Åååå, jeg blir så frustrert og sliten! Jeg syns det er så vanskelig å ikke lenger kunne definere hva det er som er problemet mitt. Hva som er grunnen til at jeg ikke har det bra, ikke er stabil og ikke klarer å leve «normalt». Jeg har ikke lenger noen forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og hvorfor jeg ender i de situasjonene jeg ender i. Og det er mye vanskeligere enn å ha noe håndfast å gå etter. Som før – som da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse, og ting falt på plass.

Utsikten fra et rom på Østmarka, 2016.

Da skjønte jeg plutselig hva, hvorfor og hvordan. Ting hang plutselig på greip. Jeg hadde en forklaring. Og da fikk jeg samtidig håp om å kunne bli helt frisk, eller i alle fall frisk nok til å fungere godt nok. Så ble alt bare… Kaos. Jeg er ikke lenger enten deprimert eller hypoman/manisk. Jeg er bare… Ustabil. Og rar. Og merkelig. Og kaotisk. Jeg tenker så feil på så mye, jeg tenker så mange skada tanker, og føler så mange skada følelser. Jeg føler meg liksom litt… Ødelagt. At jeg har ødelagt meg selv og den jeg var med å være syk. Det har liksom gått fra å være sykdom til å bare… Være den jeg er. På en måte. Om noen i det hele tatt skjønner hva jeg mener. Æh, jeg skjønner ikke engang selv hva jeg mener, og jeg har ingen gode poenger eller fine, fornuftige tanker å komme med i dag, så… Dette får bare bli kaotisk – som alt annet.

Soundtrack: Sleeping At Last – Atlas: Anger

Jeg har funnet frem utskriften av journalen min igjen, og har i dag brukt en god del tid på å lese i den. Det er ikke så lett å huske alt som har skjedd, og når det har skjedd, så å ha det svart på hvitt er egentlig ganske praktisk når man skriver bok. Anyways, i dag begynte jeg å tenke på dette med å bli frisk. Jeg chattet med en som lurte litt på om jeg har håp om å bli bedre, og det spørsmålet fikk meg først til å si: «Vel, jeg er ganske motløs. Det er ikke så lett å bli frisk. Det er ikke lett å bli friskERE, heller.» Det var da jeg begynte å tenke på hva det egentlig betyr. Jeg tror jeg setter for store krav til ordene. At frisk ikke bare betyr frisk, men samtidig suksessfull, fantastisk og lykkelig.

Jeg har sett på andre som sliter med psykisk sykdom, og ser mennesker som har suksess i det de driver med. De får til en hel masse, og selv om de kanskje ikke er helt friske fra sykdommen sin, så gjør de mange friske ting. Og det er kanskje friskt nok? «Frisk» kommer aldri til å bli «aldri syk». Det kommer heller aldri til å forandre fortiden. Let’s face it: Det er verken naturlig eller sannsynlig at jeg kommer til å bli som jeg hadde blitt om jeg aldri hadde blitt syk i utgangspunktet. Kanskje er det på tide å forsone seg med at livet ikke ble som tenkt, og heller aldri kommer til å bli det, men at det kan bli greit nok allikevel?

 Et bilde jeg tok av veggen på flyplassen i Dublin. Amen to that!