DK
Shopping

Winter must haves

I fjor gikk jeg rundt som en idiot med syltynne og slitte Converse hele vinteren. I dag har det sludda noe jævlig i Trondheim, og bare den korte turen til treningssenteret gjorde de stakkars Conversene mine gjennomvåte, kalde og jævlige. Jeg innså dermed at jeg virkelig trenger et par vintersko, og siden jeg ikke klarte få disse bootsene fra Fila ut av hodet, er jeg plutselig en tusenlapp fattigere. Men hei. Sko må man ha. Jeg trenger virkelig en ny vinterjakke og, og har sikla fælt på denne (avbildet under) fra Carthartt. Den passer jo perfekt til skoene! Jeg mener… SE, da! Ahhhhh. Må. Ha. Får vel tenke litt på det, før jeg bruker 1800 kroner til, haha!

Vilja

Åtteåringen

Endelig Vilja-helg igjen! Den jenta ass… haha, hun er så søt. I dag så vi på Fødeavdelingen på TV3, for det er sånt hun liker å se på. Det går ikke så mye i barne-tv her. Det går i Newton, Fødeavdelingen, Unge Mødre, Veterinærene og lignende.

– Ska du bli mamma når du blir stor da, Vilja? spør jeg.

– Æ veit da ikke æ vel! Æ e ÅTTE år, mamma!

Måtte jo le litt, haha. Good point, dear child. Good point. Nå skal jeg få meg litt søvn, så jeg er klar kvalitetstid med superjenta i morgen. Pirbadet står på agendaen. Og her er et gammelt bilde av oss og. Hjerte, hjerte!

Webcam/iPhone

Snapshots

Noen iPhone-bilder fra den lille shooten min i går, haha! Soverom, kamera, stativ og blitz = fotostudio. Så ble det ny headerbilde (toppbilde) her på bloggen også. Hva syns dere? Jeg er ikke helt fornøyd med fonten, så den skal jeg endre i løpet av dagen. Å finne en fin font er ikke så lett, ass! Håpløst. Haha! (Tips mottas med takk!) Men først: frokost. Ja, frokost. Søvnrytmen er ikke helt som den burde være, med andre ord… Får håpe jeg får snudd det litt i kveld, for i morgen kommer Vilja igjen! ♥ Gleder meg!

Bildegalleri

Soft

Jeg har hatt en liten fotoshoot med meg selv i dag, jeg. Det er det ikke så ofte jeg gjør lenger. Jeg har generelt tatt veldig lite bilder den siste tiden. Jeg var jo lenge veldig bestemt på at foto var det jeg skulle holde på med, at jeg skulle bli dritgod. Men så droppa jeg ut av skolen og mista bare helt lysten til å plukke opp kameraet. Just like that. Nå har jeg helt andre planer for jobb, så får jeg heller ha fotografering som en lystbetont hobby. Noe jeg kan drive med når og som jeg vil, uten press og stress. Uten prestasjonsangst, haha. Det er rart det der. Jeg blir liksom aldri god nok for meg selv, og det kan fort bli sykelig slitsomt. Jeg husker jeg en gang sa at de beste bildene var de bildene jeg aldri tok. Det var alltid noe som var feil, som kunne ha vært bedre, som burde ha vært bedre, som jeg burde ha gjort annerledes. Ja, ja. Jeg er nok ikke alene om å være sånn… Dessverre! Hugs.

Bildegalleri

Kjærleik

Advarsel: klissklass-kjæreste-innlegg. Det kom som et sjokk, antagelig både for meg og alle andre, men jeg har blitt en sånn jeg og. En sånn som har verdens beste kjæreste, og som bare er nødt til å skrive om det. Men hei. Det er greit. Jeg har forstått hvor viktig kjærlighet faktisk er, hvorenn pompøst det høres ut. Peace out. 

