Jeg ønsker meg en hund – igjen. Det gjør jeg alltid hver gang når tankene og følelsene igjen blir tyngre og vanskeligere. Som om en silkemyk, overglad og energisk valp er det som vipper meg tilbake til å være glad og fornøyd igjen. Som om en valp kan redde alt. Den kan jo ikke det, det vet jeg jo, men det er allikevel den første og beste løsningen som dukker opp i hodet mitt. Jeg trenger en valp. Det er mulig jeg overreagerer og. At jeg ikke er på vei til å bli deprimert igjen, at det bare er et par dårlige dager/uker (som livet jo skal bestå av), men du vet – brent barn skyr ilden. (Sorry for at jeg ikke kom på noe bedre enn et velbrukt ordtak.) Det har blitt mer tårer i det siste. Mer angst. Mer panikk. Mer tungsinn. Redselen for at en god periode, den lengste god-perioden på seks år, plutselig nå er over, er uunngåelig. Skjerp deg, ta deg sammen, ikke skap noe bare for at du er redd for det. Min egen stemme sier akkurat det samme som alle andre sier. Til svar får jeg hundre stemmer som snakker i munnen på hverandre. (Les: tanker, overdøvende og mange, slitsomme og motsigende.) Redselen er der fremdeles, den. Standhaftig.

En valp er jo også standhaftig.

Det er så mye lettere å leve når man bare er glad og fornøyd uten å måtte overbevise seg selv om det. Uten å konstant jobbe hardt med tankekontroll og mental styrke. Uten å konstant måtte overbevise seg selv om at det en tenker faktisk er feil, at det ikke er sannhet, at det ikke er virkelighet. At man må overbevise seg selv om at det man føler også er feil, at det er forbigående, og at heller ikke det er virkelig. Fy fasan, det er så vanskelig å holde fast i virkeligheten når så mye av det man føler og tenker er feil. Og det skremmende er jo at det enda ikke er på langt nær så vanskelig som jeg vet det kan bli. Irrasjonell frykt, sa du? Nei, sier jeg. Langt i fra. Frykten for tilbakefall er det sunneste jeg noen gang har følt, tror jeg.

Jeg skriver på manuset mitt. Omskriver, for det er ikke bra nok som det er. Hvorfor har jeg skrevet så mye så dårlig!? Angrer på at jeg i det hele tatt begynte; det kommer aldri til å bli bra nok. Paradoksalt er det nå teksten kan forbedres. Når tankene og følelsene er på feil side av skalaen. Så da får jeg skrive, da. På tross av at jeg ikke lenger tror det kan bli noe som helst. Jeg skulle ønske jeg var like flink som de andre. Jeg fylles med misunnelse. Blir kvalm av meg selv. Så kjip jeg er, som er misunnelig på andres talenter, og som ikke lenger unner dem suksess – kun for at jeg ikke evner å få det til selv. Angrer på alle ordene her i dette blogginnlegget og. Så teit, så lamt, alt jeg ikke vil det skal være, og ingenting av det jeg vil det skal være. Men æsj, det driter jeg i. La dem le, la det være teit, hva så om jeg er patetisk og latterlig?

Jeg skal også være standhaftig.