vilja og får henne i seng, og så er det rett tilbake til litt bilderedigering igjen. Det er begrenset hvor interessant slikt kan være, men om dere ikke har så altfor mye i mot det kan jeg selvfølgelig poste litt fler bilder fra fotograferinger da. Selv om det kanskje blir litt mye studiobilder? For mye? Eller helt greit? Just let me know. Hade.

Det er lørdagskveld og jeg tilbringer den foran macen og photoshop. Jeg har Kaj ved siden av meg, og selv om vi ikke sier så mye så er det allikevel godt å være i samme rom. Døgnet har for få timer. Jeg føler jeg ikke rekker alt jeg bør gjøre, og det stresser meg. Jeg er en sånn person som blir helt oppslukt i det jeg holder på med, og jeg klarer ikke slutte å tenke på det før det er ferdig. Ting kan være så gøy at jeg kan holde på med det i timesvis uten å merke at tiden har gått overhodet. Jeg kan også ligge i senga i timesvis og ikke få sove på grunn av ting som distraherer meg, ting som jeg bare er nødt til å fikse med en i fare for å glemme det til i morgen. Dermed sniker jeg meg tilslutt ut av soverommet for å gjøre det jeg må gjøre, som kan være å beskjære et bilde, klippe tåneglene eller skrive ned noe jeg følte var ekstremt smart på daværende tidspunkt, og når jeg returnerer til senga igjen sovner jeg som en stein på mindre enn tre minutter. Da først kan jeg slappe av. For tiden har jeg mange slike kvelder, for jeg er altfor opphengt i fotograferingen jeg holder på med. Det er rett og slett altfor, altfor gøy.

Jeg repeterer meg selv for tiden, både med bilder og ord. Jeg har vel knapt postet annet enn studiobilder den siste tiden, og ordene… vel, hvor skal jeg begynne? Ordforrådet mitt har blitt labert, og enkle, ubetydelige setninger preger bloggen. Hverdagslig dilldall ingen har så veldig stor interesse av å høre på, men som er umulig å overse når man først titter innom her. Jeg lover meg selv å skjerpe meg hver eneste dag, men jeg finner aldri tid nok til å faktisk gjøre det. Denne uken har jeg intet mindre enn fem fotograferinger, og det sier seg selv at slikt tar tid. Bloggen blir nedprioritert i den forstand at jeg glemmer å tenke før jeg rabler ned noen ord, men jeg håper det går greit. På kort sikt. Snart får jeg forhåpentligvis nok konsentrasjon til å skrive godt igjen også, og ikke bare poste masse bilder. Men nå skal vi ut på en liten trilletur, og jeg skal plage Kaj til å knipse et par bilder av meg. Later!

Jeg er glad jeg ikke er en fugl som må sitte ute og fryse nå. Jeg er glad jeg sitter inne i varmen fra peisen, og jeg er glad det snart er mat. Jeg er sulten. Det er godt det er lørdagskveld, for lørdagskveld betyr alltid god mat. Sånn har det alltid vært. Snart skal jeg begynne den evinnelige letingen etter et godt lørdagsprogram på tv, men noe sier meg at jeg kommer til å bli like skuffet i dag som alle andre lørdager. Sånn har det alltid vært. Lørdag er allikevel ukas nest beste dag. Rett etter fredag.

Meg og Kaj i dag. Jeg ser litt snål ut, og det gjør forsåvidt Kaj også. Neida. Du er fin. Kaj har bursdag i dag (hipp, hipp, hurra! Han blir sikkert glad for gratulasjoner.) og vi har feiret med kake (Kajs foreldre var innom med herlig sjokoladekake i går) og selvutløserfamiliefotografering (puh, langt ord) i studioet. Jeg har nettopp redigert noen av dem, og jeg må nesten være så vågal å si at ett av dem er det bildet jeg liker aller best av alle bilder jeg har tatt, noensinne. Okei, sånt kan jeg kanskje ikke si, men for øyeblikket er det kanskje det i alle fall. Jeg liker det kjempegodt. Bildet kommer her på bloggen i morgen. Jeg håper dere liker det også altså, hvis ikke hadde selvtilliten min fått en real knekk. Anyways, nå skal jeg tilbake til kjærestekos i sofaen og fredags-tv. Det er kos. Ha en fin kveld! Hugs.