Noen bilder fra et par treninger på Maxtrim denne uka! Herlig å kunne ta en tur innom et treningssenter selv om man er hjemme hos mamma på Frøya. Gøy å trene med både henne og bror også. Ordentlig familietrening! Jeg tror jeg startet denne bli fit-greia litt hardt i forrige uke, for jeg har skikkelig lite energi og er tung i kroppen denne uka! Alt er liksom drittungt, haha. Det går seg vel til. Bedre å være i gang enn å sitte hjemme i sofaen!
Hellu! Jeg dro hjem til mamma på Frøya i går, så nå sitter jeg i sofaen her hjemme og slapper av. Jeg skulle egentlig blogge litt fra treninga i dag, men jeg har ikke med minnekortleseren, og tok bilder med sånt stort minnekort istedet for det lille. Så daaaaa må jeg heller ta litt nye bilder i morgen, haha. Så da blir det et gammelt bilde av meg sjæl, tatt hjemme i leiligheta på Byåsen istedet. Hugs!
Brosjan og jeg hadde en prat om studielån her om dagen. Han fortalte at han hadde 300 000 i studielån, og sukket litt misfornøyd – selv om han jo har både bachelor-og mastergrad som et resultat av det. Jeg svarte med at jeg har 250 000 i studielån – og ingen fullførte studier etter videregående. Jeg har nesten like mye studielån, men sitter igjen tomhendt. Ingen bachelorgrad, så aldeles ingen mastergrad, og heller ingen jobb. Det kan man sukke misfornøyd av, mente jeg, som veldig gjerne hadde byttet de ekstra 50 000 kronene mot en full utdanning.
Jeg har tenkt mye på yrkesvalg i det siste. Hva jeg vil bli. Hva jeg vil jobbe som. For ja, jeg har jo et inderlig håp og ønske om å komme meg ut i jobb en vakker dag, og klare å holde på den over tid. Lang tid. Og ikke bare vil jeg jobbe – men jeg tror jeg trenger det og. Jeg trenger noe å definere meg selv ut fra, noe annet enn psykisk sykdom. Jeg trenger å være noe. Jeg vil legge vekk «Hei, jeg heter Drea og jeg er psykisk syk». Jeg vil begrave hele det kapittelet i en skuff, og heller snakke om andre ting. Yrket mitt. Hverdagen. Om betydningen jeg har utenfor meg og mitt. Men det er ikke så lett. «Stopp verden – jeg vil på igjen!» skriver Arnhild Lauveng i boken «I morgen var jeg alltid en løve». Videre skriver hun: «Stopp verden, – jeg vil av! sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk. … Nei, det er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for altfor mange fører forsøkene bare til nye skuffelser og sår.»
«For hva er vitsen med å leve en dag, uten håp om en bedre dag i morgen?»
– Arnhild Lauveng
Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger har en konsekvent oppfatning eller følelse av hvem jeg er. Jeg har ikke lenger en stor drøm jeg er klar til å forfølge med alt jeg har, jeg har heller ikke særlig med ambisjoner, og jeg tenker altfor ofte at jeg har rotet meg for langt inn i rollen som pasient til at jeg har styrke nok til å komme meg ut av det igjen. Før følte jeg meg bare syk da jeg var deprimert. Nå føler jeg meg syk hele tiden, selv når jeg ikke engang er deprimert! Jeg husker for eksempel ikke sist det gikk et helt døgn uten at jeg tenkte på å ta selvmord. Nå er det der hele tiden, selv på gode dager, og jeg er generelt mer motløs, pessimistisk og lite håpfull ovenfor fremtiden enn før. Av og til føles det som alt jeg har er psykisk sykdom – og det er ganske skremmende. Når ens verste fiende plutselig er den man har nærmest, så er man i trøbbel. Kan langtidssyke få en slags form for Stockholm-syndrom i forhold til sykdommen sin, når man føler at det er alt man har..?
Poenget mitt er vel at jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Våren nærmer seg igjen, og for første gang har jeg ikke fått den der etterlengta pausen fra sykdom på høsten. Det har vært annerledes dette året. Blir våren annerledes enn før? Bedre? Verre? Likedan? Hva skal jeg satse på til høsten? Hva bør jeg satse på? Hva er rett? Hva er lurt? Hva kan jeg klare? Er det overhodet noen vits? Blir jeg noen gang frisk? Og – hvordan er egentlig en frisk «meg»? Hodet er fullt av disse tankene konstant, og alt jeg klarer å se er skuffelse på skuffelse, nederlag på nederlag. Det er ikke få kvelder jeg bare sitter i sofahjørnet mitt og griner, og tenker at ting aldri kommer til å bli ordentlig bra uansett. Da er det ikke så lett å plutselig få troen på at nå – plutselig – skal alt bli så mye bedre. Det er ikke så lett å komme på verden igjen, i fart, når man har falt av og gått i gal retning for lenge. Jeg vet i alle fall ikke hvordan. Jeg vet ikke engang hvorfor.
