Selfies og trutmunn – en uting?

I dag, ironisk nok midt i en selfie-shoot med speil, kamera, mobil, sminke, krølla hår og trutmunn, pep det i telefonen min. Inn tikker en melding. I fare for at jeg nå kommer til å bli misforstått; meldingen var veldig hyggelig, og spørsmålet som ble stilt satte definitivt i gang tankene mine på en positiv måte. Vedkommende er mor til ei ung jente, og hun stiller meg spørsmålet om hvorfor vi – unge, pene jenter (vel, «ung» i mitt tilfelle, kanskje, men dere skjønner greia), og jeg som fotograf, poserer på bilder. Hvorfor vi tar stiliserte selfies med trutmunn og et sexy uttrykk. Hun spør hvorfor vi ikke heller viser oss som vi er – naturlige, med åpne og ærlige smil, hvor vi ikke er så på vakt for å vise oss fra vår «peneste» side.

Jeg håper ikke vedkommende blir fornærmet over at jeg skriver et blogginnlegg om meldingen hennes, for det gjør jeg virkelig kun fordi det er et veldig interessant og relevant tema som jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg mener om. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ble nok tatt litt på senga. Hvorfor poserer jeg på bilder? Hvorfor trutmunn? Hvorfor så mange bilder av meg selv? Vel. For det første er det mye lettere å posere foran kamera enn å skulle være naturlig. Å smile ærlig og naturlig når man holder et blytungt speilrefleks så langt unna ansiktet som man klarer, det er absolutt ikke en enkel oppgave. Og når man tar bilder av seg selv, så er det sjelden noe som er så gøy at man får det der ektefølte colgate-gliset. For det andre, så liker jeg – som fotograf – å ta bilder jeg syns er pene. Det utelukker selvfølgelig ikke smilebilder, men da er vi tilbake til punkt én igjen – det med at det ikke er så lett å tvinge frem ektefølte smil.

Så stiller jeg meg spørsmålet; er det en uting? Er det en uting å ta bilder av seg selv? Er det en uting å posere? Er trutmunn en uting? Er det virkelig  farlig? Eller er det greit å kunne gjøre begge deler? Jeg føler ikke jeg er en av dem som prøver å fremstille meg selv eller livet mitt som noe perfekt. Jeg føler ikke jeg er en av dem som kun viser godsidene. Jeg deler veldig åpent om mange av mine utfordringer i det veldig uperfekte livet mitt, og her poster jeg for eksempel et veldig ekte og ærlig bilde hvor vi alle bare smiler naturlig og nyter øyeblikket. Skader det da at jeg i blant poster typiske «bloggbilder» av meg selv, hvor jeg prøver å få meg selv til å se så vakker ut som mulig? Er det med på å øke skjønnhetspress blant unge jenter?

Jeg veit ikke jeg, ass. Jeg er litt ambivalent. Jeg syns det er trist at det er så mye press blant jenter i dag, men jeg kommer nok ikke til å slutte å ta poserte bilder av meg selv av den grunn. Jeg tenker det må få være plass til begge deler. Både ærlige øyeblikk, og litt «skuespill» i blant. Jeg tror ikke selfies og trutmunn egentlig er roten til problemet, og jeg tror derfor ikke å kutte det ut er en løsning som hadde påvirket noe særlig. Kanskje holder det å være ærlig om at et posert bilde kun er et bilde, og ikke den hele og fulle sannheten, liksom. Kanskje er det bedre å sette fokus på at vi må bli flinkere til å være fornøyde med oss selv – trutmunn og selfies eller ei, uavhengig av andre. Hva mener du?

Red ombre

T-skjorte fra junkyard.com // jakke fra Bik Bok

Jeg tror kanskje håret ser litt mer oransje ut på bildene enn det er i virkeligheten, men jeg har i alle fall fått et rød/oransjskjær i ombré-en min nå. Det ble egentlig sånn med et uhell, men etterhvert begynte jeg å like det. Flaks! Jeg skulle eeeegentlig bare lysne tuppene litt, men så ble det ikke særlig pent, og derfor heiv jeg oppi litt gamle rester av det røde. Det er bare en toner, da, så fargen holder nok ikke så lenge.

