Fredrikstad i går kveld. Svanene trodde de skulle få mat, og ble sinte når de ikke fikk. Jeg derimot – jeg fikk mat og slipp å bli sur for mangel på det. Og nå er kursuka ferdig – for denne gang. Jeg har tre samlinger til, og det syns jeg erveldig greit. jeg liker kurs. Jeg kjenner inspirasjonen og motivasjonen bare strømme over. Okei, så var denne teksten et dårlig  eksempel på akkurat det, men… Vi får se om neste innlegg ikke har noe mer vettugt i seg. I mens; so long.

Her var jeg kanskje ikke helt fornøyd med å ikke komme helt til topps. 

I påska prøvde jeg å klatre for første gang! Altså, jeg har jo klatret mye, jeg. I trær og berg og fjell og gardiner. Jeg og Nora (barndomsbestevenn) løy jo til hverandre da vi ble kjent. Jeg fortalte at jeg drev med klatring. For jeg hadde en klatredress, nemlig. Og det hadde jeg jo, for den hadde jeg funnet i en kiste i huset vi flytta inn i, som var nabohuset til farmora til Nora. Så sånn ble altså vi kjent, men det er ikke poenget nå. Poenget er denne klatredressen. Det var en dress med hanker på. Hanker til å feste tau og ting og tang i. Ikke vet jeg hva alt var til, men en ting var sikkert; den skulle brukes som bevismateriale A. (Bevismateriale B var mine klatreskills, som jeg bare håpte var gode nok til å overbevise, selv om jeg aldri hadde klatret noe særlig tidligere.) Jeg drev altså med klatring. Sa jeg. Men Nora ble ikke særlig imponert.
– Ja, det gjør da jeg og det!, var svaret hennes.
– Men jeg har drevet på med det i mange år, jeg. Og jeg har klatredress! Det har ikke du, parerte jeg.
– Har jeg vel! Men jeg har den ikke her hos farmor da, dumma. Da´ah. Jeg har den hjemme i Trondheim.
– Men… Jeg er flinkere enn deg, det vedder jeg på.
Så klatret vi i bergene. Små berg som antagelig var dritlette å klatre i, men hver gang vi nådde toppen så var vi mer hovne enn Petter Northug. Vi var dronninger på haugen. Vi var dritflinke og erfarne klatrere. Og allikevel prøvde jeg ikke å klatre ordentlig før påska i år – tjuetre og et halvt år gammel.

Og apropos det. Det var dritgøy! Jeg kom til toppen (noen ganger), men ble etterhvert jævla sliten i både armer og bein. Jeg kjente det i løpet av de få timene vi, altså jeg, Martin (som ikke er så glad i å bli postet bilder av på bloggen) og Kent (som jeg ikke har spurt om det er greit at han havner på bloggen), klatret. It waz fun. Jeg vil gjøre det igjen. Kanskje med en fin klatredress. Kanskje kommer jeg til toppen på alle forsøk da – og er dronning atter en gang.

Jeg er den som alltid spiser det samme pålegget til lunsj, hver eneste dag. Jeg er hun som er glad i å prøve nye ting – men som ikke liker å forandre ting som har vært som de er i all evighet. Bortsett fra hår. Der er jeg ikke så grådig på forandring, men sånn overall så er jeg ikke så fan av å forandre ting som fungerer. Som foreksempel ciabatta. Det skal spises med smør nederst, så salat, så ost, så varm kylling som gjør at osten smelter litt, så tomat, så paprika, så lettmajones, så allroundkrydder av akkurat den sorten jeg har brukt siden jeg var tolv. Og sånn skal det være. Er man tom for allroundkrydder – ja, da er det faktisk krise. Type løpe-på-rommet-og-kaste-seg-på-senga-og-grine-krise. Neida. Ikke helt så ille, men nesten.

Jeg er egentlig sånn med andre ting og, når jeg tenker meg om. Ikke bare mat. Hår er lissom det eneste unntaket. Og om du sier «unntaket som bekrefter regelen» så sparker jeg deg kneet. Jeg hater det uttrykket. Really. Nesten like mye som jeg hater Adam Sandler, men det er en helt annen historie. Tilbake til dette med forandring. Å si at jeg elsker forandring, eller at jeg mener forandring fryder sånn generelt sett – det er vel å overdrive. Men uansett – forandring blir det! På bloggen. Det var liksom hele poenget med all denne unødvendige teksten. I løpet av helgen skjer det saker! Jeg har jobbet endel i photoshop i dag, så nå er ny header også klar. Som om det ikke er nok i seg selv, lissom… Men ja, mer om det til helga! Så watch out, lissom. Og da har jeg skvist inn en altfor lang tekst om et helt latterlig tema i dag og. Takk for meg.

God påske! Jeg prøver å komme meg litt ut i påskesola jeg og. Tilbringer påska med Martin i Drammen-ish, og disse bildene er fra i går da vi tok turen opp til… Spiralen? Or something, something. Rundt og rundt gikk det i alle fall, og etter tre runder med oppkast i bilen på vei oppover (neida. Joda. Neidaaaa) så endte vi på toppen med en utrolig fin utsikt over elvebyen. Deretter havnet vi tilfeldigvis på en lekeplass. Growing old is getting old, right? Trenger da ikke være med Vilja for å ha en unnskyldning til å leke på en lekeplass, vel…? Ohwell. God påske!

Her kommer bilder fra enda en fest i Dublin. Bloggecomebacket mitt kom på et dårlig tidspunkt. Rett før ei innholdsrik NM-uke, og deretter var det plutselig påske. Det er jo ikke det at jeg ikke har ting å komme med – det er bare at jeg ikke har prioritert å bruke tid foran macen. True story. Rart, men sant. Det er faktisk mulig å leve et liv uten å bruke flere timer foran macen per dag. I did not know. Men i alle fall. Her er et kort og godt innlegg fra Dublin. Mulig ikke så veldig interessant, men. Det driter jeg i. My way or the highway. C ya.

Når man reiser i Betsson-følget så har man det ikke fælt. Denne kvelden her ble det limo med Thomas Myhre, Alexandra Joner og typen hennes, Tom Nyborg (som jeg har postet bilde av sammen med i nok en limo her. Det er det vi gjør vi. Kjører limo), Martin Iversen (som blant annet er radio host i RadioDonkr som har sending hver søndagkveld), en dame jeg ikke husker navnet på og fire flasker champagne. Så ble det fest. Det er det som er med poker-NM. Det er ikke bare poker. Det er den mest sosiale uka i året, og jeg har begynt å glede meg til neste år allerede nå. For en ting er sikkert; poker-NM vil jeg ikke gå glipp av for noe i verden.

Anyways. Poster bare bilder fra denne festen i denne omgang, så kommer det litt fler poster med fler bilder. Det er jo endel andre bilder å poste og. Like… Alot. So long! Hugs.