Jeg er så glad for at jeg har deg, for at du er så god, for at du liker meg. Det er ingen selvfølge. Jeg har tenkt mye på det å hate i det siste, og på hvor vanskelig det er å snu hat om til noe annet. Til aksept, i det minste, om det er for ambisiøst å kunne snu det til kjærlighet. Å hate er slitsomt. Å hate seg selv er kanskje enda tyngre. Da er det godt å ha deg som en motvekt. Som elsker meg når jeg ikke engang tåler trynet på meg selv, som har tro på meg når jeg har mistet det selv, er motløs og er i ferd med å gi opp, og som kommer med gode ord og komplimenter når alt jeg tenker om meg selv er vonde, kjipe ting.

Det er litt ganske klisjé, men også sant: Du er klippen min, du. Den som holder meg oppe, som holder hodet mitt over vann, også når det stormer. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt deg. Så takk. Takk for at du holder rundt meg når jeg er så sliten av å være meg selv at jeg bare vil ut av egen kropp, takk for at du serverer frokost med hjemmebakt brød når jeg har sovet skikkelig dårlig og står opp lenge etter deg, takk for at du elsker meg, og takk for at du ikke gir meg opp. Du er super.

Meg og Vegard på 17-årsdag for Barmuda i forrige uke. 

Bildegalleri

Girls night

I gårkveld tok jeg litt bilder på Girls Night på Luna Skjønnhet & Velvære, og der møtte jeg alltid like fine og blide Britt. Så da måtte vi jo selvfølgelig ta et par selfies også, haha. Note to self: når du skal ta bilder på et jenteevent med goodiebags og sjampis – legg bittelitt mer i antrekket enn å ta på et par jeans og en adidas-genser, selv om du kun er der for å jobbe. Det er lenge siden jeg har følt meg så lite pen, ass. Haha! Omringet av fine, pyntede jenter i kjoler, blingbling og stæsj! Men anyways, det var gøy å ta litt bilder igjen, og så var det ekstremt godt å komme hjem til sofaen og få servert middag av kjæresten da jeg var ferdig. Luksus! Nå skal jeg fikse bildene fra i går så jeg får sendt de fra meg allerede i dag. Sånne event-bilder er greit å få ut fort! Hugs.

Webcam/iPhone

Høsten

Deilig, frisk høstluft og litt sol. Av og til er det greit å trekke dyna opp under haken, lukke øynene og la verden få være i ferd der ute, men noen ganger er det nyttig å gi seg selv et lite dytt bak, og bare komme seg opp og ut. I går var en sånn dag. Og det hjalp. Jeg tok til og med en sen, nattlig joggetur og. Det er det jeg elsker mest med høsten. At det blir mørkt og kaldt på kveldstid, så man kan jogge med musikk på ørene og føle at man er den eneste i hele verden – på en god måte. Bare få litt ro, liksom. Og dessuten har jeg alltid syntes at bylys – du vet, mange gatelys, lys fra hus etc. som bare lyser opp alt – er utrolig vakkert å se på. Jeg jogga oppover Ila og mot Utsikten først, og stod i noen minutter kun for å se på byen. Det ga en skikkelig god og avslappende følelse.

Jeg skal fortsette å dytte meg selv ut døra i dag og, siden det fungerte så godt og ga god energi i går. Så nå skal jeg få i meg litt frokost før jeg stikker på trening. Styrketrening står for tur i dag – det er altfor mange dager siden jeg sist var innom et treningssenter. Altså, nå hørtes det jo ut som om det var år og dag siden, men det er det ikke altså. En uke eller to, kanskje? Jeg husker ikke. For lenge er det i alle fall. Skjerpings! Håper dere der ute får en fin høstfredag. Hugs.

Psykisk helse

Selvfølelse og selvverd

– Men … liker du deg selv? spør hun.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg hater meg selv, svarer jeg.

Jeg trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer instinktivt. Kontant. Hun kunne ikke stilt et spørsmål som hadde vært lettere å svare på. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med ermet på genseren. Jeg prøver å unngå å grine, dette er jo kun den andre gangen jeg møter kvinnen som sitter foran meg, jeg er ikke klar for å grine foran henne enda. Rommet er ikke stort. Jeg sitter i en sofa med moderne design. Hun sitter i en av de to stolene som står langs den andre veggen. Den ene veggen i rommet, den med dør, er av glass. Glassbur. Samtalebur. Samtalerom. Tårene presser på. Æsj, hun merker nok at jeg nesten er på gråten.

