Blinded by love skriver jeg, men jeg er ikke særlig blind. Ikke av kjærlighet, i alle fall. Det er rart. Å få meg forelska er ingen enkel sak. Det sies jo at vi jenter/kvinner/kjerringer/bitches/whatever du vil kalle oss, er ganske så vanskelige å gjøre til lags. At vi krever veldig mye av en mann. Om det er sant eller ikke, aner jeg ikke, men jeg kan snakke for meg selv; En mann trenger ikke være supermann. Kanskje er det det han ikke trenger å være. En supermann prøver for mye, nemlig. Jeg leter ikke etter en rørlegger, en mekaniker, en elektriker, en gentleman, en hva-det-nå-er-vi-kvinner-så-påståelig-ønsker-av-en-mann. Jeg er rett og slett bare på utkikk etter en som får meg til å le, som jeg har god kommunikasjon med og som jeg finner tiltrekkende. Så enkelt. Men uansett hvor enkelt det er, så er jeg singel. Kanskje er det ikke vi jenter som har for store krav allikevel. Kanskje er det bare menn som rett og slett prøver for hardt.
Forresten. Fotograferingslysten er tilbake for fullt. Om noen i Trondheim er gira på å være modell, så rop ut i kommentarfeltet. Jeg er klar for å finne på gøyale ting, fortenk! Om du har lyst og i tillegg har noen ideer, så ikke vær redd for å gi et lite pip! Det er forresten litt rart å tenke på hvordan ting henger sammen. Hadde ikke pappa dødd da jeg var 14, er det ikke sikkert at jeg hadde blitt mor så tidlig i livet, og da hadde ikke Vilja eksistert. Og hadde det ikke vært for at Vilja ble til, så er det ikke sikkert jeg hadde funnet gleden ved å fotografere heller. Men sånn ble og er det altså. Og det er jeg – på tross av det negative – veldig taknemlig for.
