Selvfølelse og selvverd

– Men … liker du deg selv? spør hun.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg hater meg selv, svarer jeg.

Jeg trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer instinktivt. Kontant. Hun kunne ikke stilt et spørsmål som hadde vært lettere å svare på. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med ermet på genseren. Jeg prøver å unngå å grine, dette er jo kun den andre gangen jeg møter kvinnen som sitter foran meg, jeg er ikke klar for å grine foran henne enda. Rommet er ikke stort. Jeg sitter i en sofa med moderne design. Hun sitter i en av de to stolene som står langs den andre veggen. Den ene veggen i rommet, den med dør, er av glass. Glassbur. Samtalebur. Samtalerom. Tårene presser på. Æsj, hun merker nok at jeg nesten er på gråten.

– Jeg tror det er noe som virkelig plager meg. At jeg tidligere var fornøyd med den jeg var. Jeg hadde potensiale. Jeg var flink til det meste. Jeg hadde mål og drømmer. Nå er jeg bare tjueåtteåringen som ikke har mer utdanning enn videregående, som får penger fra NAV og som havner i situasjoner hvor jeg mister meg selv. Jeg er ikke lenger en jeg er stolt av å være. Tvert i mot, og jeg er redd for at jeg aldri blir det heller, legger jeg til.

– Sammenligner du deg selv med andre på din egen alder?

– Ja, det er klart jeg gjør. Tvillingbror for eksempel, som har bachelorgrad, mastergrad, fast jobb og hus. Vi har vokst opp sammen og konkurrert om alt. Det er klart jeg sammenligner meg med både ham og alle andre. Jeg har ikke fått til noe som helst. Ingenting.

Et bilde av meg og bror som konkurrerer på en løpebane dukker opp i hodet mitt. Han nærmer seg mållinja med hendene hevet over hodet. Jeg snubler baklengs, løper feil vei, må knyte skoene. Enkel seier. Jeg er ikke engang i nærheten av mål, jeg beveger meg i helt feil retning. Bildet er komisk. Tragikomisk, egentlig.

Jeg forteller at jeg er redd for å mislykkes enda mer.

– Men det er ikke for sent enda. Du har mange muligheter, svarer hun.

– Ja … men enn om det ikke fungerer? Enn om alle problemene mine er for automatiserte? Enn om jeg er for langt inn i sykdom og dårlige mønstre? Enn om jeg er for fortapt i kaoset av både tanker og følelser som verken er rasjonelle eller «virkelige»?

Jeg skjønner at hun skjønner hva jeg mener, selv om det er vanskelig for meg å forklare på en forståelig måte. Jeg ser det på henne. Vi blir stille litt, begge to. Enn om jeg bare fortsetter å miste meg selv, tenker jeg.

– Men enn om det gjør det? Enn om det fungerer?

– Ja. Det hadde jo vært veldig fint. Jeg håper jo det, svarer jeg, men tankene hopper over på tidsmaskiner og andre umulige løsninger. Det hadde vært fint, det, tenker jeg. En tidsmaskin og en ny, fresh start. 

Del

5 Kommentarer

    • Drea
      Forfatter
      oktober 20, 2017 / 13:09

      Takk! :)

  1. Lillian Ervik
    oktober 20, 2017 / 22:57

    Du er så ærlig og oppriktig, en kunstner i bruk av ord. Jeg håper virkelig du en gang kommer i mål med bokprosjektet ditt, Drea.

    • Drea
      Forfatter
      oktober 21, 2017 / 22:13

      Åh, takk! Det gjør SÅ godt å høre!

  2. Tonje
    mars 8, 2018 / 21:03

    Åå, jeg kjenner meg SÅ godt igjen. Sliter veldig for tiden. Har greid å karret meg til en ubrukelig bachelorgrad. Må kanskje ta en ny. Samtidig ønsker jeg å studere foto. Men er for kritisk til meg selv. Usosial. Trenger tid for meg selv. Angst for hva andre mener om meg. Alt jeg gjør er feil. Jeg får ikke til noe. Tanker som ødelegger sykt.

    Hilsen snart 26 år gammel jente som føler tiden og livet glir forbi

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.