– Jeg tror det er noe som virkelig plager meg. At jeg tidligere var fornøyd med den jeg var. Jeg hadde potensiale. Jeg var flink til det meste. Jeg hadde mål og drømmer. Nå er jeg bare tjueåtteåringen som ikke har mer utdanning enn videregående, som får penger fra NAV og som havner i situasjoner hvor jeg mister meg selv. Jeg er ikke lenger en jeg er stolt av å være. Tvert i mot, og jeg er redd for at jeg aldri blir det heller, legger jeg til.

– Sammenligner du deg selv med andre på din egen alder?

– Ja, det er klart jeg gjør. Tvillingbror for eksempel, som har bachelorgrad, mastergrad, fast jobb og hus. Vi har vokst opp sammen og konkurrert om alt. Det er klart jeg sammenligner meg med både ham og alle andre. Jeg har ikke fått til noe som helst. Ingenting.

Et bilde av meg og bror som konkurrerer på en løpebane dukker opp i hodet mitt. Han nærmer seg mållinja med hendene hevet over hodet. Jeg snubler baklengs, løper feil vei, må knyte skoene. Enkel seier. Jeg er ikke engang i nærheten av mål, jeg beveger meg i helt feil retning. Bildet er komisk. Tragikomisk, egentlig.

Jeg forteller at jeg er redd for å mislykkes enda mer.

– Men det er ikke for sent enda. Du har mange muligheter, svarer hun.

– Ja … men enn om det ikke fungerer? Enn om alle problemene mine er for automatiserte? Enn om jeg er for langt inn i sykdom og dårlige mønstre? Enn om jeg er for fortapt i kaoset av både tanker og følelser som verken er rasjonelle eller «virkelige»?

Jeg skjønner at hun skjønner hva jeg mener, selv om det er vanskelig for meg å forklare på en forståelig måte. Jeg ser det på henne. Vi blir stille litt, begge to. Enn om jeg bare fortsetter å miste meg selv, tenker jeg.

– Men enn om det gjør det? Enn om det fungerer?

– Ja. Det hadde jo vært veldig fint. Jeg håper jo det, svarer jeg, men tankene hopper over på tidsmaskiner og andre umulige løsninger. Det hadde vært fint, det, tenker jeg. En tidsmaskin og en ny, fresh start. 

Bildegalleri

Family time

Jeg har helt glemt å poste bilder fra fredagen, da vi hadde familiemiddag på Egon. Mamma og Brynjulf var i byen, og søss og kidsa kom inn til byen fra Klæbu, og jeg, Vilja og Vegard ble selvfølgelig også med. Fin gjeng, hæ? ♥

Bildegalleri

SHADE OF BLUE

Ahhhhrg, jeg blir sprø! Photobucket har endret hele opplegget sitt, så nå er alle bildene på bloggen fra 2007-2011 blitt borte. I stedet vises et bilde med photobucket-logo og en link. Jeg trykket meg inn på linken for å se hva jeg kunne gjøre for å fikse problemet, og skuffelsen ble rimelig stor da jeg skjønte at det koster meg $399 for å kunne gjøre noe som helst med det. Og ikke nok med det … det koster $399 i ÅRET! Faen altså. Nå kan jeg angre meg for at jeg i det hele tatt valgte å bruke den drittsiden til å legge inn bilder på bloggen. Sukk. Ja, ja. Det var dagens store frustrasjon. Om noen har noen gode tips & triks, så ikke nøl med å send meg en melding. Heldigvis fant jeg noe å le litt av i samme slengen. Da jeg frustrert bladde meg gjennom side etter side i bloggen uten bilder, fant jeg dette innlegget. Kan ikke huske å ha skrevet det, så lo litt av meg selv. Der har du en fordel med å ha dårlig hukommelse. Alt blir liksom morsomt på nytt igjen. Haha! Hugs.