Siden jeg til stadighet føler et enormt behov for å oppdatere facebookstatusen min med alt det smarte jeg kommer på, har jeg istedet laget meg en Twitterkonto. Ja, jeg har altså begynt å twittre, og om du er interessert i å se hva jeg tenker på om dagene så kan du gjerne følge meg. Great fun!

Ellers kan jeg meddele at jeg er glad. Jeg er oppriktig glad! Etter litt om og men har jeg endelig begynt å tenke positivt igjen. Jeg er altså tilbake til mitt gode, gamle, positive meg, og det er fint for alle. Selv om jeg egentlig ikke er noen stor fan av overpompøse, oppbrukte klisjeer, så må jeg allikevel innrømme at jeg faktisk lever etter en selv. Den styrer faktisk tankegangen min i så stor grad at jeg er fint nødt til å blogge om den til og med. Man lever bare en gang. Æsj, jeg spyr litt i munnen av å skrive det, men hey. Det er så sant som man får det, og det er litt viktig å huske midt i alt. «Alle dagene som gikk, ikke visste jeg at det var livet» må være noe av det mest selvsigende ordtaket jeg har hørt. Det er så selvsagt at det ikke burde få lov til å være et ordtak engang. Det er jo akkurat derfor klisjeen «man lever bare en gang» er så viktig! Da´a. Jeg blir gira av å tenke på hva som venter meg. Ih, høy på livet, dere! Fabulous!

Hej. Det er nå jeg skulle ønske jeg hadde en bjelle jeg kunne riste i hver gang jeg trenger noe, så kommer det en eller annen løpende med det til meg. Men jeg har verken en slik bjelle eller en slik person som kommer løpende. That sucks. Jeg var hos legen i dag, og som jeg trodde; bihulebetennelse. Veldig kraftig bihulebetennelse, og i dag har det faktisk vært vondere enn i går. Du vet, slike smerter som du bare vil sovne bort fra, men som gjør det umulig å sovne. Som gjør det umulig å gjøre noe annet også. Til og med å se tv blir for hardt arbeid. Ja, bihulebetennelse suger hardt. Forhåpentligvis fikser pencilinkuren meg rimelig kjapt, så jeg kan bli i god nok form til å ta meg av fineste Vilja som jeg savner så ekstremt mye. Det er jo min Viljauke igjen i morgen, og jeg sitter fremdeles på Frøya. En reise i dag hadde vært som å ha blitt kastet inn i et torturkammer. No kidding. Jaja, nå kommer smertene tilbake, så jeg skal legge fra meg macen og heller prøve å sove litt igjen. Før det blir for vondt. Hugs!

Takk til flinke Marie Strand Tverbakk på H2-skolen som farget håret mitt så fint!

Hei, jeg er her jeg også. Jeg har jo lagt merke til at jeg ikke akkurat har postet bilder av meg i det siste. At all. Så hei! Her er jeg. Med relativt ny farge på håret og greier. Sideskill har jeg plutselig igjen også, etter å ha hatt midtskill ei god stund. Og ja, jeg bruker 50mm, så jeg må jo strekke armene så langt frem som overhodet mulig for å i det hele tatt få med nesetippen på bildet. Okei, overdrivelse once again (jeg er god på overdrivelser), men dere skjønner tegninga. Det ser allikevel like teit ut. Men sånn er det når man ikke har tid til å hente stativet for at ungen våkner og griner i senga si.

Men altså, nå ER jeg på overtid. Jeg hadde gitt meg selv lov til å redigere bilder i en halvtime før jeg skulle hoppe på sykkelen og sykle helt til jeg nesten dør, men nå har det snart gått en time. Så nå får jeg bare takke… ja, i grunn for alt, i og med at jeg skal sykle til jeg nesten dør. Vanskelig å vite akkurat hvor grensa går vet dere, så…  Å, hey, nå er jeg seriøst så morsom at «Nytt på Nytt» må være neste stopp for meg. Guuuuud… Jaja, sykkelen it is! Hugs.

Sånn ser det ut når jeg sniker meg med på studentfest! Hihi. Når man ikke er student selv, men allikevel har et behov for å være litt med. Og JA; se på det nye håret mitt, da! Ser det ikke mye bedre ut enn før? I like it! Anyways, tilbake til sushi og studenter. Sushi eeeeer så godt! Gud, jeg har jo blitt avhengig. Og takk for en fin kveld, dere! Jeg hadde det knall. Hugs!