frøya9

froya8

froya6

froya5

froya4

froya3

froya2

froya7

froya1

play

Dette oppsummerer egentlig hele påska ganske så fint; Mye lek og moro. Og rebus med påskeegg som premie var en like stor suksess i år som i fjor. Vilja løp i front og leste opp lappene høyt til de tre andre, jeg løp etter med kameraet i hendene. Kos.

påskedrea1

Så var man hjemme igjen, da. I Trondheim, etter ei fin påske på Frøya. Selv om påska var tidligere i år enn tidligere, fikk vi virkelig smake litt på våren der ute. I forgårs var det skikkelig godt å sitte i solveggen på naustet nede ved sjøen. At jeg i går våknet med en så tett nese at jeg føler meg som en bulldog i trynet, gir derimot ikke noen videre følelse av vår og sommer. Og nå tok det meg sykt lang tid å finne ut at det ikke heter «bulldog», og ikke «bugdoll». Sånn helt seriøst. Jeg skreiv feil først, og skjønte ikke hva som var galt med ordet «bugdoll». Følte at noe ikke stemte, men sa allikevel til meg selv at «det må da hete bugdoll!» Fjern indeed… Jeg er sykt glemsk og fjern om dagen, og aner egentlig ikke hvorfor.

Men anyways, nå sitter jeg hjemme i sofaen i Trondheim, og nå skal jeg gjøre klar et blogginnlegg med masse bilder fra påskeegg-skattejakten på søndag. Barnas høydepunkt i påska. Av og til (okei, hele tiden) skulle jeg egentlig ønske jeg var syv år selv, og kunne leve meg inn i høytidens fantasiverden helt på ordentlig.

sagaglad2

sagadisse

hæppi

påske

william

william2

Her er to av mine tre fine tantebarn! Sistemann var ikke med ut på lekeplassen i dag, men det har selvfølgelig blitt noen bilder av ham og! Og fler av disse to. Og Vilja, selvfølgelig. Det blir endel bilder av denne gjengen. Hugs!

photos

God morn! Jeg og Vilja er selvfølgelig våkne (og har allerede vært i en god stund), og nå sitter vi i sofaen og ser tv. Helt greit å starte dagen litt rolig, for etterhvert kommer søstersen med sine tre barn utover hit, og da blir det nok liv her! Det blir gøy! Ikke bare for at det er gøy i seg selv for både meg og Vilja å være tante/søskenbarn, men for at jeg skal ta frem kameraet så mye som mulig og forevige alle de øyeblikkene man kanskje glemmer å forevige these days. Annet enn med mobilkameraet, da. Det er litt gøy å kunne se tilbake på bilder i litt bedre kvalitet også! Jeg har ikke akkurat få bilder av Vilja, og det er hun veldig glad for. Det er ikke sjelden vi sitter og blar i bloggen og ser på bilder og videoer av henne. Så ja. Kameraet skal brukes så mye som mulig, også nå i ferien. Ikke av fashion-modeller eller i studio, men av de fantastiske yndlings-modellene mine. Det er godt med litt pause. Det er godt med ferie.

frøyafixedviljafrøya2frøya3

I dag:

Vi sitter i badestampen. Vilja leker med en leke-vannkanne.
Vilja: «No ska æ vann dæ, så du veks, mamma!»
Hun tømmer vann på meg.
Meg: «E æ så fin som en blomst?»
Vilja: «Nei! Du e da my finer.»
«Dessuten betyr ikke en blomst nå. Det gjør du», legger hun til.

viljahuske1 vilja2

I dag dro jeg til Frøya, et par dager tidligere enn planlagt, og nå gleder meg veldig til å hente Vilja på onsdag og feire påske med henne. Det blir digg.

ute4 ute5

Soundtrack of the day: Jamie Irrepressible/Røyksopp – Here she comes again, Spotify-link her.

