“She stood in the storm, and when the wind did not blow her way, she adjusted her sails.” – Elizabeth Edwards
Ny tattis, tatt av Thea på Onkel Henrys i Trondheim! Jeg er så fornøyd, syns den er superfin! Hva syns dere? Jeg må få på plass litt fler tattiser på leggene snart og, den ser litt ensom ut der. Det er vel bare å sette i gang med å lete etter hva jeg ønsker neste gang! Åh, det er så vanskelig. Dette motivet hadde Thea laget og lagt ut på Instagram, og jeg bare kjente at jeg MÅTTE ha den. Det var liksom tatoveringen jeg ikke visste at jeg ville ha før jeg så den, om du skjønner hva jeg mener. Ah, digger den!
Melankolsk vil jeg nok alltid være. Men. Sinnsro. Det jeg jaktet, den jeg alltid ville være. Den jeg nå bare blir mer og mer. Låt på repeat for tiden, en nydelig Kent-cover:
Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske. Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.
Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.
Jeg vet det er en stund siden det har dukket opp en post her, men nå er jeg altså innom her igjen! About time, kanskje..? Siden sist har vi flytta til Hitra, og nå begynner vi virkelig å få det skikkelig fint, syns jeg! Denne uka fikk jeg endelig opp bildene fra Desenio på veggen bak sofaen, og jeg syns det ble knallkult! Hva syns dere? Jeg har bestilt nye spisebordstoler også, jeg skal prøve å huske å poste et innlegg når de er på plass og, haha! Jeg har egentlig aldri interessert meg så veldig mye for interiør, og kanskje er det også derfor jeg bytter ut litt greier titt og ofte nå i begynnelsen. Det tar visst litt tid å finne smaken min, liksom. Men nå begynner det å føles rett! Gøy!
Forresten: Koden ”DREA30” gir 30% rabatt på posters hos Desenio mellom 11 -15 juni *(Koden gjelder ikke rammer eller handpicked-/collaboration posters/Personlige posters).
Mammalivet er fremdeles veldig fantastisk. Bolla vokser i kjempefart, og like før hun ble 8 uker, veide hun hele 6390 gram. Jeg fullammer, og det ser hun visst ut til å like. Fnis. For å være helt ærlig, har jeg vært litt «bekymra» for at hun legger på seg for mye. At hun blir for stor for fort, liksom. Hodet mitt er jo til tider litt slitsomt, og jeg får sånne rare, kjipe og slitsomme hang ups. I det siste har det vært på veldig overfladiske ting. Både på mitt eget utseende og min egen vekt, men også på Tomines vekt. Vokser hun for fort, blir hun en kjempebaby, tenker andre at hun er feit? Det er vanskelig å forklare det, og jeg vet jo at det stresset og de bekymringene er totalt meningsløse og dumme, men jeg har ikke klart å slippe det helt. Misforstå meg ikke. Jeg har vært totalt oppslukt av henne fra dag 1, og jeg har alltid ment at hun er vakrest i verden. Det har bare vært en frykt der for at de følelsene skulle endre seg. At jeg skulle miste de følelsene som alle foreldre automatisk skal ha for babyene sine.
Nå har de tankene endelig sluppet taket litt. Det stresset har gitt seg for en stund. Jeg har jo verdens fineste, friskeste jentebaby, og hun vokser da akkurat som hun skal! Hun er helt magisk, og det er hverdagen og. Virkelig! Og det skal så absolutt ikke endre seg. Jeg har det veldig, veldig bra for tiden – selv om hodet til tider er litt slitsomt.
Det går mer i Instagram enn blogg for tiden, fordi det er enklere og tar mindre tid. Så, følg meg veldig gjerne @dreakarlsen, da blir jeg glad!
Haha, jeg bare måtte! Gleder meg til å ta litt mamma-og-baby-bilder med disse genserene! Søøøøte. Tihi! Matching! Blir vi vel søte, vel. Synd de ikke hadde en i størrelsen til Vilja med «sister» på eller noe. Det hadde jo vært helt perfekt! De er kjøpt på Gina Tricot forresten. Cute!
