Modell: Frida // Trend Models
MUA: Jeanette Hansen
Fashion project #4
Jeg kom plutselig på at jeg ikke har postet alle seriene fra fashion-oppgaven vi hadde på skolen tidlig i år. Så her er en til. Akkurat nå burde jeg ha jobbet med noe av det mye jeg har å gjøre, men jeg klarer ikke. Hodet mitt er fremdeles jævla like vondt. Ja, nå banner jeg faktisk og. Det skjer jo ikke så alt for ofte, men nå er jeg rimelig sliten og lei av det. Jeg kom meg i alle fall ut i dag, da, og gikk en lang og fin tur sammen med Nora, Guapo og lille Ulrik. Så nå skal jeg gi meg selv lov til å slenge meg ned på sofaen og sove. God helg.
Great lenghts
Jeg ble litt inspirert av Helene, og laget altså denne lille hår-collagen. Dette er altså håret mitt i løpet av ett år. Jeg tror faktisk jeg utelot noen frisyrer også… Haha! Så ja, her skiftes det fort. Og nå har jeg jo gleden av å kunne forandre litt drastisk på nytt, for jeg – hold fast….
… vant en konkurranse på Instagram! Og da vant jeg hair extensions! Jeg vinner jo seriøst aldri på sånt. Aldri. Så nå er jeg rimelig fornøyd, dere! Jeg har sutra etter langt hår en stund nå, og angrer jo alltid på at jeg klipper meg kort. (Jeg lærer aaaaldri…) Derfor blir det digg med litt lengre hår nå til våren. Skulderlangt me ombré! Det er nok looken jeg skal gå for. Hell yeah!
Dear diary, lissom
Det nærmer seg vår, og jeg har tenkt at jeg skal prøve å være litt flink til å blogge fremover, selv om jeg kanskje ikke alltid egentlig har noe å blogge om. Bare for å ha ting liggende i arkivet, lissom. For å holde styr på… Vel, om ting går opp eller ned eller bort eller til siden. For å holde litt oversikt over ting nå mot våren, så jeg i ettertid kan lære mer og mer om hva jeg bør og ikke bør. Hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hva som er reelle tegn på at ting forandres, og hva som ikke er det. Hva som er utslagsgivende. Hva som ikke er det. Om du skjønner hva jeg mener.
I dag har jeg gjort kjedelige ting uten å kjede meg. Det kan jo kanskje høres ganske så bra ut, men det er det egentlig ikke. Jeg sitter vanligvis sjelden helt i ro uten å gjøre noe som helst. Sånt gjør meg sprø. I dag har jeg sittet i hjørnet i sofaen. Punktum. Ingen musikk, ingen datamaskin, ingen TV, ingen serie, ingen bok. Ingenting. Jeg har bare sittet der, sett ut i lufta, uten å kjede meg. Og uten å slappe av. Ikke glad, ikke trist. Ikke morsomt, ikke kjedelig. «Ingenting» er faktisk mye mer skremmende enn «trist» og «kjedelig». Kanskje er det bare hodepina som setter meg ut av spill. Jeg håper det. Jeg fikk i alle fall tatt opp kameraet og tatt en ufresh selfie i sminkespeilet i dag, da. Hell yeah! Hugs.
Frida // Trend Models
Modell: Frida // Trend Models MUA & Stylist: Jeanette Hansen
På søndag hadde jeg en ganske så spontan-shoot med Frida fra Trend, og her er to av dem. Skal få fiksa fler etterhvert, men når man har tjue andre ting man også må gjøre, samt den jævla hodepina som aldri ser ut til å forsvinne, så kan det jo ta litt tid. Vel, på tide å komme seg nedover til skolen. Hugs!
Barna fremst – ikke i midten
Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si «Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.» Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.
At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.
De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.
Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. «Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.» Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.
Saturdays whine
Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag «holde seg i senga»-lørdag.
Jenta i høsten
Fler nye gamle bilder. Det har blitt fredag – endelig. For ja, nå er det bare godt med helg, og ikke kjedelig som det har vært i en god stund nå. Jeg blir sprø av hodepina som fremdeles plager vettet av meg, så nå skal jeg ta kveld, legge meg i senga og sove så lenge som jeg bare vil i morra. Ingen spennende fredagskveld med andre ord, og i morgen blir det ingen spennende lørdagskveld heller. Hugs.
Play pretend
Vi tar et bilde til, vi. Snille, omsorgsfulle, vakre, flinke Vilja. Dette bildet er fra 2012. Den kaninen har virkelig fått vært med på en hel masse. Da hun var ni måneder gammel, var vi på Barnas Hus i Trondheim. Plutselig strekker hun ut armene og gir et sterkt inntrykk av at det er noe hun vil ha tak i. Jeg plukker frem en leke etter den andre, mens hun bare blir mer og mer grinete og utålmodig. Så ser jeg kaninen, og løfter frem den. Siden det øyeblikket har kaninen alltid vært med. Overalt. I senga, i barnehagen, på reise, i lek, til meg, til pappaen. Nå er hun syv år – og selv om kaninen kanskje ikke har den samme fluffy «pelsen» lenger, er den fremdeles like viktig. Jeg syns det er megasøtt! Kaaaaanin, som den ble kalt. Med lang a.
Ohwell, nok mimring for nå. Nå skal jeg sminke meg litt, og fyke til skolen! Det blir en lang dag i dag, så nå gleder jeg meg veldig til fredagskveld og helg. Jeg skal jo dessuten ta bilder av Noras lille Ulrik som ble født nå på… Mandag? Jeg tror det. Eller søndag. Han er i alle fall ikke gamle gutten! Det blir kos.
New old
To gamle bilder i ny drakt. Jeg har nyfikset hele denne serien, og den finner du i sin helhet i portfolioen min. Direktelink her om du er lat. Haha! Jeg er egentlig ganske sur, for jeg har snudd hele leiligheta på hodet for å finne en harddisk jeg savner. Og ikke finner jeg den heller! Søkkvekk. Dritkjipt, for jeg har en hel del bilder jeg savner som jeg vil fikse på nytt. Snufs. Jaja. Nå er det natt for lenge siden, og jeg må bekjempe lakenskrekken asap. Hugs.