Nå sitter jeg i senga i tjueførste etasje på hotellet. Tjueførste etasje, dere! For meg er det stort. Eller skal jeg kanskje si høyt? Der hvor jeg bor finns det vel knapt bygninger med to etasjer (okei, jeg overdriver), så å plutselig ta heisen i en utrolig fart til tjueførste etasje er litt gøy. Jeg tror jeg skal ta hele turen opp til trettifemte etasje senere i dag, bare for å ha gjort det. Bare for å se hvor høyt det er ned. Ah, jeg elsker høye bygninger og gøyale heiser!

Nå begynner jeg vel straks å bite negler. Det er bare en liten halvtime til jeg skal møte opp på NKS for å møte en hel gjeng med mennesker som skal gjøre akkurat det samme som meg; studere årsstudium journalistikk. Jeg er dritredd, og jeg aner egentlig ikke hvorfor. De er bare mennesker, akkurat som meg, og jeg har sett mange mennesker før også. Allerede nå begynner pulsen å stige, og jeg er bare superglad for at Kaj er med. Uten han hadde dette vært så mye verre. Da hadde jeg vel så vidt klart meg, sånn helt egentlig. Da hadde jeg virkelig vært lost in the big city, alene og forlatt. Høres ut som tittelen på en dårlig amerikansk dramakomedie, og det er vel omtrent akkurat sånn det hadde blitt også. Det hadde antagelig blitt mange tårer og forskremte hulk.

Vel, nå må jeg vel kanskje begynne å forberede meg (både fysisk og mentalt) til å dra bortover. Nei, forresten. Jeg rekker aldeles ikke forberede meg – ikke nok i hvertfall. Nå stikker jeg. Ønsk meg lykke til, og ha en fin dag selv! (Hjeeelp!)

>

Som du kanskje skjønner ut av bildet, så er det på tide med litt spørsmål. Flere har lurt på om jeg kan ta en slik spørrerunde igjen, og da sier jeg «selvfølgelig kan jeg det.» Egentlig en ganske så god idè også, med tanke på at jeg får ulike spørsmål på nesten hvert innlegg jeg poster. Det kan være greit å samle disse i ett og samme innlegg, så jeg orker å svare ordentlig på alle spørsmål dere måtte komme med. Er det et eller annet du lurer på? Da er det bare å spørre. Tørr du ikke spørre? Da er det lov å være anonym. Har du noe annet på hjertet? Bare kom med det! (Noe fornuftig, vel og merke. Drittslenging blir elegant oversett.) Shoot! (Spørsmålene blir enten svart i videoblogg eller eget innlegg. Alt etter hvor mange spørsmål dere har. Mange spørsmål er lik videoblogg. Mindre spørsmål er lik eget innlegg.)

I mens skal jeg, Kaj og Sala gå til fjæra og ta masse bilder. Kaj må bare komme hjem fra jobb først.

>

Fem bøker har nå kommet i posten, og jeg innser at det bare er et par dager til jeg åker til Oslo for å komme i gang med studiet. Skremmende. Jeg gruer meg litt, men samtidig kan jeg nesten ikke vente med å begynne å gjøre noe. Jeg gleder meg til å lese om kildebruk og fotobruk i media, og selvfølgelig gleder jeg meg til jeg kan kalle meg selv for student. Å, så stor jeg er blitt! Ferien er altså snart over, og det er jammen på tide. Jeg har hatt for lang ferie, så det blir godt at både studier og jobbing begynner i neste uke. I neste uke åpner bassenget igjen, og jeg skal selvfølgelig være badevakt i år også. Helt til magen blir umulig å stupe med, selvfølgelig. (Ingen fare enda. Magen er ikke akkurat superstor. Hurra for 17 uker i dag, forresten! Ikke lenge til ultralyd nå. Gleder meg, gleder meg!)

>

Nå skal jeg straks på fest. Venter bare på Nora, som må komme seg fra et annet vorspiel til meg. Deretter går vi hele veien inn til naboen. Naboen bor i samme hus som oss, så det blir ikke lange veien å gå. Vet ikke om jeg er velkommen, men det driter jeg i. Regner med jeg er det, for det finnes ingen grunn til at jeg ikke skal være det. Dessuten kan jeg likså godt være der som her. Jeg hører musikken minst like godt herfra, og jeg er sikker på at jeg kan høre alkoholen renne nedover halsene til en hel gjeng med glade, fulle mennesker. Med andre ord; jeg hører nok til å miste evnen til å ha det gøy alene her hjemme. Jeg vil heller være med på moroa, selv om jeg selvfølgelig må forholde meg edru. Nå må Nora komme snart, for nå spilles det svensktopper for fullt der inne. (Hjelp?)

>

Dagen skal vel kanskje ikke feires med fyll og fanteri som i fjor, men i år blir det heller en liten shoppingtur til Hitra med Nora. Det blir minst like gøy, det er jeg sikker på.

