Selfies og trutmunn – en uting?

I dag, ironisk nok midt i en selfie-shoot med speil, kamera, mobil, sminke, krølla hår og trutmunn, pep det i telefonen min. Inn tikker en melding. I fare for at jeg nå kommer til å bli misforstått; meldingen var veldig hyggelig, og spørsmålet som ble stilt satte definitivt i gang tankene mine på en positiv måte. Vedkommende er mor til ei ung jente, og hun stiller meg spørsmålet om hvorfor vi – unge, pene jenter (vel, «ung» i mitt tilfelle, kanskje, men dere skjønner greia), og jeg som fotograf, poserer på bilder. Hvorfor vi tar stiliserte selfies med trutmunn og et sexy uttrykk. Hun spør hvorfor vi ikke heller viser oss som vi er – naturlige, med åpne og ærlige smil, hvor vi ikke er så på vakt for å vise oss fra vår «peneste» side.

Jeg håper ikke vedkommende blir fornærmet over at jeg skriver et blogginnlegg om meldingen hennes, for det gjør jeg virkelig kun fordi det er et veldig interessant og relevant tema som jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg mener om. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ble nok tatt litt på senga. Hvorfor poserer jeg på bilder? Hvorfor trutmunn? Hvorfor så mange bilder av meg selv? Vel. For det første er det mye lettere å posere foran kamera enn å skulle være naturlig. Å smile ærlig og naturlig når man holder et blytungt speilrefleks så langt unna ansiktet som man klarer, det er absolutt ikke en enkel oppgave. Og når man tar bilder av seg selv, så er det sjelden noe som er så gøy at man får det der ektefølte colgate-gliset. For det andre, så liker jeg – som fotograf – å ta bilder jeg syns er pene. Det utelukker selvfølgelig ikke smilebilder, men da er vi tilbake til punkt én igjen – det med at det ikke er så lett å tvinge frem ektefølte smil.

Så stiller jeg meg spørsmålet; er det en uting? Er det en uting å ta bilder av seg selv? Er det en uting å posere? Er trutmunn en uting? Er det virkelig  farlig? Eller er det greit å kunne gjøre begge deler? Jeg føler ikke jeg er en av dem som prøver å fremstille meg selv eller livet mitt som noe perfekt. Jeg føler ikke jeg er en av dem som kun viser godsidene. Jeg deler veldig åpent om mange av mine utfordringer i det veldig uperfekte livet mitt, og her poster jeg for eksempel et veldig ekte og ærlig bilde hvor vi alle bare smiler naturlig og nyter øyeblikket. Skader det da at jeg i blant poster typiske «bloggbilder» av meg selv, hvor jeg prøver å få meg selv til å se så vakker ut som mulig? Er det med på å øke skjønnhetspress blant unge jenter?

Jeg veit ikke jeg, ass. Jeg er litt ambivalent. Jeg syns det er trist at det er så mye press blant jenter i dag, men jeg kommer nok ikke til å slutte å ta poserte bilder av meg selv av den grunn. Jeg tenker det må få være plass til begge deler. Både ærlige øyeblikk, og litt «skuespill» i blant. Jeg tror ikke selfies og trutmunn egentlig er roten til problemet, og jeg tror derfor ikke å kutte det ut er en løsning som hadde påvirket noe særlig. Kanskje holder det å være ærlig om at et posert bilde kun er et bilde, og ikke den hele og fulle sannheten, liksom. Kanskje er det bedre å sette fokus på at vi må bli flinkere til å være fornøyde med oss selv – trutmunn og selfies eller ei, uavhengig av andre. Hva mener du?

Share:

6 Kommentarer

  1. mars 28, 2017 / 23:17

    Jeg mener foto er jo også kunst! Samme hva motivet er, så er det om å gjøre å få det vakrest mulig! Se for eksempel på dette pent danderte lille skjellet på bystranda her i Larvik, tatt tidligere i dag i h.t. tidsangivelse på FaceBook-innlegget!
    (klarte ikke få lagt inn bilde – prøver igjen)
    Fotograf: Turid Bengtson. Hun elsker å fly rundt utendørs å ta slike små vakre shoots, gjøre det beste ut av motivet, og det blir jo rene kunstverkene. Jeg synes også dine stiliserte (eller hva du kalte det, hehe…) selfies er kunstverk! <3 Samtidig som jeg kan skjønne bekymringen som ligger bak spørsmålet som denne moren stilte. Det viktigste er nok ord. Kommunikasjon. Forklarende ord som kan ufarliggjøre når det er på sin plass, skjerpe aktsomheten når det er nødvendig. Dette er et stort tema, som ikke har noen fasit. Noe veldig lite i livet har. Derfor så viktig å prate med ungene. Og ungdommene.