Jeg har bladd litt i bildemapper på macen, og konklusjonen ble at jeg seriøst må gjøre noe med hårfargen min nå. Jeg kler jo ikke blond noe særlig. Haha! Jeg får alltid lyst til å bli blond igjen etter en stund som mørk, siden det jo faktisk er blond jeg originalt er, men altså … det er jo virkelig ikke det jeg kler best. Men nå aner jeg ikke hva jeg vil gjøre! Jeg bare kjenner jeg er nødt til å gjøre noe, for jeg hater virkelig hele utseendet mitt for tiden! Gud, som jeg gleder meg til å trene, til å få tilbake kroppen min, til å føle meg slank og litt fin igjen! Men ja. Håret. Det må jeg gjøre noe med ASAP! Hva tenker dere? Nå er jeg jo ganske blond – bør jeg da benytte sjansen til å gjøre ting som er enklere når man er blond? Typ … pastellrosa? Eller bør jeg bare gå for brunt hår direkt? Meninger? Jeg trenger seriøst hjelp og meninger!
Oooog … der bestilte jeg frisørtime til imorra, så får jeg i alle fall fresha meg opp litt av noen som vet hva de driver med! Hadde egentlig tenkt å gjøre det selv, men jeg blir nok mer fornøyd (og fornøyd i lenger tid etterpå) om jeg drar til frisør. Må være lov å unne seg en frisørtime før fødsel, vel! Men hva jeg skal gjøre aner jeg fremdeles ikke …
I det siste har jeg slitt med søvn, og spesielt med å sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Derfor har jeg begynt å sette på en podcast når jeg legger meg, og det har faktisk hjulpet veldig! Jeg hører til jeg kjenner jeg blir så trøtt at jeg tror jeg kan sovne, og da slår jeg av (så jeg får med meg slutten neste dag). Men problemet mitt er jo å finne gode episoder. Jeg er så streng og kritisk, og syns det meste er totalt uinteressant å høre på! Derfor tenkte jeg at jeg skulle tipse om 3 forskjellige podcast-episoder jeg faktisk liker! Her kommer de i tilfeldig rekkefølge:
1. SMELT PÅ TJUKKA, episode 5 med programleder Sandra Lyng og gjest psykolog Hedvig Montgomery. Temaet er psykisk lidelse og graviditet. En veldig fin episode, hvor Hedvig Montgomery har veldig mye fornuftig og godt å si! Verdt å høre.
2. FAMILIELIV, episode 80 med programleder Oda Weider og gjester Ingeborg Senneset og Tine Dyrkorn. Temaet er kroppen, og podcasten er veldig fin og interessant!
3. ANGER, episode 102 med programleder Sivert Moe og gjest psykolog Peder Kjøs. Temaet er selvmord og depresjon. Sivert Moe har veldig mange interessante, morsomme og spennende episoder, og denne med Peder Kjøs liker jeg godt. Selvmord er jo et vanskelig, men viktig tema som jeg har et veldig sterkt forhold til! Ja til mer snakk om selvmord.
Har noen av dere noen tips til hva jeg bør høre? Som sagt, så er jeg veldig kritisk og kresen, og liker omtrent ingenting, men tar veldig gjerne i mot tips. Jeg trenger noe som er verdt å høre på! Sleng igjen et tips i kommentarfeltet, da. Takk!
Jeg er litt sliten. Humøret har dalt litt, jeg har grått, jeg har hatt det første panikkanfallet på mange måneder, jeg er er trøtt og sliten og sover mye mer. Det er kanskje hverken rart eller unormalt, jeg er jo tross alt høygravid (35+1 i dag, så jeg er altså inne i uke 36!), men det er allikevel litt … skummelt? Jeg kjenner på gamle følelser igjen, de jeg ikke har savnet. Jeg tenker på store ting, bekymrer meg og kjenner på frykt. Å være forelder er det største og viktigste i livet mitt, og av og til føles den rollen og den oppgaven litt for stor for meg, om du skjønner hva jeg mener? Eller … ikke for meg spesifikt kanskje, men for oss alle? Det følger med så mye frykt, så mange bekymringer, så mange store følelser. Det er så svært, alt sammen! Jeg har jo alltid en ganske så stor frykt for å feile i det jeg gjør, uansett hva det gjelder. Nei, æsj, jeg vet ikke. Jeg tror jeg er veldig emosjonell nå om dagen, og føler veldig mye. Og det jeg føler, føler jeg ekstra sterkt nå om dagen.
Jeg ser frem til helg, da. Vilja kommer igjen, og jeg gleder meg sånn til å gi henne en stor, god klem! Hun er virkelig det viktigste i livet mitt, og jeg føler meg så takknemlig som er mammaen hennes! Hun er så fantastisk. På lørdag skal vi dessuten treffes for lunsj, hele familien. Mamma, bror, søss – alle sammen. Det blir også veldig godt, for jeg trenger egentlig en mamma-klem selv også. En mamma-klem gjør alltid godt, og spesielt om man er litt «på grinern» for tiden. Hugs!
