Jeg ser gjennom «gamle» bilder for tiden, og her er noen glemte skatter. Lille, søte Tomine! Tenk, når disse bildene ble tatt, var Elliot fremdeles i magen. Det er rart å tenke på!

Det blir visst mye svarthvitt her for tiden. Jeg er visst i et litt svarthvitt-mood, I guess. Det er fint, da! Det er en egen følelse med svarthvittbilder, altså. Vad tycks?

I dag tok jeg en ny tatovering, og det er kanskje egentlig den aller første tatoveringen som betyr noe mer for meg enn å bare være pynt på kroppen, lissom. Serenity. Sinnsro. Det er ikke tilfeldig at et utdrag fra the Serenity prayer er helt i starten av boka mi Psykehus. Det ordet, og det verset, har betydd mye for meg. Og nå kan jeg jo endelig dønn ærlig si at jeg kjenner på sinnsro og. Etter alle årene med kaos, har jeg nå både «funnet meg selv» og landet, om enn så pompøst det høres ut.

I kveld ble jeg sittende å lese gamle innlegg på bloggen fra tiden hvor det ikke var sånn. Fra tiden hvor sinnsro ikke fantes i meg overhodet. Hvor hver eneste dag kun var et eneste kaos. Hvor jeg ikke følte meg som meg selv, hvor jeg ikke følte meg som et menneske, hvor verden ikke føltes ekte. Jeg fikk tårer i øynene ganske raskt av å lese disse gamle blogginnleggene i kveld. Ikke for at jeg igjen kunne kjenne det på kroppen, for det tror jeg faktisk ikke at jeg klarer, men av glede over å ikke lenger være der. Ikke lenger være den jeg var.

Her er noen av innleggene som fikk frem noen tårer (og litt latter) ikveld, i tilfelle du også skulle få lyst til å lese litt.

http://dreakarlsen.com/2016/04/27/en-ny-sesong/

http://dreakarlsen.com/2016/05/05/irritasjon-hodebry-og-videre-behandling/

http://dreakarlsen.com/2016/05/21/replica/

http://dreakarlsen.com/2016/05/23/angst/

http://dreakarlsen.com/2016/07/08/appreciation/

Jeg vil hjem. Den uroen av å ville hjem når jeg er hjemme. Følelsen av å ikke ha noe sted å gjøre av seg. Som et lite avsnitt i boka Lille Stjerne av John Ajvide Lindqvist: «Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» En merkelig følelse av uro og forvirring, en følelse av stress forent med apati, samtidig som at tiden går for raskt. For jeg er ikke klar for kvelden. Ikke klar for morgendagen. Ikke klar for noe som helst, men tiden kan jeg jo ikke stoppe. «Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» Jeg veit ikke helt, jeg. – Originalinnlegget finner du her.

Jeg har jo flytta! Jeg har gått fra å leie til å eie, og da var det jammen på tide å få opp bilder av kidsa på veggen. Og sånn ble det altså! Jeg syns det ble dritfint, jeg! For en fin gjeng jeg har. Kunne ikke vært mer fornøyd med dem, faktisk!

Jeg syns vi mennesker er alt for dårlige til å ta eierskap over egne følelser og reaksjoner. Vi leter alltid etter andre å skylde på, og er raske med å gjøre akkurat det. «Se hva DU fikk meg til å gjøre!» eller «se hva DU driver meg til» eller «jeg reagerte sånn fordi DU sa ditten og datten». Det er jo i grunn greit nok at andres ord og handlinger påvirker hvordan en selv reagerer. Det er naturlig. Noe gjør oss forbanna, noe gjør oss triste, noe er urettferdig, noe er helt dust, og noe feiltolker vi og tar i verste mening uten at det egentlig er ment sånn. Uansett hva det er, så er det selvfølgelig ikke rart at det påvirker oss. At det gjør noe med oss. Men, jeg syns allikevel det blir for enkelt å alltid legge fokuset over på andre, og glemme å se på egne reaksjoner, egne følelser og egne valg. Det vi kan gjøre noe med er jo ikke hva andre sier eller gjør. Det vi KAN gjøre noe med, er hvordan vi selv reagerer. Hvordan vi tar det. Hvordan vi responderer. Hvordan vi vil være. Haha, jeg høres litt dust ut nå altså, men jeg tenker så ofte på «the serenity prayer», som jeg også hadde med utdrag av i boka mi. «Accept the things you cannot change». Å heller se innover, gjøre noe med det vi faktisk kan forandre. Se på oss selv. Forbedre oss selv, i stedet for å skylde på andre.

Okei, jeg skal slutte nå, for jeg høres jo snart ut som en billig foreleser med en ordentlig dårlig «motivational speech». Men, jeg skulle virkelig ønske at kommunikasjon som fag fikk mye mer plass i skolen. Generell kommunikasjon! Og sinnemestring. Det burde vært et eget fag, faktisk! Eller, generell følelsesmestring, kanskje? Følelsesmestring! Der har du et ord jeg syns vi burde bruke mer av. Tenk hvor mye enklere alt i livet hadde vært om vi bare hadde vært flinkere til akkurat det. Og til å kommunisere med hverandre. Jeg er sikker på at det hadde gjort livene våre ganske mye bedre, altså. Jeg tror dessuten det kan ha positiv effekt på den negative utviklingen med barn og unges psykiske helse. Dønn seriøst! Bytt ut algebra (har i alle fall ikke jeg fått bruk for i mitt voksne liv), og inn med følelsesmestring! Haha. Okei, takk for meg!