    • mars 29, 2017 / 12:07

      Det har du helt rett i – det er et stort tema, og veldig interessant! Jeg mener som deg, at det er viktig å prate om det. Og jeg er også enig i at selvportretter kan være kunst. :) Fin kommentar, Elfrid!

  2. mars 29, 2017 / 07:55

    Jeg tror at det som er aller viktigste er hvordan foreldre forholder seg til det foran barna. Barna tar veldig etter foreldrene sine. Jeg kjenner noen som er selvkritiske fordi de er vokst opp med en mor som var selvkritisk og følte at hun aldri var bra nok, og da datteren lurer på det samme. Hvis foreldrene er trygge på seg selv, og viser at man er bra nok selv om man ikke har «perfekt» kropp så kommer man langt med det. Jeg synes at du kan fortsette som før – du viser flere sider av deg, noe som jeg synes er flott! Vi er bare mennesker, rett og slett!

    • mars 29, 2017 / 12:06

      Enig! Jeg er veldig bevisst på hva jeg sier om meg selv foran dattera mi. Og at jeg ikke sier noe om å ikke kunne unne seg godsaker etc. Tror det er veldig viktig!

  3. en annen mamma
    april 17, 2017 / 08:11

    Hei. Først og fremst så er du både vakker, klok og en flink fotograf. Jeg ble rørt av artikkelen om deg hos NRK. Du virker som en fantastisk mamma!

    Jeg hadde det ganske dårlig før, var mye deprimert osv. Det jeg har gjort som jeg har følt har hjulpet masse er å nesten ikke være på sosiale medier. Jeg slettet alt av sosiale medier fra mobilen, og har kun Facebook på pcn hjemme. I tillegg deaktiverte jeg faktisk nettleseren på mobilen min (Safari på iPhone) fordi jeg begynte å surfe rundt på nett på mobilen i ledige stunder og det ble en uvane. «Bare» sjekke nettaviser. Jeg ble ikke noe glad av det, snarere tvert i mot.

    De første dagene uten alt dette på mobilen, bare med mulighet til å ringe, sende meldinger, ta bilder og bruke nettbank og sjekke vær og sånne ting som har egne apper, var veldig ubehagelig. Da skjønte jeg at det var nok lurt for meg. Etter en uke var jeg veldig glad for det. Det har nå gått flere måneder og jeg har det mye bedre nå enn før.

    Å ikke alltid se hva andre gjør, sammenligne seg med andre, osv. føles bra.

    Jeg tok også en god del selfier før, men gjør det så og si aldri lenger. Ikke fordi ikke selfier kan være fine, de er kunstneriske, men fordi det bidro til å gjøre meg mer deprimert (har jeg skjønt i ettertid).

    Problemet med selfier, som jeg ser det, er litt det samme som med sosiale medier og mye annet på internett nå for tiden. Du kan laste det opp med en gang, og får likes og kommentarer. De føles litt bra der og da, men så går lykkenivået ned igjen, og man vil legge ut nye selfies. Selv om man ikke vil innrømme det for seg selv, blir man glad av positive tilbakemeldinger. Det er skummelt. Ekte glede kommer innenfra.

    En artikkel jeg ble inspirert avl: http://tinybuddha.com/blog/getting-real-world-fake/
    Samme nettside har dessuten laget en fin kortfilm: http://tinybuddha.com/blog/tiny-buddhas-first-short-film-myselfie/

    Det er ikke sikkert du er enig med meg i det jeg skriver, og alle må uansett finne sin egen vei. Uansett håper jeg du finner veien ut av depresjonen og får det bedre, på en eller annen måte. <3

    • april 17, 2017 / 09:34

      Takk for kommentaren din! :) Jeg er nok litt uenig, for jeg tenker at all glede er bra glede. Selv om den er kortvarig (og kan fornys). Ekte glede kommer nok kanskje ikke av selfies – men litt glede er bedre enn ingenting. Og kanskje er det av og til nødvendig med litt overfladisk glede og. At det kan sette i gang andre gleder. :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.