Vad tycks? 

Ei lita jente

Et gammelt bilde av Vilja-jenta mi. Også vil jeg bare takke for tilbakemeldingene jeg fikk på det forrige blogginnlegget, både på Facebook, i kommentarfeltet og på meldinger. Det varmer masse, og gir motivasjon til å fortsette å skrive. Takk! Hugs.

I virkeligheten

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. (Dette leste jeg i en av bøkene til Arnhild Lauveng, selv om jeg beklageligvis ikke husker hvilken av dem…) Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere smådumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste om at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.

Selfies

Enda fler rosabilder, haha! Formen (sånn fysisk sett, for once) er ganske varierende. I dag er feberen tilbake igjen, og jeg har vondt i ører og tenner, noe som ikke er et særlig godt tegn med tanke på diverse betennelser… Så nå krysser jeg bare fingrene for at det gir seg, hvis ikke må jeg vel heise det hvite flagget og stikke en tur til legen. Og sånn ellers er det nå bare 12 dager til avreise til Dublin! Jeg tenker, ser eller spiller poker 24/7 om dagen. Noen gleder seg… Haha! Hugs!

For en fin gjeng!

Se på denne buketten, da! Fnis. Hyggelig besøk hos Nora, Ulrik og Guapo i går. Kjempekos! Jeg er så glad for at de bor så nærme, så vi bare lett kan stikke innom i blant. Fin gjeng! ♥

Girls in pink

Tjohei! Her får dere en drøss med bilder av meg og mini! Jentene i rosa, haha! ♥ I dag har vi sminket oss, vært på Leos Lekeland, spist grøt til middag, og nå er vi klare for besøk hos Nora og Ulrik! Det er alltid like kos, så nå skal vi bare kjappe oss ut døra her. Vi koser oss i alle fall, og jeg får ikke sagt nok hvor godt det er med disse mamma-helgene. Det kommer det forøvrig en liten sak om hos NRK etterhvert også. Helge-mammaer og sånne greier. Jeg skal rope ut så fort det er på trykk. Men nå: besøk! Hugs.

Endelig helg

Endelig helg! Og ikke hvilken som helst helg – det er Viljahelg! Som jeg gleder meg til å gi henne en stor og god klem. Nå skal jeg bare ta på meg et par sokker, så er jeg klar til å hente henne. Jeg finner aldri to like sokker… Seriøst. Aldri. Så lenge jeg finner to reine er jeg fornøyd, så får det bare være om den ene er blå og den andre hvit, haha! Ikke særlig mye sokke-OCD her, altså… Hugs!

Heiheihallo

Hei, alle. Feberen har senket seg et par hakk (og er ikke lenger så ille, selv om den fremdeles er tilstede), men jeg bruker fremdeles store deler av dagen på å hoste opp lungene mine. Sånn føles det i alle fall. Og ellers er vel humøret så som så. Jeg bruker mye tid på poker – som fremdeles er favoritthobbyen (noe som ikke er en selvfølge, for jeg mister interessen for store hobbyer helt plutselig kan det virke som), og om mindre enn tre uker reiser jeg faktisk til NM som spilles i Dublin. Jeg har selvfølgelig ikke råd selv, men da er det fint å ha noen som tror på en som er villig til å backe en! Hurra for det. Skal forresten prøve å komme i gang med litt bedre blogging igjen og, nå når formen er på bedringens vei. Hugs.

Influensa med stor I

God dag! Midt i all flyttinga, fikk jeg skikkelig influensa på søndag. Jeg blir så sjelden (fysisk, høhø) syk at jeg har helt glemt hvor smerte influensa faktisk er, men nå har jeg fått en real påminnelse. Så derfor har det vært rimelig late dager siden søndag, med favorittsafta på favorittflaska og Bloggerne på macen. Flyttinga har blitt satt på vent – selv om jeg heldigvis har fått på plass det viktigste, så jeg klarer meg greit. Satser på at influensaen gir seg snart, og så håper jeg alle dere der ute slipper unna. Hvis ikke; I feel ya og god bedring. Haha! Hugs.

Favorittsaft og Bloggerne!