Dette innlegget vet jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive, for jeg vet at det kommer til å bli reaksjoner på det, uansett hvordan jeg ordlegger meg. Så jeg hopper bare i det, og sier akkurat det jeg tenker: Har DU, som sender dick pics, slibrige kose-invitasjoner eller andre «hyggelig» meldinger til random jenter du finner på Facebook, tenkt over at det du sender kan føles som et slags overgrep? At det å motta et bilde av dine edlere deler, sånn helt ut av det blå, kan føles som et stort overtramp? At det å motta noe så privat og intimt, uten å selv være med på leken, faktisk kan skape store (negative) reaksjoner hos noen? Har du tenkt over at det du gjør faktisk er blotting?
Jeg føler det. Jeg er en av dem som ikke ser på nakenssnaps som noe kult å få uten at jeg har bedt om det. Jeg blir både fysisk og psykisk uvel av det. Jeg føler meg trampet på, jeg føler meg på en merkelig måte litt brukt, og jeg… Ja. Jeg syns bare ikke noe om det. Jeg er en av dem som ikke ser på «hyggelige» fb-meldinger som komplimenter, heller. Det er litt vanskelig å forklare hvordan slike meldinger får meg til å føle meg, men det er alt annet enn bra. Spesielt ikke når et nei verken blir akseptert eller blir tatt særlig godt i mot.
Jeg er så lei av at nei ikke betyr noe som helst, og så fort man sier at man ikke er interessert i å snakke med fremmede på Facebook, så er man en bitch, en primadonna eller ei hore. (Ironisk nok.) Jeg syns jenter skal få velge OM og NÅR de ønsker å se en kuk, jeg syns jenter skal få lov til å takke nei til fristende kosetilbud uten å bli kalt det ene og det andre, jeg syns menn kan ta seg sammen og ikke sende meldinger til jenter de ikke kjenner, bare for at de har fine profilbilder på Facebook. Jeg kunne ha postet utallige printscreens her, men jeg lar det bli med disse tre. De sier liksom nok, og jeg har aldeles ingen interesse av å reposte noen av de fine bildene jeg har fått i innboksen min. Så det jeg vil si er: la oss jenter velge selv når (eller om) vi vil se en kuk, sjekk heller opp jenter IRL på byen enn å sende slibrige meldinger til random jenter på Facebook, og til slutt; aksepter og respekter et nei. Enkle ting. Takk. (Anbefaler forresten denne!)
Jeg må gjøre noe med håret mitt snart. Men jeg aner virkelig ikke hva. Forslag? Helt mørkebrunt? Fremdeles ombre med rødere i tuppene? Grått? Rosa? Jeg har jo hatt alt mulig av farger og frisyrer. Hva syns du jeg skal gå for denne gangen? Tips trengs! I denne kategorien finner du litt poster om håret mitt, haha! Hugs.
Jeg må nesten skryte litt av meg selv, for jeg har endelig kommet godt i gang med trening! Jeg har trent hver dag jeg har hatt mulighet, og i dag ble det en fin gåtur sammen med beste Nora, Ulrik og Guapo. Solskinn og minusgrader er ikke en så ille kombinasjon det, altså! Spesielt ikke i så godt selskap. Jeg kjenner jeg virkelig savner å ha hund og, så da er det godt å få litt vovvenuss fra yndlings-Guapo! Jeg savner Sala, og skal definitivt kjøpe meg en golden retriever en gang igjen. Ikke nå, men en dag… Hugs!
Sminkefri Drea og greier…
Jeg har bladd i kategorien «skriverier» her på bloggen, og oppdaget at jeg var mye morsommere og flinkere til å skrive før. En kommentar sa faktisk følgende: «Utrolig bra skrevet og kunne ikke vært mer enig. Du burde opprettet en egen sex og singelliv -spalte, Drea!» Og slik jeg blogga før, var det vel nesten det jeg hadde. Jeg savner det! Jeg vil skrive mer! Men imens (vi venter på at kreativiteten skal komme over meg og finne frem min indre Carrie Bradshaw igjen), har jeg plukket frem noen innlegg jeg har skrevet tidligere. Les, og kom gjerne med tilbakemelding om du vil ha mer sånt på bloggen fremover! (Så det ikke bare er jeg som vil ha det, haha.)
