Meg, Gizmo og Iron Maiden.

Jeg er så utrolig redd. Jeg mener… Jeg har ikke sjans til å forklare hvor redd jeg går rundt og er hver eneste dag nå. «Det hjelper ikke å være redd», sier de. «Om du går rundt og er så bekymra hele tiden, så skjer det du er redd for uansett!» Okei. Da lar jeg bare være å være redd, da. Jeg bare dropper det! Dropper å være redd for at jeg skal bli mega-deppa i år (som alle andre år), at jeg skal ødelegge skolegangen min, at jeg igjen skal stoppe opp alt i livet og ødelegge alt jeg har jobbet hardt for å oppnå. Jeg dropper å være redd for å gå på den smellen igjen, jeg. Jeg dropper å være redd for å bli så deprimert at jeg ikke husker hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, og alt det gode som egentlig finnes i livet mitt. Jeg trenger ikke være redd, jeg. Det er jo ikke som at det er snakk om liv og død, lissom…

Jeg er redd. Jeg er dritredd, og jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg blir ikke mindre redd av å med jevne mellomrom bla i arkivet i bloggen og oppdage at jeg går i samme «syklus» i år også. Nøyaktig likedan. Januar var stille, rolig. Litt vel stille og rolig. Smådeppa. I begynnelsen av februar tok det seg opp, akkurat som i fjor og. Nei, faen-attituden kom på plass. Dette skal jeg klare! Jeg skreiv ubevisst et nokså likt blogginnlegg som i fjor. Nøyaktig likt, kan vi nesten si. Og nå – i begynnelsen av mars (ish) er jeg bare redd. Melankolsk, bekymra og redd. Verken trist eller glad. Bare jævla redd.

Irrasjonell frykt kan man jobbe seg ut av. Rasjonell frykt er det verre med. Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg har jobbet med meg selv i mange år nå. For hvert år som har gått, har jeg trodd at det neste skulle bli bedre. Men det har jo ikke skjedd til nå, og nå har alle tankene jeg har hatt om hvordan jeg kan holde meg frisk, blitt vage. Å ha en mestringsplan virker mer latterlig enn hjelpsomt. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre nå som kan forhindre en ny krisevår?

Jeg har trodd at jeg har tatt gode valg siden sist innleggelse, at jeg har styrt meg selv stødig gjennom en hypomani, og at jeg har styrt meg unna depresjoner. Nå føles det mer som at jeg ikke har gjort en dritt. At ting egentlig bare har blitt som de har blitt på samme måte som alle andre år. At alt går i den samme løypa igjen, uten at det er noe jeg har gjort som påvirker det. Eller uten at det er noe jeg ikke har gjort, om du skjønner hva jeg mener. Nei, huff, jeg skjønner det nesten ikke selv en gang. Jeg ønsker bare å ha en bombesikker plan, så jeg slipper å bli så sliten av å være redd hele tiden. Også hjelper det vel kanskje ikke å ha en konstant, intens hodepine som bivirkning av en medisin som skal holde meg unna depresjon, heller. Jeg er på fjerde uka nå, and still counting. Ja, ja. Det var dagens… Nei, månedens klageinnlegg. Så nå skal jeg heller fylle leiligheten med rosa ballonger og sukkerspinn, så blir våren helt sikkert topp.