Bursdager er egentlig ikke like gøy som det var da jeg for eksempel fylte syv. Da var dagen preget av sjokoladekaker formet som både fotballbaner og kattepuser, og det var alltid skattejakt i hagen med spennende rebuser. «Skatten» var en svær godtepose. Alltid like forutsigbart, men alltid like spennende. Jeg savner det. Dermed skal jeg plage Kaj til å lage en rebus til meg i morgen. Jeg har kanskje blitt nitten år, men jeg vil fremdeles finne skatten. Hvem sier at bursdagen min ikke kan bli som før? Min bursdag skal bli fantastisk! Lenge leve gamle tradisjoner!>

>

Seksten uker, og ting begynner å forandre seg fra «ubeskrivelig rart» til «rart» og «virkelig». Med andre ord; det går fremover. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å aldri få barn. Ekle, plagsomme snørrunger var ikke noe for meg. Jeg likte ikke så mange av de andre barna på barneskolen. Det var alltid noe å pirke på hos dem. For eksempel jenta som helt enkelt bare var skikkelig teit. Eller jenta som ingen kunne stole på. Eller jenta som tissa på seg. Eller gutten som løp tulling etter alle og enhver, bare for å slå. Eller den feite ungen som spiste fem brødskiver med nugatti til lunsj. Eller jenta som pillet nese i hver time, og spesielt i matfriminuttene da alle burde ha matlyst. Å se snørrflak falle ned på de tørre brødskivene til denne jenta fikk oss alle til å droppe maten. Alle uten om Snørrjenta. Hun spiste maten sin, som bestod av brødskiver med lettere «delikat» pålegg, som om det var det naturligste i verden.

Ja, jeg mistet tidlig lysten på å få barn. Det fantes ikke snille barn da jeg var yngre. Hadde ikke Julenissen vært en mann av tomme trusler, så hadde han nok faktisk gitt alle barna pakker med askeklumper i. Det er jeg sikker på. Jeg var ikke et av disse barna. Jeg var vel kanskje den eneste snille. Den eneste som ingen kunne pirke på. Jeg kunne selvfølgelig satse på at mine gode gener ville redde barnet mitt fra å bli en av disse ekle drittungene, men det var like usikkert som å tippe i lotto. Mest sannsynlig kom resultatet til å bli svært uheldig, og det var en sjanse jeg ikke var villig til å ta. Dermed skulle jeg bestemt ikke ha barn.

Ikeabil-reprise. (Om du ikke aner hva jeg snakker om, som du mest sannsynlig ikke gjør, trykk her. Deretter kan du lese videre.) Jeg irriterer meg fremdeles over at Ikea ikke har egne gule og blå biler som leverer varer hjem hos folk. Det er like skuffende hver gang, og spesielt skuffende i dag. I dag kom det ingen svær postbil engang. Det kom en varebil. Hvor kjedelig er ikke det? Heldigvis vinner gleden av å få Ikeavarer lett over denne tåpelige skuffelsen.

For å spole litt tilbake; i dag har jeg faktisk vært på jobb. Jeg har vært åtte timer på SFO, og det sier seg vel kanskje selv at jeg er sliten etter en slik dag. Man blir varm og slapp i kroppen av å være ute å leke i flere timer. For ikke lenge siden skulle jeg akkurat til å la sofaen vinne over iveren min til å faktisk gjøre noe, men ombestemte meg akkurat i det Kaj foreslo en spasertur. Jeg har godt av mer luft. Tro det eller ei. Jeg var kommet til første trinn ned trappa da Ikeabilen, som absolutt ikke er en Ikeabil, ringte og sa at den var på vei. (En bil som ringer! Fantastisk!) Planene om å våkne av frisk luft ble dermed spolert av intet mindre enn en falsk Ikeabil. Nå skal jeg gjøre noe som er minst like gøy. Jeg skal bygge Ikeaskap! Det er kanskje ikke så gøy å bygge dem i seg selv, på tross av at jeg er som supermann med elektronisk skrujern, men å se resultatet er alltid gøy. Nå er stua vår snart ny og forbedret. Vi har til og med fått nye gardiner! Fantastisk. >

Nå skal jeg skrive om noe som gjør meg forbannet. Jeg blir ikke forbannet så veldig lett, men det jeg nå skal fortelle gjør meg mer forbannet enn… jeg har ikke ord. Så ille er det. Fyllekjøring. Desverre er dette noe jeg ofte hører om her hvor jeg bor. Fyllekjøring er nesten daglig. Tirsdag, torsdag, fredag, lørdag. Dag spiller ingen rolle. Jeg hører historier hvor mennesker jeg kjenner eller vet om har kjørt i godt over hundre kilometer i timen, til og med nærmere to hundre, i beruset tilstand, og jeg kan ikke la være å lure på hvordan noen kan få seg til å gjøre noe sånt. Sette sitt eget, men viktigere; andres liv i fare. Ditt liv. Mitt liv. Deres liv. Det skal ikke mye til. At mennesker ikke skjønner dette gjør meg forbannet. Hvordan noen får noe sånt til å være morsomt og spennende…jeg blir kvalm. Idioter. Hjerneløse padder. Det er absolutt ikke rart jeg er redd for å ta førerkortet. Det er absolutt ikke rart at jeg er redd for å kjøre bil.

Forresten. I morgen drar jeg på dagstur til Trondheim. Når jeg kommer hjem er jeg ny og fresh, og dermed med ny bloggenergi. Jippi!>

I dag trodde jeg virkelig pakken min fra Ebay skulle komme i posten, men neida. Ikke i dag heller! Så irriterende. Jeg hadde jo planlagt å blogge om den pakken i dag, siden både fantasi og inspirasjon tydeligvis har tatt ferie for øyeblikket. Jeg har ingenting interessant å komme med, og det er nesten litt ekkelt. Vel, det får bare være. Vi får satse på at pakken kommer i morgen, eller at fantasien og inspirasjonen kommer tilbake uttover kvelden. Eller i verste fall i morgen. Frem til da kan dere svare meg på dette spørsmålet; hva er den absolutt verste sjekkereplikken som finnes?>