Mat

namnammatrundstykker IMG_8442
Når man er med Nora på tur, så sulter man i alle fall ikke. Jeg var egentlig litt skeptisk til sånn supersunn mat i utgangspunktet, og hadde ikke særlig mye tro på at pizzaen med deig laget av kun egg, havregryn og vann, men fy – ja, jeg må banne – faen. Det ble så sykt godt. Det er helt klart den beste hjemmelagede pizzaen jeg har smakt. By far. Det blir uten tvil min nye helgefavoritt! Skal til og med lage rundstykkene igjen og. Nomnom! Ciao. 

birthday

dreaoggizmo2sommer1sommermartindreaoggizmo1dreasomemrdrabær

I går hadde jeg bursdag (24 år!), og den delte jeg med Gizmo og Martin. Vi dro til en strand, spiste bær, koste oss. I kveld er det Elvefestival i Drammen, og siden Kaizers Orchestra spiller så skal vi selvfølgelig dit og. Martin er ikke superfan, akkurat. Faktisk, så er han ikke fan overhodet. Men heldigvis er han så snill at han blir med allikevel. Det er jo avslutningsturné, og jeg har vært blodfan siden jeg var fjorten-femten. Gleder meg til konsert, men gruer meg til det er over – da får jeg nok ikke fler sjanser, dessverre. Snufs!

Le happy

hejhej

Jeg har bedre dager. Jeg smiler. Jeg er oppriktig glad. Ting ser lysere ut nå. Jeg har ikke lenger mistet troen på fremtiden. Jeg har tenkt litt på at sommeren bare har forsvunnet for meg i år. Den har gått bort i depresjon. Jeg kan liksom ikke huske så mange solskinnsdager, om du skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt det er å endelig – etter mange, mange uker – føle positive ting. Nå har jeg kanskje muligheten til å ta igjen litt av det tapte. Kanskje blir det litt sommer og solskinn for meg og – afterall.

To sider

naturen

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Sånn er det ofte når ting er vanskelige å prate om, og man ikke helt vet hvor mye man faktisk har lyst til å dele, og hva man vil holde tilbake. Jeg har skrevet 26 sider i et Word-dokument, og på en måte har jeg egentlig lyst til å dele alt det som står der. Men på den annen side – jeg vet ikke om jeg er klar for det. Og om man ikke vet, så vet man vel allikevel, sant? Så derfor blir det ingen 26-siders roman fra meg helt med det første. Men, jeg føler allikevel for å si noe. Jeg har jo tidligere fortalt om depresjon. There´s more to the story. For ikke så altfor lenge siden ble jeg diagnosert med bipolar lidelse, noe som betyr at livet mitt har gått både veldig opp og ned de siste årene. Jeg tenkte faktisk tanken på at jeg kanskje kunne være bipolar allerede for tre år siden, men jeg lot den tanken ligge. Nedturene endte jo alltid før det rakk å bli så ille at jeg følte jeg trengte hjelp. Og oppturene? Vel, de har jeg aldri sett på som negative selv, mens de har pågått. De har ikke gitt meg noen grunn til å ville ha hjelp. Hva er vel galt med å sove 1-3 timer per natt i uker i strekk, og allikevel ha energi nok til masse jobb, trening og sosiale happenings? Hva er vel galt med å elske livet og føle konstant eufori, til og med av de små tingene?

Men. Det er jo alltid et «men». Etterhvert med tiden har periodene blitt verre. Depresjonene har gått fra å være perioder hvor jeg bare har gått i hi, til å bli uutholdelige uker med både fysisk og psykisk vondt. Ting har utviklet seg, og rett og slett blitt verre og verre. Så nå er jeg jo midt i en prossess med oppgjør om det meste. Hodet er konstant fylt av tanker om meg selv, livet, fremtid, døden, mening og… Ja. Egentlig alt mulig. Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?