Jeg vil starte med å linke til et blogginnlegg som heter Dreamworld. Et innlegg som beskriver hvor virkelig en drøm kan være, og hvor godt det er å «treffe» pappaen sin igjen på den måten – når man ikke lenger har mulighet til å treffe ham og gi han en god klem på ordentlig. Jeg har også bablet i vei om «jentemenn», da jeg tok noe som var ment som en fornærmelse som en kompliment fra en 40 år gammel gubbe. Edru på nattbussen del 1 og edru på nattbussen del 2 kommer vi selvfølgelig ikke utenom, og innlegget Magnetism, som beskriver hvordan jeg på merksnodig vis tiltrekker meg merkelige og creepy mennesker, er også litt morsomt å lese nå i ettertid. Innlegget Alt i ett og en hel del ingenting er vel ganske selvforklarende. Der er det mange rare tanker samlet på ett sted. Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg er et innlegg om hvor lett det er å dømme andre man ikke kjenner så godt, når man i virkeligheten ikke er så ulik dem selv. Jeg har også skrevet et innlegg om usunne manneidealer. Og til slutt; dette innlegget, som handler om hvordan det i 2012 ikke var lov med humor lenger… Haha! Det var noen innlegg i alle fall! Så får jeg se om jeg finner på noe nytt å skrive om fremover. Tematips mottas med stor takk. Og her får dere en snapchat-selfie på kjøpet også. Vær så god!
Se! Jeg og Gina tok søstertattiser i dag, og vi var selvfølgelig på Onkel Henrys i Trondheim! (Jeg er fast kunde der, haha.) Facebookside finner du her! Det var flinke Julie som fiksa dem for oss. Er de ikke søte!? Vi er kjempefornøyde i alle fall! Vi fikk roet abstinensene pittelitt, men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å fylle kroppen med mer blekk. Addict! Så nå skal jeg sette i gang og planlegge what´s next…
Granåsen-trening! Trappetrening er et hat/elsk-prosjekt. Man føler jo at man skal dø (hver gang!), men samtidig er det så utrolig digg etterpå, når man kjenner at beina er så slitne at man skjelver bare man går. I dag ble det en halvtime på meg, så sa det stopp. Det var så vidt jeg klarte å karre meg til bilen etterpå, haha. Pjuh! Etter ei helg med bare kakespising gjorde det nok ekstra godt, og nå gleder jeg meg til neste styrkeøkt! Treningsgleden har virkelig kommet tilbake. Håper den holder seg! Nå blir det dusj, deretter litt poker. Hugs!
Hellu! Jeg så på bloggen til Sophie Elise at hun hadde en slik månedens ups & downs, som hun igjen hadde sett på bloggen til svenske Kissie. Det er absolutt ingen dum idé, spesielt ikke når man bør bli flinkere til å se det positive i livet, haha. Du vet, sånne som meg… Jeg tror dessuten det kan være et godt verktøy for meg som ofte føler meg litt forvirra over hvordan jeg føler meg. So here it goes:
+ Låta Riv i hjertet av Grannes har definitivt vært den låten jeg har hørt mest på denne uka.
+ Jeg og søstersen har endelig kommet i gang med trening igjen!
+ Vilja ble åtte år. ♥ Det feiret vi både på lørdag og søndag!
+ Jeg har fått gjort unna masse småting som jeg burde ha gjort for lenge siden.
+ Humøret har vært helt greit, noe som er bedre enn på lenge. Det feires!
+ Jeg har kommet godt i gang med planlegging av en fotoshoot jeg tror blir skikkelig AWESOME!
– Leverte inn bilen på reparasjon, og har derfor en kjip leiebil i en uke fremover. Issssj. Savner den lille Audien min allerede!
– Tirsdag. Hele tirsdag var rett og slett bare en drittdag. Ukjent hvorfor, haha.
– Penger. Penger er stress når man verken går skole eller jobber. Stresssss. Ironisk at man ikke jobber eller går skole for å fokusere på å bli frisk, men så blir økonomi et så stort stress at det å bli frisk blir vanskelig.
En ganske så bra uke, i grunn! Mer pluss enn minus. Yay!