Min morgen: Dyne og seng til klokka passerer tolv. Da tar samvittigheten over og presser meg opp av senga. Inn på kjøkkenet, sette på vannkoker, finne frem en kopp te. Krype inn på stua og opp i sofaen. Under pleddet, varmer fingrene på den varme te-koppen. Trekker knærne opp mot brystet, hviler koppen på det ene kneet og blåser ned i den for å få teen kald nok til at jeg kan drikke den uten å brenne tunga. Slår på musikk, hater at det er stille. Rastløs og tom for energi på samme tid. Trekker gardina til side og ser ut vinduet. Snø som smelter får meg til å smile. Den minner meg om en trist snømann som er i ferd med å forstå at livet snart er over. Jeg er lei av å være kald, lei av å fryse. Det er noe med våren, den kommer nesten dansende og får frem rytmen i de fleste. Inne på stua mi danses det ikke. Ikke orker jeg å gå ut for å finne takten heller. Jeg burde tatt et blogg-bilde av tekoppen og de fluffy, rosa sokkene mine, tenker jeg. Og av den smeltende snømannen og vårsola utenfor. Jeg dropper det, og tenker at snømannen utenfor har danset til siste slutt. Jeg rister på hodet, syns det der var dødsteit, skjønner ikke en gang selv hva jeg mener med det. Trekker for gardina igjen og konkluderer med at det snart er vår og at jeg er ganske håpløs.

dobbeliphonedrea

Hei! Dårlig med blogging these days. Har mer enn nok med å komme meg opp av senga og holde meg på beina. (Warning: klageinnlegg.) Hodet mitt is killing me! Var hos legen, og hadde visst lavt blodtrykk og. Hvorfor det aner verken jeg eller legen… Ja, ja. Det er i alle fall derfor det blir dårlig med blogging. Og nå skal jeg komme meg i seng og, for med et par sovepiller så får jeg i alle fall sove. Much needed, etter ei uke med… Vel. Lite av den sorten. Hugs!

windo2Det er aldri for sent å gi opp. Det leste jeg en gang, midt i en alvorlig depresjon. Det er aldri for sent å gi opp. Men – når er det for tidlig?

I går publiserte VG en artikkel om en kvinne i tidlig 30-årene som er fanget i tvunget psykisk helsevern. Kvinnen har vært tvangsinnlagt i ti år, og tvangslagt i belter i to. Hennes største ønske i livet er å dø. I stedet lever hun et liv ingen av oss ser på som et verdig liv.

For litt siden postet jeg et innlegg med et råd til pårørende og helsearbeidere. Jeg skreiv at jeg ønsker at de skal bestemme over meg i perioder hvor jeg ikke er i stand til å gjøre det selv. At de skal tvinge meg til å leve når det eneste jeg vil er å dø. Når jeg selv ikke evner å tro at noe noen gang kommer til å bli bedre. Når jeg er så langt nede i depresjonen at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å sette pris på livet igjen.

Jeg trenger det i blant. Jeg trenger at andre tar over. Men. Det finnes unntak. Det finnes virkelig unntak. Ti år i tvunget psykisk helsevern er ikke noe liv. To år i belter, uten privatliv. Ti år uten glede. Ti år uten lyst til å leve. Jeg føler med henne. Jeg føler virkelig med henne, og skulle ønske hun fikk lov til å slippe. I mine depressive perioder er det snakk om seks måneder. Så får jeg flere gode måneder hvor jeg setter pris på alt. Hvor jeg får påfyll med lyst til å leve. Påfyll til å kjempe videre. Uten disse månedene, hadde det så absolutt ikke vært verdt det. Skal vi virkelig holde liv i mennesker – koste hva det koste vil?

Det er aldri for sent å gi opp. Men når er det ikke lenger for tidlig? Når skal man selv få bestemme at nok er nok? Når skal man få ta valget selv? Når det ikke lenger finnes behandlig å tilby, eller noen som helst form for tro på at pasienten faktisk kan bli bedre… Er det ikke da rett å gi pasienten lov til å også gi opp? Når behandlingssystemet også gjør akkurat det – gir opp? Bør norsk helsevesen få sette sin egen samvittighet fremfor pasientenes vel?

Treffer man på et påkjørt rådyr i veien, som ikke har noen som helst utsikter til bedring, så tar man det da ikke med seg hjem og holder det fanget i kjelleren med konstante smerter. Er et menneskeliv verdt så mye mer at det – ironisk nok – blir for verdifullt for å gi det opp – på tross av at det lider? Blir det som faktisk er mest humant å gjøre, heller sett på som det motsatte? Skal vi la mennesker lide – bare for at de er mennesker?