Jaja. Det var i alle fall en liten oppdatering, som også forklarer hvorfor det er så dårlig med innlegg fra meg for tiden. Hodet er fullt, og jeg er ikke klar for å dele så mye mer av det enda. Så hvorfor fortelle dette nå? Fordi det ikke endrer hvem eller hvordan jeg er. Selv om diagnosen er ny, er ikke jeg det. Jeg er som før – på godt og vondt. Og jeg ser ingen grunn til å ikke fortelle det. Sånn er det, sånn er jeg, det er livet og hei, jeg er ikke den eneste. Jeg er faktisk i godt selskap med blant annet Robbie Williams, Catherin Zeta-Jones, Kurt Cobain, Britney Spears, Vincent van Gogh, Marilyn Monroe og Stephen Fry. Og en hel haug andre, selvfølgelig.

Kanskje deler jeg mer med tiden, og kanskje ikke. Den som lever får sjå, som Kaizers Orchestra synger.

Smile

smiiile

Smil. Jeg kan det jeg og.

Pust inn, pust ut

trees drabwskoooog

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne dra ned en glidelås på meg selv, og bare hoppe ut av mitt eget skinn. Bare hoppe lett og lekent ut av et tyngende meg selv, og la skinnet ligge der, bak meg, uten at jeg snur meg for å se tilbake på det. Uten å måtte være innestengt der noen gang igjen. Jeg kan ligge i senga og se i taket. Ikke for at jeg vil eller for at det er så veldig spennende. Men for at kroppen min ikke føles som min egen. Armene hviler på dyna over magen min, men jeg kjenner de ikke. Det er som om det er noen annens. Hele kroppen føles tung og fremmed, og i hodet raser alle vonde tanker og følelser. Å skulle snakke føles umulig. Å snu seg i senga krever krefter. Til slutt har jeg tenkt så mye på å slutte å puste at det ikke lenger går på automatikk – hvert åndedrag må tenkes og gjøres. Puste ut, puste inn. Ut, inn. Og gjenta.

At å puste ikke lenger er noe kroppen bare gjør av seg selv, er slitsomt. Det blir vanskelig å holde jevn og normal puls. Til slutt løper den løpsk og lever sitt eget liv. Jeg hyperventilerer og mister kontroll. Jeg stopper, og holder pusten så lenge det går for å gjenvinne kontrollen, selv om jeg helst ikke vil puste ut igjen overhodet. Kroppen er fremdeles en annens. Bevegelsene mine er tunge og krever mye. Aller helst vil jeg bare synke ned i madrassen og forsvinne fra alt og alle.

Det føles lenge siden jeg slappet ordentlig av. At jeg bare lente meg tilbake og lot både kroppen og sinnet hvile. Det føles lenge siden sist jeg gikk ut på trappa og luktet på sommeren. Det føles lenge siden sist jeg følte meg ordentlig glad – i mer enn et sekund av gangen. Ren og skjær glede som bare er der uten noen spesiell grunn. Det føles lenge siden sist jeg var meg selv, og nå håper jeg at jeg snart kan legge merke til fuglekvitter, grønt gress, velduftende blomster og rein og pur hverdagsglede igjen. Selv på dager hvor sola kanskje gjemmer seg bak en sky og temperaturen kanskje ikke bikker femten varmegrader. Det er på tide nå. I mens; puste inn, puste ut. Og gjenta.

Sommer-ish

hidefb

Jeg har vært hjemme siden onsdag. Valpen har slått seg godt til ro og ser ut til å trives på tross av ruskete Trøndelagsvær. Sommer? Ingenting som heter sommer her ute. Her har vi høst. Høst. Og høst. Året rundt. Men det betyr jo bare at man kan sitte innendørs under varmeteppet med en kopp te uten dårlig samvittighet året rundt. Like bleik som alltid.

A real good day

nyhest tusenfrydbwbwbwgladvilja

I dag. Tusenfryd. Sol. Is. Karuseller. Badeland. Mer is. Bamser. Glad Vilja. Glad meg. (Men glemte å ta med lader til kameraet sørover, så mobilbilder er alt jeg har.) 

Turn my swag on

boy1 boyyyy

To til av meg tatt tidligere. Og det er alt jeg har i dag. Hugs.

kropp

nude5nude1nude2bod